• Her kan du se «The Deep Blue Sea»

Hei, vent nå litt – hvor ble det av haiene og Samuel L. Jackson? Her er det jo bare en masse briter som kaller hverandre «old fruit», synger allsanger på brune puber og sliter med kjærlighetsproblemer i etterkrigstidens London. Ikke en eneste en av dem blir spist av dataanimert hai. Litt skuffende, spør du meg.

Ok, jeg bare tuller. Det er jo viktig å kunne tøyse litt sammen av og til, også. Ha ha! Alt kan jo ikke være blodig gravalvor, sånn som i denne filmen.

«The Deep Blue Sea» er som de fleste fort fersker ikke en nyinnspilling av Renny Harlin-thrilleren fra 1999, men en filmatisering av Terence Rattigans teaterstykke med samme navn. Regissert av smått legendariske Terence Davies, som også har skrevet manuset. Denne dramatikeren, forfatteren og filmskaperen regnes som en nasjonalskatt i hjemlandet England, mer kan ikke akkurat beskyldes for å være produktiv. «The Deep Blue Sea» er Davies’ første spillefilm på over ti år, helt siden kostymedramaet «House of Mirth» (2000):

Davies’ uttalte nylig i et intervju at hans favorittfornærmelse var filmkritikeren som skrev at filmene hans «fikk Ingmar Bergman til å minne om Jerry Lewis». Ingen overdrivelse. Den formelle formen, seige tempoet og utstuderte rytmen i språket er kjennemerker for Terence Davis. I mine ører høres karakterene hans ofte ut som romvesener, som med varierende hell prøver å imitere menneskelig tale – i andres ører er dette muligens ren poesi. Hvorvidt denne kliniske tilnærmingen anses som en fascinerende fordel eller stor belastning er mest et spørsmål om preferanser, men er uansett veldig tydelig til stede i «The Deep Blue Sea».

Vi møter først Hester Collyer (Rachel Weisz) i det hun prøver å begå selvmord i et nedslitt herberge i London, med hjelp av gassovnen og en neve Aspirin. Mens hun sklir inn i den mørke tåken tenker Hester tilbake på hendelsene som ledet henne til dette nullpunktet. Flyktige minner som skvulper frem og tilbake i tid. Hun minnes den eldre ektemannen Sir William Collyer (Simon Russell Beale). En knusktørr høyesterettsdommer fra overklassen, som er sterkt bundet til en arrogant mor som ikke engang prøver å skjule sin totale forakt for Hester.

Hester søker tilflukt hos den yngre RAF-flygeren Freddie Page (Tom «Loke» Hiddleston), og de innleder en lidenskapelig affære. Vel, så lidenskapelig som briter på slutten av 1940-tallet tillot seg. Freddie vekker et seksuelt begjær i Hester, som ikke lar seg slukke av dårlig behandling – og hun ofrer gladelig hele sin fremtid for et flyktig sidesprang med denne frynsete sjarmøren. Det går, som vi umiddelbart skjønner, ikke særlig bra. Ingen av mennene kan gi Hester det hun søker: William tilbyr trygghet blottet for lidenskap, mens stuten Freddie er patologisk upålitelig. Hester elsker ham betingelsesløst, akkurat som tørrpinnen William forguder henne. Freddie er ikke skapt for denne typen lidenskap, og melder seg litt ut. Tre forskjellige typer kjærlighet, og en oppskrift på ulykkelighet for alle sammen.

Hester overlever selvmordsforsøket, og vi følger henne i løpet av en trist dag – der nåtid blander seg med fortid, og minner vikles inn i virkeligheten til det ikke er så lett å skille dem fra hverandre. Terence Davies har knust strukturen i teaterstykket som om den var en glassrute, og har limt sammen skårene på gehør. Er du ute etter en mer tradisjonell gjenfortelling av historien, kan du jo alltids se den gamle Vivien Leigh-klassikeren fra 1955, eller eventuelt dra på teateret. Dette er en helt annen greie, laget på bestilling i forbindelse med dramatikeren Terence Rattigans hundreårsjubileum i fjor.

Rachel Weisz gjør en Oscar-verdig prestasjon her, og utrykker enorm lidenskap, tristhet og håpefullhet bare med noen raske blikkvekslinger. Hun gjør egenhendig filmen verdt å se, og hever seg over dette vanskelige materialet på en måte motspilleren Tom Hiddleston ikke helt er i stand til. Ja, jeg vet at han har en helvetes masse kvinnelige fans, og var veldig karismatisk som superskurken Loke i «Thor» og «The Avengers» – men hans Freddie Page mangler konturer og personlighet. Sorry.

Terence Davies har rukket å bli 67 år, og «The Deep Blue Sea» føles i sterk grad som en film laget av en mann i pensjonsalder. Regissøren vokste opp i etterkrigstidens England, og gjenskaper det alt annet enn swingende London fra barndomsminnene: en utbombet, bruntrist og tåkete storby som fortsatt ikke har kommet seg til hektene etter andre verdenskrig. Davies er en høy respektert og åpenbart dyktig kunstner, men «The Deep Blue Sea» er en film som er mye lettere å beundre enn den er lett å like.

Alt føles veldig formelt, teatralsk og klinisk – med mye fiolingnukking på lydsporet (til stor del klassiske komposisjoner tatt fra Samuel Barbers «Concerto for Violin and Orchestra»), lange ladede kunstpauser og en dannet distanse til lidenskapen i materialet. Ikke helt min greie, for være ærlig. Men smak og behag. Har du en høy toleransegrense for britiske etterkrigsdramaer, nostalgiske kjærlighetstragedier og Terence Davies’ kavringtørre tilnærming til denne typen materiale – da sier jeg kjør på og kos deg.

Har du ikke det: skygg diskret unna, og se noe helt annet. Her er uansett en representativ scene fra filmen:

Nei, vent. Beklager. Min feil. Sånn skal det være:

Til slutt, her er en rask «making of» som mangler i den norske hjemmekinoutgivelsen:

  • Her kan du se «The Deep Blue Sea»