Det var på mange måter Roger Eberts feil at jeg begynte å skrive filmkritikk.

Min filminteresse er så gammel at jeg ikke helt vet om jeg kan tidfeste den. Var det opplevelsen av å strigråte av «Amadeus» som tiåring på Colosseum, skvette så jeg hoppet i Klingenberg-setet av «Ghostbusters», eller sitte forhekset foran tv-skjermen fire lørdagskvelder etter hverandre og se på «Fakta på laurdag»s presentasjon av det ni timer lange dokumentarmesterverket «Shoah»?

Interessen for å skrive om film, kan jeg derimot tidfeste ganske presist. Det skjedde i studiedagene. Høsten 1995. Den gang internett fremdeles var en nyhet man ikke helt visste hva man skulle bruke til.

Jeg brukte det til å saumfare Internet Movie Database. Plutselig var produksjonsfakta for store deler av filmhistorien bare et tastetrykk unna. Og her fantes en link som het «External reviews». Og der, omtrent alltid øverst, sto Roger Eberts navn. Roger Ebert. Lett å huske.

Jeg hadde bladd frem til en av mine favorittfilmer på denne tiden: Michelangelo Antonionis «Blow-Up» (1966).

Jeg begynte å lese:

Michelangelo Antonioni’s «Blow-Up» opened in America two months before I became a film critic, and colored my first years on the job with its lingering influence. It was the opening salvo of the emerging film generation.

Jeg likte det jeg leste. Jeg likte forbindelsen Ebert tegnet mellom filmen og egen tidlige filminteresse (som speilet mitt eget forhold til «Blow-Up»). Jeg likte måten han beskrev filmen med et vart og oppmerksomt blikk, uten store visjoner og bombastiske tolkninger.

Han var usnobbete og upretensiøs, men med entusiasme for filmer med pretensjoner. Eberts skrev filmkritikk på en annen måte enn jeg var vant til fra Norge. Jeg hadde funnet min første favorittkritiker. Og en lyst til å skrive om film hadde samtidig plantet seg i meg.

Filmkritikere kan historisk deles inn i to skoler. De som ønsker å plassere og bedømme filmene ut fra en teoretisk tradisjon (for eksempel psykoanalyse eller auteurteori), eller de som bare søker å vurdere og mene noe om filmer på en klokere, mer presis og underholdende måte enn den jevne kinogjenger. Å lese seg gjennom filmkritikkhistorien er samtidig å oppdage at ettertiden har fart meget bedre med den sistnevnte tradisjonen.

De førstnevnte kritikerne kan være tankevekkende i sin polemikk, men ender ofte opp med å skrive mer om teoriene de forfekter, enn filmene de er satt til å bedømme. Roger Ebert tilhører i aller høyeste grad den sistnevnte.

Ebert begynte å skrive om film i Chicago-Sun Times i 1967, da hadde han i flere år anmeldt for en studentavis. Han hadde ambisjoner om å lage film også, og i 1970 inngikk han et aparte partnerskap med sexploitationfilmskaperen Russ Meyer: resultatet ble de absurde satirene «Beyond the Valley of the Dolls» (1970) og «Beneath the Valley of the Ultra-Vixens». Filmer som kanskje først og fremst er et bevis at Ebert er en person som ikke tar seg selv så høytidelig.

Eberts navn står øverst på anmelderlisten på imdb av flere grunner. For det første er han USAs klart mest kjente filmkritiker. Det skyldes hovedsakelig at Ebert – sammen med kollegaen Gene Siskel – skapte tidenes første tv-program med filmanmeldelser allerede i 1975.

Først lokalt i Chicago, men fra 1978 ble programmet vist over hele landet.

Ebert holdt det gående på tv-skjermen i nesten 30 år, og måtte trekke inn årene i 2006 da han fikk vanskelig for å snakke på grunn av skjoldbruskkjertelkreft.

For det andre er Ebert ansvarlig for et helt enestående antall anmeldelser. Han har anmeldt så godt som alle amerikanske kinolanseringer siden 1967, i tillegg til flere hundre internasjonale klassikere. Det totale antallet er uklart, men trolig er det snakk om nærmere 10 000 filmkritikker.

Og alle er gjort tilgjengelig digitalt på Eberts egne hjemmesider.

Sett i et slikt perspektiv, er kanskje det aller mest imponerende med Roger Ebert, at han har klart å holde entusiasmen for film og filmskriving oppe hele tiden. Selv de mest tullete hollywoodfilmer får en grundig behandling av Ebert, ofte preget av hans tørrvittige humor.

Og selv om Ebert kunne være irriterende snill med bagateller av noen filmer, var han heller ikke i tvil de gangene han hadde fått ferten av et virkelig talent. En av de siste filmene han ble skikkelig forelsket i var Joachim Triers «Oslo, 31. august»: «What a sad, true film. How knowledgeable.», skrev han i sin firestjerners anmeldelse (full score), før han kommer med en optimistisk oppfordring til filmens hovedperson Anders om å starte på nytt.

Til slutt avslutter Ebert: «He could walk and walk and walk, and one day even pick up a book or go to a movie. But Anders has no faith in a new beginning. The last sound we hear from him is a sigh.»

Tusen takk for alt, Roger Ebert.