Teaterstykket «Stalker» handler om det som ligger bak når noen sier at «det var den beste filmen jeg noensinne har sett!»

Russiske Andrei Tarkovskys «Stalker» fra 1979 er en sci-fi-klassiker av de sjeldne. Kort oppsummert handler filmen om at en meteor, romvesener eller noe annet rart har omformet et øde landområde til et mystisk sted kalt Sonen.

Midt i Sonen finnes et rom som sies å oppfylle ønskene til dem som kan ta seg dit. En veiviser tar på seg jobben med å lose en forfatter og en professor gjennom Sonen og mot rommet.

Gjennom to og en halv time skildres dette via langsomme bilder og eksistensielle diskusjoner mellom de tre hovedpersonene, krydret med komplett stillstand hvor de titter seg rundt omkring i det grønne landskapet. De advares stadig om usette farer og feller av veiviseren, men de materialiserer seg aldri.

Å sitte gjennom filmen er en visuelt vakker men også utmattende opplevelse, en slags indre reise. Enten tror seeren på Sonens overnaturlige egenskaper, eller så ser man den som en stor bløff.

Ikke en lett film, altså, men som en av skuespillerne i teateroppsetningen «Stalker» på Black Box konstaterer under forestillingen:

– Det er jo litt sånn film man skal se, da.

Teatergruppen Verk Produksjoners stykke er ikke en teaterversjon av filmen, men tar derimot utgangspunkt i hvordan folk som har sett kultklassikeren forholder seg til den i dag.

Gruppa har intervjuet venner og bekjente som for det meste så «Stalker» på 80- og 90-tallet, for så å fremføre bruddstykker av intervjuene som monologer. Intervjuobjektene husker feil, er blir uklare på detaljene og faller stadig ut i digresjoner om filmklubber de var medlem i og hvem de var på den tiden.

– Da vi intervjuet folk begynte vi å innse mer og mer at det handlet om minnet av filmen mer enn filmen, forteller skuespiller Anders Mossling.

– Personene minnes at det var, for det meste, den mest fantastiske filmen de hadde sett. «Samtidig husker jeg ingenting.» Det var ikke så mye det som skjedde i filmen som var interessant, det var det som skjedde med dem i perioden da de så den.

Inspirasjonen til stykket kom fra Geoff Dyers bok «Zona», som også er sentrert rundt «Stalker». Den kan man forøvrig få en smak av i denne timelange paneldiskusjonen med forfatteren selv:

– Han går gjennom hele filmen, scene for scene nærmest. Han forteller anekdoter fra innspillingen, men relaterer også alt til episoder i sitt eget liv, forklarer lyddesigner Per Platou.

Intervjuene kan virke ganske hverdagslige på papiret, men det er mye humor involvert i fremførelsen. Når trivielle muntlige gjenfortellinger blåses opp med stor og følelsesladd stemmebruk blir det kjapt komisk, Anders høres ut som en forblåst Roy Andersson-rollefigur når han utbasunerer at «det var bara en VHS-kassett! Och den hadde jag lånat!»

Eller ta stolene i kinoen hvor et av intervjuobjektene så filmen, som blir fremstilt som om de var det vakreste i verden. «Oransjt läder!»

Samtidig setter spennet bakover i tid en ekstra spiss på minnene, med videoimportbutikker og minner fra en kinosal i Berlin før muren falt. Det blir også tydelig at det å like kultfilmen var en måte å definere sin egen identitet og kjenne igjen likesinnede for dem som brukte tid og energi på den.

– Man hadde lyst til å forstå filmen og man hadde lyst til å henge med dem som forsto filmen, forklarer scenograf Signe Becker.

Skuespiller Håkon M. Vassvik tror årsaken til at «Stalker» er så minneverdig for så mange er at den klarer å være mystisk uten å være opplagt.

– Det er jo det alle vil – at livet deres skal være et mysterium på en eller annen måte, at det er noe man ikke forstår. Det er jo det som ligger i den religiøse lengselen.

Det fulgte også en mytologi med «Stalker». På 80-tallet så mange Sonen i sammenheng med Tsjernobyl-ulykken, hvor enkelte mente den var som en spådom. Samtidig måtte filmen skytes to ganger fordi det ble brukt feil kjemikalier i fremkallingsprossessen første gang. Per forteller at filmens fotograf Georgy Rerberg skilte lag med Tarkovsky i sinne.

– De ble uvenner for livet, de snakket aldri mer med hverandre, de to.

Ikke minst bidro det til mytologien at Tarkovsky og kona, sammen med skuespiller Anatoli Solonitsyn alle døde av den samme typen lungekreft noen år etter innspillingen. Mens enkelte har spekulert i at Tarkovsky ble forgiftet av KGB, finnes det ifølge Håkon en litt enklere forklaring på hvordan de kan ha pådratt seg sykdommen.

– Filmen var innspilt i et nedlagt industriområde som var fullt av kjemikalier, og de vasa rundt i myrene og vannet der.

Anders sier historiene og mytene egentlig skulle være en del av stykket, men sånn gikk det ikke.

– Til slutt var det bare intervjuene igjen.

I monologene på scenen raljeres det ved flere anledninger mot actionfilm, det kjappklipte og hesblesende motstykket til «Stalker». Å uventet finne ut at noen liker kultklassikeren viser seg å være nok til at man endrer oppfatning om hele personen. «Fram tills dess hadde jag sett på honom som en som bare gillade actionfilm.»

– Vi følte alle at vi var litt over det gjengse, sier Per, som hadde sitt første møte med filmen som tenåring på 80-tallet.

Han har ikke sett filmen på 20 år (selv ikke i arbeidet med forestillingen) men minnes den som en opplevelse med «storslagne bilder og vakkert lydbilde som handler om noe mystisk på grensen til religiøst».

– For en ung mann på 16 kan du jo tenke deg, man er jo ute å få svar på noen spørsmål. Man får ingen svar, bare enda flere spørsmål. Men litt vakrere. Jeg husker mest mutterne, og at dette var et sted hvor du ikke kan gå rett fram. Jeg fikk aldri noen forklaring, det var aldri noen logisk greie, men det er nesten sånn i livet også.

Samtidig innrømmer han glatt:

– Jeg sovna hver gang jeg så den.

Det er ikke så rart. «Stalker» er ordbokdefinisjonen på en saktegående film. Bokstavelig talt. Anders minnes hvordan veiviseren hele tiden må kaste mutterne foran seg før reisefølget kan rusle noen skritt videre i det utrygge landskapet.

– Forrige gang kunne han gå der, men det er ikke sikkert han kan gå samme strekk denne gangen fordi Sonen hele tiden forandrer seg, uten at det vises.

Den sakte fremdriften speiles også i forestillingen. Riktignok er stykket en time kortere enn filmen, men mellom så og si hver monolog er det en lang pause hvor skuespillerne bare stirrer ut mot publikum mens Per jobber live med lyden (forøvrig uten «Stalker»-samplinger fordi «det ble for klissent») for å mane frem synthtepper og fugler og gamle tog som tøffer avsted.

– På samme måte som «Stalker» i dag er en rolig film for de fleste var vi litt redde for hvordan publikum skulle takle et så rolig rom. Det er litt av eksperimentet her, sier Håkon, mens Anders mener det skaper en felles lytting for publikum og skuespillere.

– Man har sagt en tekst, og etter det kan man sitte og lytte på rommet sammen. Ikke bare som et slags teatralsk triks, men på ordentlig. Og så kan vi gå videre.

Ikke sånn å forstå at det aldri skjer noe. I blant dukker Signe frem i kulissene sine som et mystisk og taust skogsvesen, og på et tidspunkt blir rommet sort mens lydbildet blåser opp til storm så man føler seg desorientert og nærmest utrygg der man sitter.

– Det blir et bilde på det man ikke forstår. Noe som er skummelt, som man ikke vet hva er, sier Signe.

– Jeg føler filmen handler mye om det. Det som er tilstedeværende hele tiden men som vi mennesker later som ikke er det.

———–

«Stalker» spilles på Black Box Teater i Oslo til og med søndag 21. april.