Suksesshistorien «The Walking Dead» er godt inne i sin tredje sesong, og suksessen virker ikke å skulle avta. Men visste du at nøkkelen til seriens storhet kan ligge i at det er ekte zombier som vakler over skjermen?

Det mener i hvert fall de mest dedikerte entusiastene.

For dem er det kun én zombietype som er autentisk: Den langsomme, nesten vemodig saktegående levende døde, som ble introdusert i George A. Romeros klassiker «Night of the Living Dead» fra 1968.

Men denne klassiske zombietypen fikk voldsom konkurranse i 2002, da den britiske horrorfilmen «28 Days Later» lanserte en helt ny, skremmende variant: Den lynhurtige, rasende zombien, som hovedpersonene virkelig må beinfly for å slippe unna. Disse ble kalt zoombies.

Det var regissør Edgar Wright (mannen bak «Shaun of the Dead» som brukte ordet «zoombie» først – og det var nedlatende ment. For zombiepuristene er nemlig ikke de lynkjappe runnerne i Danny Boyles film ordentlige zombier, men bare rammet av et heftig virus.

«28 Days Later» er riktignok anerkjent som en glimrende film, også blant zoombie-skeptikerne – ikke minst fordi den startet en helt ny bølge av zombieentusiasme som ikke er dødd ut ennå. Men i kjølvannet fulgte også en rekke middelmådige filmer, som ikke bare var preget av de naturstridig hurtige zoombiene, men også av hardtpumpende soundtrack og hektisk klipping.

Og dermed fjernet de seg meget markant fra de opprinnelige kjennetegnene ved sjangeren.

– Mange som hadde fulgt zombiesjangeren i lang tid likte ikke dreiningen som kom da zoombiene ble introdusert. Zombier skal ikke være kjappe og filmene skal ikke være fulle av action, men heller være langsomme horrorfilmer preget av en mer tyngende skrekk, forklarer lektor Steen Ledet Christiansen, som forsker på ulike horrorsjangre ved Aalborg universitet.

Derfor er også zoombie-skeptikerne glade for «The Walking Dead»-serien, som holder fast ved tradisjonene fra Romero.

– Det er relativt lite action i den, og sjangerens moralske dimensjon er framtredende: Hvordan bevarer man sin menneskelighet når verden går under? Hva vil det si å være menneske i det hele tatt? Og hvor langt kan man gå før man mister humaniteten?, sier Steen Ledet Christiansen.

– Alle disse spørsmålene finnes også i «28 Days Later», men det er en spesiell film på mange måter. Mange av de filmene som fulgte etter den beveger seg i et mye enklere moralsk univers, der zombiene er onde og menneskene gode.

Et eksempel på en slik actionzombiefilm er britiske «The Devil’s Playground» fra 2008, der zombiene er både hurtige, smidige og akrobatiske.

– Den er meget underholdende, men det er ikke en spesielt god zombiefilm, konstaterer Steen.

Men det finnes også nyere filmer som – i likhet med «The Walking Dead» – benytter seg av langsomme zombier og tyngende stemning. For eksempel den britiske zombiefilmen «The Dead», innspilt i Afrika, der både tristessen og langsomheten er ekstrem (les vår anmeldelse av «The Dead» her).

Steen Ledet Christiansen har enorme forventninger til den videre handlingen i «The Walking Dead»:

– Jeg liker godt både tegneserien og tv-serien, og jeg forventer at sesong tre blir preget av enda større moralske spørsmål enn de to foregående, fordi Rick – som hele tiden har vært den klare lederen og det moralske kompasset – er i ferd med å miste grepet helt, sier Steen.

Sjekk for eksempel en av de helt sentrale scenene i sesong to (som du selvsagt ikke bør klikke på med mindre du har sett sesongen tidligere):