• Lei filmen her

Sør-Korea er en kilde til mye kul film, fra «The Host» til «Oldboy». Landets kommersielle filmproduksjon står i stor kontrast til forholdene i Nord-Korea – der befolkningen lever i ufattelig fattigdom mens diktator-familien Kim sløser bort landets penger på luksus og platåsko.

Konflikten mellom Nord og Sør har pågått i over seksti år, men er allikevel sjeldent et tema i filmer. Til tross for at USA kjempet på sørkoreanernes side, og Nord allierte seg med Kina. Korea-krigen falt mellom andre verdenskrig og Vietnam-krigen, så det er kanskje naturlig at amerikanerne til stor del har unngått temaet på film.

Det er uansett mer interessant å se denne krigen skildret av filmskapere i Sør-Korea, siden bakkekampene til stor del ble utkjempet av koreanerne selv. «The Front Line» tar for seg tiden før Korea-krigens siste slag, pakket inn i en fiktiv historie om to venner som gjenforenes på slagmarken. En påkostet storproduksjon med brutale kampscener, noe som automatisk gjør det lett å trekke frem sammenlikninger til «Saving Private Ryan» og «Letters From Iwo Jima».

«The Front Line» har allikevel mest til felles med HBO-seriene «Band of Brothers» og «The Pacific» – selv om dette egentlig er en besk antikrigsfilm som er mer opptatt av personlige traumer enn actionfylte heltedåder. Dette var Sør-Koreas offisielle Oscar-bidrag til kategorien beste utenlandske film i fjor, som nå slippes rett på hjemmekino her hjemme.

Vi starter opp i Soul, 1953. Krigen er i sitt tredje år, og fredsforhandlingene mellom Nord og Sør fortsetter. Den siste skansen for voldsomme kamper er Aerok-høyden, som befinner seg strategisk plassert midt mellom grensene de to partene har tegnet opp. Nord- og sørkoreanske styrker beleirer denne høyden med jevne mellomrom, i evigvarende kamper som er like voldsomme som meningsløse. Den ene måneden er høyden beleiret av nordkoreanske styrker, den neste av sør. Det eneste som forandrer seg er antallet døde soldater. Hit ankommer etterretningsoffiseren Kang, som har fått i oppdrag å spore opp en nordkoreansk muldvarp bland de sørkoreanske soldatene i «Alligator»-kompaniet. En offiser er funnet skutt i hodet, og militærledelsen mistenker at han ble myrdet av en overløper blant soldatene.

Kang oppdager at situasjonen er langt mer komplisert, og at krigens redsler har drevet soldatene på grensen til ren galskap. Foreldreløse barn løper rundt i leieren, og en av offiserene har mistet vettet – helt ute av stand til å fatte at alle soldatene i troppen hans er døde. Den unge kommandanten Shin er så avhengig av morfin at han knapt kan kjenne smerte, mens soldatene hans går ustelte rundt i nordkoreanske uniformer for å holde seg varme.

Den eneste tilsynelatende stabile lederen i leieren er Kangs gode venn Kim, som han trodde hadde blitt drept. Begge ble tatt til fange av den nordkoreanske kapteinen Hyeon, som selvsikkert hevdet at krigen ville være over om bare noen dager.

Men nei, krigen fortsatte i flere år og Kim overlevde, mens kommunistkaptein Hyeon har blitt en arrete og desillusjonert skygge av seg selv. Han leder nå de nordkoreanske styrkene på den andre siden av høyden. For soldatene på begge sider har krigen blitt et absurd teater der de dreper hverandre uten å lenger begripe hvorfor. Som en av de sørkoreanske soldatene sier: «den virkelige fienden vår er ikke kommunistene, men krigen». Denne meningsløsheten har også skapt en slags felles forståelse mellom soldatene på hver sin side av krigen. Hver gang den ene parten taper høyden, legger de igjen sigaretter, sprit og brev til motparten – og på denne måten blir de litt bedre kjent med hverandre.

Det går gradvis opp for Kang at det militærledelsen definerer som høyforræderi, egentlig bare er en naturlig reaksjon på denne vanvittige konflikten, og et redskap for å overleve. «Alligator»-kompaniet skjuler allikevel sine mørke hemmeligheter, men «The Front Line» dreier seg ikke om å løse noe stort mordmysterium. Dette er en mørk antikrigsfilm preget av voldsomme slagscener og sterke skuespillerprestasjoner.

Har du sett en del sørkoreansk film vil du trolig kjenne igjen flere av folka her, om ikke på navn så i alle fall på fjesene. Mange av dem er store stjerner i hjemlandet. «The Front Line» er dessverre også preget av et annet velkjent element fra sørkoreanske filmer: den klissete sentimentalismen.

Til tross for all sin realisme og psykologiske innsikt er dette samtidig et skikkelig melodrama, med mye gråting, utagerende følelsesutbrudd og folk som blir skutt ned i sakte film mens vi hører vemodig pianoklimpring på lydsporet. Den første halvtimen av historien er i seigeste laget, og en smule desorienterende helt til man skjønner forholdene mellom de forskjellige karakterene. Men det er lett å skille karakterene, som alle er godt etablerte stereotyper: fra den smørblide tjukkasen som alltid skal fortelle historier, til den uskyldsrene rekrutten med nydelig sangstemme – som er dødsdømt fra han åpner munnen.

En del av disse overdrivelsene er kulturelt betinget, men sett med vestlig øyne er det litt for mye kliss og såpeopera her. Langt fra nok til å spolere helhetsinntrykket, men tilstrekkelig til å berettige et minuspoeng på terningkastet.

«The Front Line» har fortsatt en kraftfull krigsfilm, og sluttpoenget er direkte opprørende. Akkurat når man tror at krigen endelig er over, utsettes disse soldatene for et siste spark i ballene – som understreker at skjebnen har en veldig slem sans for humor og krig virkelig er et sant helvete.

  • Lei filmen her