.
Den unge regissøren Ti West fikk en del internasjonal oppmerksomhet for skrekkfilmen «The House of the Devil», en lavbudsjettproduksjon som var en så trofast gjenskapelse av horror-filmene fra åttitallet at den til og med ble sluppet på VHS. Det har bygget seg opp store forventninger til hans neste grøsser: «The Innkeepers» – som viser seg å være en god, gammeldags spøkelseshistorie av den typen man kunne ha sett på TV engang på syttitallet. Dessuten ukens andre film med stjerneskuddet Sara Paxton i hovedrollen, etter den patetiske haithrilleren «Shark Night». Hun er Claire, som jobber i det forfalne herberget «Yankee Pedlar Inn», som åpnet i 1891.
Dette er faktisk et virkelig hotell i Connecticut, som ser litt mer gjestfritt ut i virkeligheten. Eierne skryter av at «The Innkeepers» ble spilt inn der på sin offisielle webside, selv om man kan diskutere hvor god reklame de har fått av filmen. Stedet har rykte på seg å være hjemsøkt i virkeligheten også. Ti West ble inspirert til å lage filmen etter å ha bodd der selv under produksjonen av «The House of the Devil». Undertegnede har fint liten tro på spiritistisk tullball, men det er litt artig å se at gjestenes anmeldelser av hotellet er fulle av historier om uforklarlige fenomener, merkelige drømmer og vannkraner som skrur seg på midt på natten. Enda artigere at mange klager på at de ansatte i skranken så er lite serviceinnstilte. Jeg tipper at regissøren lot seg inspirere mye av dem, også.
I «The Innkeepers» er «Yankee Pedlar Inn» i ferd med å rives for å rydde plass til en parkeringsplass, så Claire har flyttet inn for den siste jobbehelgen sammen med kollegaen Luke (Pat Healy). Han jobber i skranken på dagtid, mens Claire tar seg av nattskiftet. De har svevende planer om å lage en nettside med opptak av ekte spøkerier, siden begge har opplevd nok snodige fenomener på «Yankee Pedlar» til å mistenke at det gjemmer seg spøkelser i krokene. Herbergets eneste to gjester er en grinete mor som har akkurat flyttet fra ektemannen sin, og den alkoholiserte såpeoperaskuespilleren Leanne Rise-Jones (Kelly McGillis). Noe Claire er veldig oppspilt over, siden hun er stor fan av TV-serien hennes.
Filmen er delt inn i kapitler, der det første er kalt «The Long Weekend». Claire hører snodige lyder på natten, men klarer ikke å få spilt inn noe spennende. Kapittel to tar for seg legenden om hotellets gjenferd Madelene O’Malley. Hun ble angivelig forlatt av forloveden på bryllupsdagen, og hengte seg på hotellet i sorg. Eierne fryktet at selvmord ville gi stedet dårlig rykte, så de gjemte liket hennes i kjelleren i tre dager før de fikk smuglet henne ut. Bedraget ble oppdaget, og skapte en medieskandale som fikk herberget stengt frem til 1960-tallet.
Gjester hevder stadig at de kan se gjenferdet til Madelene sveve rundt i gangene på jakt etter forloveden sin. Claire er veldig gira over tanken på å få tatt et bilde av spøkelset, men blir betydelig spakere da hun hører skrapelyder og banking på natten. I et forsøk på å skape litt spenning prøver Claire å spille inn lydfenomener med en båndopptaker, og fanger opp snodig pianomusikk i spisestuen. Etter hvert får hun også assistanse fra skuespilleren Leanne, som viser seg å være en New Age-dame med sans for krystaller og healing. Hun hjelper Claire med å komme i kontakt med åndevesenet, som viser seg å være flere stykker. De avdøde advarer Claire om at hun aldri, noensinne, under noen omstendigheter må begi seg ned i kjelleren. Kapittel 3: «A Final Guest». Claire begir seg ned i kjelleren.
«The Innkeepers» bygger seg veldig gradvis opp, med mye sniking rundt i korridorer, utflukter ned i mørke kjellere – og flere falske «bøh»-scener som er temmelig effektive. Et par øyeblikk her fikk meg faktisk til å skvette skikkelig i sofastolen, og det er jo kult. Så jeg anbefaler absolutt at du ser filmen sent på kvelden i mørket, alene, med høy lyd. De som venter seg vegg-til-vegg med skrekkscener kommer imidlertid til å bli skikkelig skuffet. Under mesteparten av spilletiden fungerer «The Innkeepers» som et humoristisk indiedrama med overnaturlige antydninger – og det er først den siste halvtimen at det virkelig begynner å skje saker. Heldigvis er de to hovedpersonene så sympatiske at man gjerne tilbringer tiden sammen med dem før helvetet bryter løs.
Mens Sara Paxton svinset rundt med en liten bikini og gjorde sitt beste for å spille et sexy brødhode i «Shark Night», er hun den rake motsatsen her. En sjarmerende keitete, ukoordinert guttejente med astma og mye personlighet. Jeg kan ikke si at jeg har lagt merke til motspilleren Pat Healy tidligere, men han har hatt småroller i en masse filmer – fra «The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford» til «Rescue Dawn». Paxton og Healy har bra kjemi, og overbeviser som understimulerte slackers som kjeder vettet av seg i en utakknemlig servicejobb. Ti West følger formelen til klassiske spøkelseshistorier trofast, men hovedpersonene passer slett ikke inn i den – noe som gjør at dette til tider føles som en blanding av Kubricks «The Shining» og Kevin Smiths «Clerks».
West har skrevet, regissert og redigert «The Innkeepers» selv, og fyren demonstrerer nok en gang at han er et talent å holde øye med. I motsetning til forgjengeren «The House of the Devil» utspiller ikke handlingen seg på åttitallet, men «The Innkeepers» er fortsatt «old school» så det holder. Filmen er ikke tilstrekkelig original til å bli en fremtidig klassiker, og det bedagelige tempoet vil sikkert være en dealbreaker for utålmodige sjeler. Men personlig koste jeg meg skikkelig med «The Innkeepers», og setter pris på at Ti West klarer å skape sin egen greie mens han følger i fotsporene til sjangerens mestere – fremfor å bare å følge i fotsporene til «Paranormal Activity»-serien.
