Mandag kan tv-seere endelig bli kjent med innbyggerne i den pussige lille forstaden Mapleton, idet «The Leftovers» har premiere på HBO Nordic. Hva, spør du muligens, er greia?
I Tom Perrottas roman av samme navn fordufter 140 millioner folk, sånn cirka to prosent av jordas befolkning, ut i tomme lufta en dag. Resten av verden, Mapleton inkludert, står igjen med spørsmål og vonde følelser.
Var hendelsen himmelopprykket som henta hjem de rettroende, og er dette i så fall endetida før apokalypsen? Eller er det noe helt annet som foregår?
Finfint utgangspunkt for en tv-serie, noe HBO altså har tatt konsekvensen av.
Damon Lindelof, som sammen med J. J. Abrams og Carlton Cuse sto bak «Lost», er både serieskaper (sammen med Perrotta) og seriesjef, så la det være sagt først som sist:
Sammenligninger med «Lost» vil forekomme i bøtter og spann i denne artikkelen.
Bli heller ikke overraska om et par spoilere bare dukker opp av det blå.
For dem av dere som ikke vil vite detaljer om serien, men bare lurer på om denne greia er noe tess kan jeg si at jeg etter fire episoder fremdeles liker den, men funderer litt på om det kommer mest av godviljen piloten bygga opp i meg.
1. Folkene
Hei, «Lost»-fans! Har dere savna Jack? Møt Mapleton-sheriff Kevin Garvey (finfine Justin Theroux), en ledertype som sliter med hundre personlige demoner, de fleste av dem knytta til kona, sønnen og dattera.
Kevin er muligens en smule gal, liker øl og funker fint som streitegutt i møte med en stadig merkeligere hverdag. Familien hans er forøvrig temmelig sentral i serien.
Dattera Jill er en slags Kristen Stewart (heldigvis med større register enn bare furt og veldig furt), en outsider på innsida av hedonistiske pulefester for ungdommer som liker kvelesex, spilt av folk i 20-åra.
Når hun stikker småby-nesa si der den ikke skal være blir det litt Kyle MacLachlan i «Blue Velvet»-stemning, og derfor liker vi henne.
Brorsan Tom er en kjekkas som ikke bor hjemme, men i stedet henger med en sektleder som visstnok er magisk og kan klemme det vonde ut av folk. Totalt umulig å vite hva man skal synes om det foreløpig, selv om Chris Zylka vinner sympatien vår i rollen som Tom.
Å henge med sterke åndelige lederskikkelser er tydeligvis en familiehobby, for morsan Laurie (Amy Brenneman, Amy-en som spilte Amy i «Judging Amy») har brutt med familien og blitt med i Guilty Remnant, en gjeng hvitkledte kjederøykende kultmedlemmer som aldri snakker.
Et vanskelig folk å skjønne seg på (de gjør dette for å minne andre om hva som skjedde for tre år siden?), men Ann Dowd gjør i det minste den gustne lokale kultlederen Patti så tøff at vi nesten heier på all den Fred Phelps-aktige jævelskapen hun finner på. Nesten.
Liv Tyler dukker forresten også opp som kultmedlem under opplæring. Vanskelig å bry seg om henne, gitt.
Lettere er det å bli nysgjerrig på Michael Gaston i rollen som en snodig hundeskytende særing – muligens seriens svar på Ben eller Locke fra «Lost».
2. Stemningen
Jemini, som pilotepisoden lever opp til forventningene fra traileren. Uansett om man planlegger å følge serien eller ikke er de første 70 minuttene vel verdt å få med seg.
I hendene til regissør Peter Berg, som blant annet har stått bak «Pretty Bad Things» og «Friday Night Lights» (både filmen og serien), er Mapleton en ristende trykkoker av innestengt sorg og sinne hos mennesker som har mista folkene de er glade i og hva de enn måtte ha av religiøs trøst.
Verden virker meningsløs, folk fortsetter likevel. Dystert opplegg, uten at det blir tungt å se på.
Nydelige musikkvalg (blant andre James Blake og Fuck Buttons) er med på å bygge opp spente situasjoner til eksplosive forløsninger, og miksen av mystikk (som unngår å lene seg på det overnaturlige) med snublende skeive scener får tankene over på alt Richard Kelly gjorde riktig i «Donnie Darko».
Kan det vare? Selvsagt ikke.
3. Handlingen
I kontrast med piloten føles de påfølgende episodene litt for ordinære, som om kruttet allerede er brent.
Etter å ha sett seks sesonger med «Lost» er det etter hvert ganske lett å kjenne igjen brødet og smøret til Damon Lindelof.
Det er forsåvidt greit, det er få serier forunt å ikke ha noen kneipp-øyeblikk i ny og ne, men her føles det som hverdagen kommer litt vel kjapt.
Folkene, ikke de ubesvarte spørsmålene, er fortsatt det Lindelof bryr seg mest om. Dermed handler det i stor grad mer om hvem man er og hvem man blir enn hva som faktisk skjer.
Lindelof liker fortsatt å åpne episodene med et spørsmål om rollefiguren det fokuseres på og besvare det mot slutten, gjerne
ved hjelp av et og annet flashback.
Følger vi rollefigurene lenge nok (om serien får flere sesonger) kommer vi til slutt til å vite hva alle hadde til frokost for fem år siden.
Eller hvorfor de fikk den tatoveringa, slik tilfellet var i det Cuse og Lindelof selv mente var den verste «Lost»-episoden.
Bortsett fra piloten er tredje episode antagelig den sterkeste av de fire episodene HBO har sendt ut til anmeldelse. Her får vi se de definerende øyeblikkene i livet til småbyens prest Matt, spilt av «Doctor Who»-fjeset Christopher Eccleston.
Den er velspilt og velfortalt, og likevel fascinerer ikke Matt så mye som han burde, ganske enkelt fordi rollefiguren ikke er spesielt unik.
Det er også betegnende for serien generelt. Den handler i stor grad om de indre livene til folk som foreløpig ikke virker særlig spennende.
4. Mysteriet
Det store spørsmålet er hva som skjedde med alle folkenes som forsvant, men det er foreløpig vanskelig å bry seg så alt for hardt om det.
Det føles også som om fortellingen sparker bein på seg selv når vi skal inn under huden på alle og alt fra kultmedlemmer til politimestere skal få ha sine små opp og nedturer og få motivasjonen for hvordan de oppfører seg i dagens episode gransket og belyst frem i et hendig flashback.
Dette fungerte i «Lost» fordi man der befant seg på en øy som var et mysterie i seg selv. Her befinner vi oss i en temmelig uspektakulær forstad.
Kultmedlemmene er et utrolig effektivt virkemiddel i første episode fordi de er så uforståelige og så kjipe, et mysterie i seg selv. De er som den beryktede Phelps-familien eller en gjeng sadistiske nettroll sendt ut i gatene for å lage bøll.
I andre og femte episode inviteres vi imidlertid dypt inn i de indre livene deres, og det føles som et feilgrep fordi det tar bort mye av nerven i tilstedeværelsen deres – de blir like hverdagslige som alt annet.
Man setter på stoppeklokka og teller ned til den uunngåelige avsløringen av en eller annen dypt spirituell opplevelse som har gjort dem slik, men slike forklaringer koster nesten alltid mer enn de smaker.
Tross dette: Det er tidlig, og det kan hende serien bare bruker tid på å bygge seg opp mot noe fabelaktig som vil slå oss alle i bakken lenger ut i sesongen.
Mysterieseriene som har forsøkt seg de siste årene har i stor grad blitt kansellert fordi de har forsøkt å følge formelen til «Lost», uten å innse at grunnen til at folk så «Lost» var at det var noe nytt og uforutsigbart.
Kanskje er det for mye forlangt av Lindelof å håpe at han klarer å bryte ut av det som for ham var en suksessformel, men vi kan alltids håpe.
