Når du hører de kjente og kjære gryntene til Chewbacca i den kinoaktuelle Star Wars-filmen «Solo», er det ikke stemmen til skuespiller Joonas Suotamo som når ørene dine. Wookiens umiskjennelige verbalitet er, som den alltid har vært i Star Wars-filmene, lagt på i etterarbeidet.

Det betyr ikke at den godt over to meter høye finske skuespilleren, som har tatt over rollen fra Peter Mayhew, ikke har brukt tid på å perfeksjonere Chewie-lyder etter at han ble en del av Star Wars-familien for fire år siden, og gjorde sine første scener i «The Force Awakens» (2015).

Noe han gjerne demonstrerer i intervjuer:

– Selv om Chewies stemme er satt sammen av forskjellige dyrelyder og lagt på filmen i etterkant av innspillingen, kommer det en del grynt og snøft fra meg på settet, fortalte skuespilleren oss da han besøkte Oslo tidligere i vår.

– Før vi lagde «The Force Awakens» øvde jeg en del på Chewie-lyder. Rett og slett fordi jeg hadde lyst til å imponere Harrison Ford når jeg møtte ham. Jeg har imidlertid ikke inntrykk av at han ble særlig imponert, sa Suotamo lattermildt.

I «Solo» er det ikke Ford, men Alden Ehrenreich som spiller en ung utgave av Han Solo. Men lydene som kjennetegner Star Wars-universet er i stor grad de samme som de lyddesigner Ben Burtt skapte for den originale trilogien på 70- og 80-tallet.

Chewie var faktisk en av de aller første lydene han lagde.

– Her hadde vi en figur som skulle spille mot de andre skuespillerne med et utenomjordisk språk. Det kunne ikke være tysk, fransk eller noe annet som kan gjenkjennes. Det måtte lages av dyrelyder, og i et møte med George Lucas forslo han at bjørner kunne være noe, sier Burtt i dette udaterte intervjuet.

– Så i løpet av det året jeg brukte på å reise rundt og gjøre opptak til filmen, tok jeg opp alt fra bjørner til hvalrosser, løver, vaskebjørner, også syke dyr. Fra alle disse opptakene trakk vi ut små biter, alle slags grynt og stønn og hva det måtte være som hadde en slags emosjonell kvalitet over seg. Så klippet vi det sammen for å få det til å høres ut som et språk, og samtidig kunne passe med hvordan Chewie beveger munnen, forteller Burtt.

Bleep bleep, pew pew! Her er historien bak flere av Star Wars-lydene:

• Til roboten R2 D2 ble Burtt, ifølge dette Vanity Fair-intervjuet, stilt overfor utfordringen å realisere det som i manuset var beskrevet som «a series of electronic sounds that only another robot could understand». Den rette miksen av robotisk og levende var noe av det aller vanskeligste lyddesigneren gjorde på den første Star Wars-filmen, og først etter seks måneder kom han fram til et amalgam av en tidlig synthesizer og sin egen stemme som fungerte, og for alltid vil assosieres med den sjarmerende lille bøtta av en droid.
• Når det gjelder skuddene fra laserpistoler – kanskje de oftest imiterte lydene fra Star Wars, av generasjoner av unger som fyrer av imaginære salver mot hverandre – kom den opprinnelige lyden fra et mer uventet sted. Lyddesigneren skal tilfeldigvis ha kommet borti en tykk stål-bardun under en av sine ekspedisjoner, og lagt merke til den skarpe lyden som oppstår. Enkelt å replikere neste gang du ser en slik bardun (og har en skiftenøkkel i lomma).
• Den umiskjennelige lyden av TIE-fighterne skal ha blitt laget ved å kombinere lydene av et elefantbrøl med den fra en bil som passerer på våt asfalt.
• Lyden av strålesabler som beveger seg, skapte Burtt ved å ta opp lyden fra to forlengst avleggs, filmrelaterte teknologier: En rør-tv og en gammeldags prosjektor.