- Lei «The Hunter» her
Willem Dafoe begir seg ut i den australske regnskogen på jakt etter et mytisk dyr, mens mektige krefter konspirerer rundt ham. Høres ut som en intens villmarks-thriller med mye action, men «The Hunter» viser seg å være noe helt annet.
Vel, Willy Dafoe er alltid en kvalitetssikring. Han er Martin David, en mystisk storviltjeger som operer omtrent som en leiemorder. De siste to ukene har han vært innkvartert på et luksuriøst hotell ved Charles de Gaulle-flyplassen i Paris, mens han venter på sin neste klient.
En farmasøytisk storkorporasjon kalt «Red Leaf», som av ukjente årsaker vil ha blodprøver, organer og DNA fra en tasmansk tiger. Problemet er at dette er et dyr som tilsynelatende har vært utryddet i over sytti år, men selskapet hevder å ha funnet beviser for at et siste eksemplar av arten fortsatt eksisterer.
Vi får se autentiske dokumentaropptak av den tasmanske tigeren (også kjent som Pungulv på norsk, eller «Thylacinus cynocephalus» på fagspråket) under åpningsteksten, en stakker kalt Benjamin som ble filmet på Hobart Zoo i 1933. Den siste i sitt slag noensinne sett i fangenskap. Tre år senere døde den av vanskjøtsel, på omtrent samme tid som den siste ville pungulven ble skutt i hjel av en bonde.
En hel art utryddet på grunn av menneskelig skjødesløshet. Mange australiere hevder at det fortsatt finnes spredde tasmanske tigre rundt om i regnskogene, men ingen har klart å bekrefte at dette er mer enn bare løse rykter og spekulasjoner.
Uansett, tilbake til filmen. Martin Davids klient har fått bekreftet øyenvitneskildringer som plasserer pungulven i (naturlig nok) Tasmania – så Martin hopper på første fly til Australia. Han har toppen to måneder på seg før nyheten sprer seg videre til andre jegere i samme bransje.
David er en heller humørløs fyr som forlanger å jobbe alene, har en svakhet for badekar og hører på opera fra en medbrakt iPod og høyttalersystem. Ikke en kar som er helt fortrolig med de primitive tilstandene på landsbygda, og motviljen er gjensidig. De lokale tømrerne mistenker at David er en miljøaktivist som er ute etter å ta fra dem jobben, og gir ham en varm velkomst ved å skrive «Go home greenie scum» på frontruten til leiebilen hans, med bæsj.
Martin blir innlosjert på hybel i et hus som mangler strøm og varmtvann – eid av en kvinne som knapt forlater sengen, og overlater de to barna sine helt til seg selv. Viser seg at faren i huset forsvant sporløst forrige sommer, et sted ute i skogen, under arbeidet med en hovedoppgave for universitetet. Antatt død, noe som har drevet enken Lucy (Frances O’Connor) over randen av fortvilelse, mens hun doper seg ned på reseptbelagte medikamenter supplerte av «familievennen» Jack (Sam Neill).
Jack guider også David, før han begir seg videre innover i den enorme skogen på egen hånd. Tusler rundt i naturen, bygger feller, noterer, ser etter spor. Mye tusling rundt i skogen, ja.
Han finner få spor etter den tasmanske tigeren, men avdekke klare beviser for at andre jegere er aktive i området. Etter et par uken i villmarken drar Martin tilbake til huset, samler provianter, studerer funnene og planlegger sin eneste utflukt. I løpet av disse dagene blir han også kjent med barna i huset, og moren Lucy.
Martin blir en slags farsfigur for den stumme guttungen Bike, som ser ut til å vite mer om tasmanske tigre enn han later som. Familien er en trygg havn som kan bli noe mer, men de moralske problemene med jaktoppdraget henger over Martin som en mørk sky.
Hvis alt dette høres mer ut som et finstemt drama enn en skikkelig thriller, så bingo. «The Hunter» er langt fra noen typisk «rett på hjemmekino»-rull: snarere en smal «arthouse»-film som hører mest hjemme på festivaler.
Historien rulles i et tempo som enkelte trolig vil finne en smule langtekkelig. Men selv om «The Hunter» krever litt mer tålmodighet, er dette fortsatt et severdig, stemningsfullt drama. Med elegant filmfoto, majestetisk natur og et vakkert musikkspor av Matteo Zingales.
Historien er basert på en prisbelønt roman av Julia Leigh, som selv er en anerkjent filmskaper. Dette er den australske regissøren Daniel Nettheims første spillefilm siden den tolv år gamle debuten «Angst», og han har angivelig tilbrakt mesteparten av tiden med å forberede «The Hunter». Så ingen tvil om at dette er et «passion project» laget av førsteklasses fagfolk.
Neppe noe for alle, men absolutt verdt oppmerksomheten hvis du er ute etter noe mindre kommers. Et sterkt drama om miljøvern og et slags mysterium – som tar noen skikkelig sørgelige vendinger mot slutten.
Som Carson McCulers (og Anne Nørdsti) engang sa: hjertet er en ensom jeger.
- Lei «The Hunter» her
