I «Silver Linings Playbook», som stadig vises på norske kinoer,  går en bipolar mann i terapi.

Men hvilke er egentlig filmhistoriens fremste psykologer?

5. Dr Samuel Loomis i «Halloween»

I åtte år forsøkte han å nå fram til den unge seriemorderen Michael Myers. Men uten hell, og til slutt slo han fast at ondskap var det eneste som skjulte seg bak pasientens mørke øyne.

Dr. Loomis låter mer som en inkvisitor enn en terapeut når han sier at Myers har «djevelske øyne». Og Norsk psykologforening ville sikkert hatt synspunkter på at en doktor refererer til sin pasient som «det» i stedet for «han».

Samtidig er Loomis en knivskarp psykolog. Han klarer seg uskadd fram til slutten av den sjette Halloween-filmen, og spilles med glødende intensitet av Donald Pleasence.

4. Dr Malcolm Crow i «Den sjette sansen»

Enormt med selvinnsikt kan man kanskje ikke si at Dr. Crow har. I så fall ville han nok merket at han er død.

Til tross for det gjør han en utmerket jobb som psykolog for ni år gamle Cole. Dr. Crow gjør hjemmebesøk, følger med på gåturer, leker gjetteleker og bruker mer ukonvensjonelle metoder, som å fortelle om sitt eget havarerte ekteskap, for å få gutten til å åpne seg.

Cole avslører sin mørke hemmelighet: Han kan se døde mennesker (og John McClane iført parykk).

3. Dr Catherine Deane i «The Cell»

Dr. Deane behandler autistiske barn og komapasienter gjennom å ta seg inn i deres undervissthet. Hun bruker en teknikk som minner veldig om apparatene som muliggjør kollektive drømmer i «Inception».

Da en seriemorder havner i koma – uten å ha fortalt til noen hvor har gjemt en kvinne som snart vil tas av dage – må Dr. Deane infiltrere hans mørke hjerne.

J-Los filmografi er like ujevn som diskografien hennes. I denne visuelt banebrytende, og sørgelig bortglemte, thrilleren briljerer hun. «The Cell» ble regissert av Tarsem Singh som også gjorde REMs like drømmeaktige «Losing my Religion»-video.

2. Dr Jennifer Melfi i «The Sopranos»

Dr Milfi, tenker jeg vi sier.

Ikke så rart at Tony Soprano blir forelsket. Hun skulle dog aldri ville innlede et forhold til en pasient, men forklarer for gangsterbossen at hun er medfølende og sympatisk fordi det er hennes jobb.

Likevel klarer hun ikke å la være å bli fascinert av den tøffe Tony. Ytterligere en anledning til å velge Dr. Melfi er hennes utrolig stilige kontor.

1. Dr Sean Maguire i «Good Will Hunting»

Ikke noe galt med zoloft og prozac, men ingenting ville kurert min depresjon mer effektivt en klem fra en skjeggete Robin Williams i koselig bestefarsjakke.

Som lærer i psykologi er ikke Dr. Maguire noe spesielt. Men da han tar seg av en ung mann som plages av sin intellektuelle begavelse, lykkes han der alle andre terapeuter har måttet kaste inn håndkleet.

Tenk så fint om Dr. Maguire ventet på en hver kveld når man kommer hjem, og gang på gang gjentok ordene «det er ikke din feil».

…Og hvilke hjernekrympere burde miste lisensen?

5. Dr. Joan Block i «Harry – bit for bit»

Hun er en empatisk og analytisk psykolog som aldri ville drømme om å svikte en pasients tillit. Dessverre begynner hennes ektemann å ligge med pasientene, siden han er misfornøyd med deres sexliv.

Fyren forsvarer seg med at sidespranget var hans måte å uttrykke et ønske om mer nærhet. «Jeg er like mye et offer som du», sier han. «Tror du det var deilig for meg å få en blowjob av en storbystet 26-åring?».

Joan eksploderer av sinne. Ulykkelig nok samtidig som hun tar imot en pasient. Hverken «Midnight in Paris», «To Rome in Love» eller noen andre av Woody Allens late turistklisjéfilmer inneholder scener som kan måle seg med denne.

4. Rose i «To dager i New York»

Det er uklart om Rose, søsteren til fotografen Marion i «To dager i Paris» og «To dager i New York» virkelig er lege eller ikke. Om så er tilfellet, har hun i hvert fall kjøpt sin psykologtittel på postordre.

Hun er nevrotisk, hånlig og sjalu. Hun ligger med alt som rører seg. Hun uroer seg for at søsterens baby har liten penis. Hun gapskratter hver gang hun uttaler kjæresten til søsterens navn, siden Mingus rimer på cunnilingus. Hun bruker Mingus’ eltannbørste når hun skal ha sex. Og hun røyker mer gress en Cypress Hill.

«Hvordan kan du være barnepsykolog?», undrer en fortvilet Mingus.

3. Dr Jonathan Crane i «Batman Begins»

Den dandyaktige Dr. Crane må være kjekkest i Gotham. Men som lege på mentalsykehuset Arkham er metodene hans tvilsomme.

Å utsette pasienter for skrekkgass er for eksempel neppe forenlig med god yrkesetikk. Ei heller da han i «The Dark Knight Rises» kombinerer jobben som psykolog med å være ordstyrer i en folkedomstol som henretter annerledestenkende.

2. Dr Hannibal Lecktor i Manhunter

Anthony Hopkins var strålende i «Nattsvermeren», men i de to følgende filmene framstår hans Lecter mer jovial enn skummel.

Min favoritt-Hannibal er den mer dempede (og eiendommelig stavede) versjonen som Brian Cox spiller i «Manhunter».

Replikken «om man gjør som Gud tilstrekkelig mange ganger blir man som Gud», er betydelig mer guffen enn det der gamle sitatet om favabønner og Chianti.

1. Dr Philip K Decker i «Nightbreed»

De gode nyhetene er at din nye psykolog ser nøyaktig lik ut som din favorittregissør David Cronenberg (og heter nesten det samme som din favoritt-science-fiction-forfatter).

De dårlige nyhetene er at han kommer til å lure deg til å tro at du er en seriemorder.

De enda dårligere nyhetene er at han liker å ta på seg en Slipknot-maske og slakte barnefamilier.