• Her kan du leie «The Lost Coast Tapes»

Nok en uke, nok en «found footage»-grøsser. Den forrige var «Evidence», som viste seg å være en snedig, liten godbit – så jeg hadde optimistiske forhåpninger til at «The Lost Coast Tapes» ville være litt artig. Vel, dette er langt fra den verste «The Blair Witch Project»-kopien jeg har sett – men er ikke sjenerende oppfinnsom, og lite engasjerende.

Den store trusselen her er ikke en heks, spøkelser, zombier, romvesen, muterte monstre eller troll – men Bigfoot. Halvt fortidsmenneske, halvt ape, helt harmløs. Beklager, men Bigfoot er ikke særlig skummel i det hele tatt. Et dovent pelsdyr på to ben, som vanligvis bare ser ut som en mann i møllspist gorilladrakt. Og som regel er en mann i møllspist gorilladrakt. Denne hårete rakkeren er bare sett på forfalskede fotografier og utydelig filmklipp, akkurat som sjøormen i Loch Ness. På tide med litt historikk!

I følge «vitneutsagn» skal Bigfoot være mellom to til tre meter høy, rundt 230 kilo og se ut som en mutert ape. Sagnene om Bigfoot har eksistert i flere hundre år, og stammer trolig fra indianerne. Kjært beist har mange navn: deriblant Sasquatch, Ts’emekwes og Stiyaha.

Interessen for dette daffe udyret toppet seg i 1967, etter at Roger Patterson og Robert Gimlin hevdet at de hadde filmet en vaskeekte Bigfoot ved Bluff Creek i California. Opptaket ble kjent som «The Patterson-Gimlin Film», og du kan se det i sin helhet her:

Denne ustødige 16mm-snutten fikk mye oppmerksomhet, og inspirerte en rekke filmer (sjekk ut oversikten lengre nede på siden). I 2002 avslørte kostymemakeren Philip Morris (eieren av Morris Costumes, som spesialiserte seg på å lage kostymer til teaterforestillinger og sceneshows) at han hadde konstruert Bigfoot-drakten for Patterson – mens en kar ved navn Bob Heironimus har innrømmet at han befant seg inni draken da opptaket ble laget.

Oh, well. Myten lever videre. «The Lost Coast Tapes» er faktisk inspirert av en virkelig hendelse: i 2008 hevdet politimannen Matthew Whitton og Rick Deyer at de hadde funnet en død Bigfoot i en skog i Georgia. Her er alltid pålitelige Fox News med en reportasje om saken:

Filmprodusenten Tom Biscardi betalte radarparet 50.000 dollar for beviser på dette Bigfoot-funnet, og saken ble behørig dekket av bl.a. CNN og BBC. Karene avholdt en pressekonferanse der de avduket bilder av en gorillamann nedfryst i is – men da man til slutt tinte opp dette kryptozoologiske vidunderet viste det seg at Bigfoot hadde syntetisk pels, hult hode og føtter laget av gummi. Politimannen Matt Whitton mistet jobben sin på grunn av svindelen, som var heller dårlig planlagt.

Her er Fox News tilbake for å dementere hele greia:

«The Lost Coast Tapes» starter med samme utgangspunkt, men tar en litt annen vending. The Lost Coast i nordvestre California har angivelig det høyeste antallet av rapporterte «Bigfoot»-observasjoner i USA. I åpningsteksten understreker filmen at de fleste forskere anser disse observasjonene som en god blanding av folklore og bløff – men noe sier meg at «The Lost Coast» vil dreie seg om et unntak fra regelen.

Disse opptakene gir seg ut for å være laget i forbindelse med produksjonen av en privatfinansiert dokumentarfilm. Sean Reynolds (Drew Rausch) skal begi seg ut på en syv dagers ekspedisjon for å finne det avskyelige beistet – sammen med kameramannen Darryl (Rich McDonald), den nerdete og veldig engstelige lydteknikeren Kevin (Noah Weisberg) samt TV-produsenten Robyn Conway (Ashley Wood). En spenstig New Age-dame som tilfeldigvis Seans ekskjæreste.

Skeptikeren Sean tror ikke på dette Bigfoot-tullet et sekund, og er bare ute etter å lage reality-TV-serie som avslører bløffen. Klok av skade, siden hele TV-karrieren hans gikk i grøfta forrige gang han lot seg lure av en overnaturlig bløffemaker. Sean har tatt opp et stort lån for å finansiere produksjonen, og betaler klekkelige 75.000 dollar til den tvilsomme guiden Carl Drybeck (Frank Ashmore) – en folkesky einstøing som hevder han er i besittelse av kadaveret til en Bigfoot. Carl er en eksentrisk gubbe som umiddelbart konfiskerer mobilene deres, og kjører dem ut i skogen med hetter tredd over hodene.

Vel fremme i Drybecks jakthytte oppdager de at hele området er omgitt av elektriske gjerder, mens merkelige brøl kan høres utenfor. Drybeck advarer dem om å bevege seg ut etter mørkets frembrudd, men Sean tror uansett ikke på dette tulballet – så han drar med seg kameramannen Darryl ut på litt spankulering. Det er her vi for første gang får et rask glimt av det som ser ut til å være et hårete beist, som farer forbi noen trær i bakgrunnen uten av hovedpersonene merker det.

Dagen etter stikker Drybeck av i områdets eneste bil, og etterlater gjengen alene. Utenfor finner de svære kloremerker på plankene foran vinduene, stram lukt som muligens er Bigfoot-urin og store forspor ved en innsjø i skogen. Sean er overbevist om at alt sammen bare er iscenesatt av Drybeck og hans kumpaner, for å gi dem valuta for pengene – men han bryr seg ikke, så lenge de får filmet nok materiale til en reality-TV-serie.

Vi får også antydninger om at Sean har tilbrakt tid på et mentalsykehus, og muligens ikke er helt i vater – noe som muligens forklarer hvorfor han blir stadig mer manisk og skjødesløs. Senere vender Drybeck tilbake med en såret medhjelper, og hevder at han kan ta dem med til skjulestedet han har gjemt liket av den døde Bigfoot-en. Fremfor å pelle seg tilbake til sivilisasjonen drar Sean og Darryl ut på skogstur med Drybeck – og så starter moroa. I følge filmen er forklaringen på at vi aldri har fått noen håndfaste bevis på Bigfoots eksistens at de er overnaturlige vesener – som beveger seg mellom vår verden og underverdenen. De ser i alle fall ut til å ha overnaturlig styrke, men er muligens ikke helt det vi tror de er. Forresten, er flertallsformen av Bigfoot Bigfeet?

Deretter følger «The Lost Coast Tapes» den trofaste «Blair Witch»-formelen, med mye virring rundt i skogen på mørkeste natta, foran videokameraer som ser ut til å være styrt av sørpe fulle sjømenn. Det er også pussig at hver gang vi får glimt av noe skummelt så får kameraet tekniske problemer og «drop outs». Filmen gjør ikke noen seriøse forsøk på å narre oss til å tro at dette er autentiske dokumentaropptak, og skuespillet er ikke direkte naturalistisk.

Alt er forholdsvis kompetent iscenesatt på lavt budsjett, men selv om «The Lost Cause Tapes» prøver seg med en kryptisk skruball mot slutten føles det meste som gammelt nytt. Jeg lurer forresten om folka bak filmen har sett «Trolljegeren». Det kan nesten virke sånn. Jeg lurer også på om de har sett noen av de andre Bigfoot-filmene som har vært laget siden «Patterson-Gimlin»-opptaket dukket opp i 1967. Her er ti av dem:

«Bigfoot» (1970)

«The Legend of Boggy Creek» (1972)

«The Creature From Black Lake» (1976)

«Sasquatch: The Legend of Bigfoot» (1977)

«The Capture of Bigfoot» (1979)

«Night of the Demon» (1980)

«Harry and the Henderson» (1987)

«Bigfoot: The Unforgettable Encounter» (1994)

«Sasquatch» (2002)

«Bigfoot» (2008)

  • Her kan du leie «The Lost Coast Tapes»