Ah, «Underwold»-serien, som ga oss kjærlighetsforviklinger mellom vampyrer og varulver lenge før mormonske Stephenie Meyer sugde all sexappell, stil og styrke ut av dem. På den ene siden har vi den passive leppebiteren Kristen Stewart, selve personifiseringen av et slapt håndtrykk. På den andre: Kate Beckinsale i en tettsittende latexdrakt. Tross alt ikke et særlig vanskelig valg, er det vel? Men rent bortsett fra henne kan man ikke påstå at «Underworld»-universet er sjenerende minneverdig.
Filmskaperen Len Wiseman har bygget opp en komplisert, selvhøytidelig mytologi i løpet av denne serien, men jeg kunne ikke ha fortalt deg mye om den selv hvis holdt en pistol til tinningen min. Ja, jeg har sett og anmeldt alle de tidligere «Underworld»-filmene, men alt jeg husker er Kate Beckinsale i en tettsittende latexdrakt – og hun var ikke engang med i tredje film! Viser seg at du heldigvis ikke trenger å vite noe særlig mer for å få utbytte av «Underwold: Awakening». Denne fjerde filmen går automatisk ut ifra at ingen andre heller husker bæret av de første tre, så alt starter med en hjelpsom oppsummering av hva som har skjedd tidligere.
Fint lite, egentlig. Vampyrene og varulvene liker ikke hverandre, og har vært i krig i flere hundre år. Nå står disse rivalene ovenfor en enda større trussel enn hverandre: menneskene – som endelig har oppdaget at de eksisterer. Unntakstilstand er erklært, mens politistyrker og militære henretter alt med pels og/eller huggtenner. Aksjonen kalles «The Purge», og minner mistenkelig om etnisk rensing. Myndighetene har imidlertid ikke regnet med Selene (Kate Beckinsale), en iskald «Death Dealer»-vampyr som sparker rumpe bedre enn de fleste.
I et mislykket forsøk på å redde sin varulvampyr-kjæreste Michael blir Selene slått bevisstløs av en granat. Scott Speedman (som spilte Michael i de to første filmene) gadd åpenbart ikke å dukke opp i «Underworld: Awakening» bare for forsvinne ut av handlingen etter de første ti minuttene, så han er ustødig gjenskapt med hjelp av arkivopptak og datagrafikk (litt i stil med hva Robert Zemeckis gjorde da Crispin Glover ikke fikk delta i «Tilbake til fremtiden»-oppfølgerne). Effekten er direkte merkelig, og ikke så rent lite sjenerende.
Uansett, Selene våkner opp igjen tolv år senere etter et lengre opphold nedfryst i koma, og oppdager at hun befinner seg innelåst i hovedkvarteret til et farmasøytisk konsern kalt «Antigen». Etter å ha slaktet seg igjennom et par dusin vakter er hun tilbake ute i friluft. Selene oppdager en verden der vampyrene er så godt som utryddet, mens de gjenlevende varulvene gjemmer seg i kloakknettet som syke løshunder. Selena er heller ikke den eneste som har rømt fra «Antigen»-laboratoriet: hun har selskap av en jentunge som bare blir kalt «Subject 2» (Indiea Eisley). Hun er på en eller annen måte Selenes datter; et livsfarlig beist med superkrefter, som har blitt alet fram i laboratoriet.
De får hjelp av en blodsuger ved navn David (Theo James), sønnen av vampyrlederen Thomas (Charles Dance). Deres vampyrklan er blant de siste som er igjen på kloden, etter at de fleste andre ble slaktet av myndighetene under «The Purge». Det sies at varulvene (eller «Lycans», som de kaller seg her) er helt utryddet, men en stor familie av dem viser seg å leve i beste velgående. Med en vesentlig forskjell: de er nå betydelig seigere, immune mot sølvvåpen – og Selene får bryne seg på en varulv som er på størrelse med en hårete tanks.
«Underworld: Awakening» skulle opprinnelig ha norsk kinopremiere i april, men ble tatt av programmet i siste liten. Det er godt mulig at undertegnede er mer velvillig innstilt til denne serien etter å ha sett hver bidige «Twilight»-film i forbindelse med jobben, for jeg lot meg faktisk underholde mer av «Awakening» enn de tidligere «Underworld»-filmene. I et forsøk på å oppdatere serien har man tonet ned den kompliserte mytologien til fordel for en minimalistisk actionhistorie, som selv den mest enfoldige fjortenåringen kan skjønne. Filmen var opprinnelig i 3D, så det er en masse greier som slenges mot kamera med jevne mellomrom.
For all del, Kate Beckinsale er en lekker «badass»-dame som kan sparke rumpe med stor overbevisning, men nå som mesteparten av den innfløkte «Underworld»-mytologien er strippet bort til fordel for hyperaktiv 3D-action kunne hun like gjerne ha vært storesøsteren til Alice (Milla Jovovich) i «Resident Evil»-serien. Historien er syltynn, men klimakset er i det minste livlig – og legger grunnlaget for neste kapittel. Som garantert kommer før eller senere, siden «Underworld: Awakening» tjente inn mer penger enn noen annen film i serien.
Årsaken til at underholdningsverdien har økt noen hakk skyldes muligens at «Underworld: Awakening» ikke er regissert av serieskaperen Len Wiseman. Han har denne gangen nøyd seg med å skrive manus og produsere filmen. Trolig fordi han var travelt opptatt med å regissere nyinnspillingen av «Total Recall», som hadde kinopremiere i Norge denne uken. Også den med Beckinsale i en av hovedrollene (at hun er gift med Wiseman er sikkert bare en tilfeldighet).
«Underworld: Awakening» er isteden regissert av det svenske radarparet Måns Mårlind & Björn Stein. De er kreditert på rollelista som «Mårlind & Stein», men personlig synes jeg det hadde vært mye kulere om de hadde kalt seg «Måns & Björn». Uansett, disse svenskene har tidligere regissert den overnaturlige tv-serien «De Drabbade» (2003), og Julianne Moore-grøsseren «Shelter» (2010). Måns og Björn fikser actionsekvensene helt greit, men ser ikke ut til å ha så mye erfaring når det gjelder avanserte spesialeffekter.
De primitive, dataanimerte varulvene ser ut til å ha kommet rett fra den første filmen, sammen med det forferdelige musikksporet. Jeg håper at vi alle kan være enige om at ingen film fra 2012 burde inneholde låter fra Evanescence. «Underworld»-serien startet som en blanding av «The Matrix» og rollespillet «World of Darkness» (så til de grader at spillfabrikanten White Wolf saksøkte Sony-studioet for plagiering). Hele opplegget føles fryktelig utdatert nå: blå-tintet filmfoto, overkul posering, skinnfrakkene som flagrer i sakte film og vaierstunts til industriell technomusikk. It’s all so terribly 2003.
Og der har du problemet med hele «Underworld»-serien: Den ble laget for å appellere til en målgruppe som knapt eksisterer lengre. For ti år siden kunne du fortsatt se sørgelige gothere på bussen, ikledd svarte boots med hæler på en halvmeter, alt for mye øyensminke og lange skinnfrakker. De kunne sikkert se «Underworld» som en manifestasjon av selvbildet til alle som vanket på «Gotham Nights», og drømme seg bort til en magisk verden der folk ikke fniste bak ryggen på dem. Men nå er de en utdøende rase på linje med denne filmseriens vampyrer. Hvis du trenger en påminnelse, her er traileren til den første «Underworld»-filmen:
Traileren til oppfølgeren «Underworld: Evolution» (2006):
Traileren til den tredje delen «Underworld: Rise of the Lycans» (2009):
Og dette er den tredelte anime-filmen «Underword: Endless War» i sin helhet:
