«Psst, do you like movies about gladiators?»
Denne uken har «Wrath of the Titans» VOD-premiere (lei filmen her!), noe som i seg selv ikke akkurat er en grunn til flagging. Allikevel, denne røverfilmen følger en lang tradisjon når det gjelder sverd og sandaler – og gir oss en god grunn til å se litt nærmere på sjangeren.
Advarsel: her blir flere innoljede muskelmenn enn i en Gay Pride-parade på poppers! Til stor glede for piker og tøysegutter som setter pris på «beefkake», men muligens ikke like givende for en stakkars frilanser som må tilbringe et par dager i strekk med å se homoerotiske YouTube-klipp fra disse filmene. Noe som minner meg på å ta en tur innom Sats en av disse dagene.
Det er laget forbløffende mange filmer i «sverd og sandaler»-sjangeren, også kjent som «Peplum», etter gutteskjørtene de gamle romerne spradet rundt i. I Tyskland kalles de «Römer Films», og det høres jo unektelig grisete ut. Men det gjør jo veldig mye på tysk. Alt fra bibelske melodramaer og greske gudesagaer, til voldsomme gladiatorkamper og fantasifulle eventyrfilmer faller inn under denne vidtspennende paraplybetegnelsen. Vi snakker om en sjanger som startet i stumfilmtiden – og fortsatt lever i beste velgående takket være bl.a. «Wrath of the Titans».
Sjangeren hadde sin store høytid fra 1958 til midten av 1960-tallet, da italienerne spydde ut «Peplum»-epos i et hyppigere tempo enn sunne mennesker kunne rekke å se dem. Filmene som ble laget på denne tiden har fortsatt sine ivrige fans, selv om hele sjangeren ofte blir sett ned på av kultfilmkjennere. Ufrivillig eller ikke, med dagens kyniske øyne er det mer enn et snev av homoerotikk over en del av disse eventyrene. Ikke at det er noe galt i det, selvfølgelig. En del av disse filmene er uansett underholdende hvis du er i et fjollete humør, og vi har plukket ut en håndfull essensiell titler. Dette er sverd og sandaler, 101!
«Cabiria» (1914)
Hele sjangeren startet med denne italienske stumfilmen, som introduserte muskelhelten Maciste. En slave med overmenneskelig styrke, som reddet en romersk prinsesse fra en ond trollmann. Rollen ble spilt av havnearbeideren Bartolomeo Pagano, som ble så fenomenalt populær i hjemlandet at han spilte denne rollen de neste fjorten årene – og levde seg så inn i den at han privat skiftet navn til Maciste. Pagano spilte inn over to dusin Maciste-eventyr, før han trakk seg tilbake i 1926 for å stifte familie. Til sammen ble det laget over 50 Maciste-filmer, rundt halvparten av dem under første halvdel av 1960-tallet. Her er noen scener fra stumfilmen «Cabiria», som bl.a. inspirerte John Milius-utgaven av «Conan»:
På 1960-tallet ble Maciste gjentatte ganger spilt av bodybuilderen Mark Forest. I denne scenen fra «Maciste, gladiatore di Sparta» slåss han med en mann i gorilladrakt:
«Ulysses» (1954)
Etter en serie bibelske kostymedramaer fikk sjangeren en oppsving igjen med det italienskproduserte 3D-eposet «Ulysses», der Kirk Douglas hadde tittelrollen som «the mightiest of warriors, the mightiest of lovers!». Ikke basert på romanen av James Joyce, men på Homers «Odysseen» – der Ulysses bruker ti år på å pelle seg hjem til kona Penelope etter den trojanske krigen. På veien må han blant annet hamle opp med en kyklops, forførende sirener og en heks som forvandler mannskapet hans til griser. Her har du traileren:
Coen-brødrene hadde som kjent en litt annen vinkling på denne historien:
«Hercules» (1958)
Den greske halvguden Herkules (en av de mange sønnene til Zeus) gjenopplivet «sverd og sandaler»-sjangeren for alvor med denne italienske eventyrfilmen.
Bodybuilderen Steve Reeves hadde tittelrollen, som gjorde ham til den høyest betalte mannlige skuespilleren i Europa. «Hercules» ble en enorm suksess, som ledet til atten oppfølgere og utallige etterlikninger. Så vi er nødt til å vie litt ekstra tid til denne karen. Den første filmen er ansett som «public domain» i USA, og ligger dermed ute i sin helhet på YouTube. Søk litt, så finner du den. I dette klippet river Hercules ned en bygning med kjettinger, bare for moro skyld:
Den beste av oppfølgerne er trolig «Hercules in the Haunted World», regissert av Mario Bava:
Siden den gangen har Hercules dukket opp i en rekke forskjellige utgaver. Arnold-Parnold Schwarzenegger filmdebuterte med kalkunen «Hercules in New York» (1969):
På åttitallet gjenoppsto «Hercules» i to fjollete lavbudsjettfilmer med Hulken Lou Ferrigno:
I 1994 dubbet noen gjøglepinner om en elendige «Peplum»-rull med australske tøysestemmer – og slapp den på nytt som «Hercules Returns». Dette ble resultatet:
… «Hercules» ble forvandlet til Disney-tegnefilm i 1997:
Ryan Gosling er ansett som en av de cooleste skuespillerne på kloden for tiden, mye takket være «Drive» – men han gjorde seg først kjent som «Young Hercules» i TV-serien fra 1998:
Hercules dukket også opp i fjor i Tarsem Sings forskrudde «Immortal»:
«Ben Hur» (1959)
Dette imponerende spetakkelet var i sin tid den mest kostbare filmproduksjonen i historien, og vinneren av elleve Oscars. Det var muligens også her at sverd og sandaler-sjangeren fikk sin bøgvennlige rykte. Manusforfatteren Gore Vidal (som døde tirsdag) skrev inn en lett forkledd subtekst som gjorde det klart at Ben Hur og hans motstander Masala hadde vært homofile elskere i oppveksten. Regissøren William Wyler godkjente alt, men valgte å ikke nevne dette med et ord til hovedrolleinnehaver Charlton Heston – vel vitende om at han ville frike helt ut. Noe ultrakonservative Heston også gjorde flere år senere, da bedraget ble avslørt. Helt uavhengig av sånne skandaler er «Ben Hur» en av Hollywoods mest storslagne epos, og den nyrestaurerte Blu-ray-utgivelsen er glimrende:
Hesteløpet i «Ben Hur» regnes som en av filmhistoriens beste actionscener, og er fortsatt heftige saker:
«Spartacus» (1960)
Kirk Douglas tredde på seg sandalene igjen for denne Stanley Kubrick-klassikeren, som burde vært kjent for de fleste. Et forkledd angrep på McCarthy-prosessen, skrevet av svartelistede manusforfattere – som i sin tid skapte iltre protester blant konservative tøysepinner. Kubrick var selv ikke så overbegeistret for filmen, og kranglet mye med produsent Kirk Douglas – men den har sine storslagne høydepunkter:
«The Colossus of Rhodes» (1961)
Selveste Sergio Leone regisserte dette «Peplum»-eventyret. Passende nok med den gamle westernhelten Rory Calhoun i hovedrollen, som den greske krigsveteranen Darios. Leone hadde tidligere jobbet som regiassistent på «Ben Hur» og «Que Vadis», så han kjente sjangeren godt. Dette var første gangen Sergio Leone ble kreditert som regissør, og han første spillefilm før gjennombruddet med «A Fistful of Dollars» – en spagetti-western-klassiker som tok knekken på hele «sverd og sandaler»-sjangeren. Her er traileren:
«Goliath and the Vampires» (1961)
I løpet av en intens femårsperiode ble det laget over to hundre «Peplum»-filmer i Italia, med innoljede muskelhelter som Samson, Ursus, Sandokan, El Cid, Tharus, Achilles, Atlas, Kindar, og Kåre. Vel, kanskje ikke Kåre. Disse eventyrene kom i en stri strøm, med veldig variabel kvalitet – helt til populariteten dalte og publikum ble mer interessert i spagettiwesterns.
«Goliath and the Vampires» (1961) er trolig en av de mest eksentriske og voldsomme fra denne perioden, der muskelmannen Gordon Scott må hamle opp med en kopi av seg selv, en vampyr, pirater, en rase med blå menn og forvokste insekter. Ostete moro! Her er traileren:
«The 300 Spartans» (1962)
Dette var filmen som inspirerte Frank Miller til å skape tegneserien «300». Mer om den litt senere. Miller så «The 300 Spartans» som barn, og hevder at den formet hele hans kreative liv. Her får vi den forholdsvis sanne historien om hvordan den spartanske kongen Leonidas ledet en liten gruppe soldater (tre hundre av dem hans personlige livvakter) i en kamp mot en persisk invasjonsmakt – som angivelig besto av en kvart million soldater. Mandig! Dette er ikke en like fantasifull og stilsikker skildring av dette slaget som «300», men allikevel en livlig og underholdende film. Her er traileren:
«Jason and the Argonauts» (1963)
«Noen hevder at «Casablanca» eller «Citizen Kane» er den beste filmen noensinne laget. Selv sier jeg bare: «Jason and the Argonauts»!» Ikke mine ord, men Tom Hanks’, som uttalte dette da han delte ut en æres-Oscar til effektguruen Ray Harryhausen i 1992. Dette er en film som er en klassiker takket være Harryhausens stop-motion-animasjon – av bl.a. et sjuhodet Hydra-monster og en enorm Talos-statue. Filmbladet Empire kåret for noen år siden sistnevnte til tidens beste filmmonster etter King Kong. Sånn ellers er dette en forholdsvis trofast gjenskapelse av den greske mytologien, basert på et dikt av Rhodios. Her har du traileren:
Og her fighter Jason med skjeletter, i en scene som tok Harryhausen fire måneder å lage:
«The Arena» (1973)
Ah, her har vi endelig noe som kan veie opp litt for «Saunakveld hjemme hos John Travolta»-stemningen. En Roger Corman-produksjon der Pam Grier spiller en afrikansk krigerprinsesse som blir gladiator. «The Arena» fungerer omtrent som kvinnefengselfilm-versjonen av «Spartacus», med mange velkomne nakenscener fra frøken Grier. Pluss noen orgier, en korsfestelse og flere voldsomme gladiatorkamper. Også kjent under den passende, alternative tittelen «Naked Warriors». Rendyrket grindhouse, og happy fun:
Filmen ble nyinnspilt i 2001, med to Playboy-modeller på location i Kasakhstan:
I 2004 ble «The Arena» også nyinnspilt igjen som en Pepsi-reklame med Beyoncé, Pink og Børtny Spears:
«Clash of The Titans» (1981)
Jepp, denne ble nyinnspilt i 2010. «Clash of the Titans» er også mest minneverdig takket være Ray Harryhausens «old school»-animasjoner. Disse ustødige udyrene ser kanskje skranglete ut i forhold til nyinnspillingens dataeffekter, men har sin håndlagede sjarm. Det samme har den mekaniske uglen Bobo, en fjollete skapning som også gjør et gjestespill i de to nye filmene. For å være ærlig er ikke dette en spesielt bra film i utgangspunktet, med en såpeglatt hovedperson spilt av Harry Hamlin fra «L.A. Law». Uansett, døm selv:
«Release the stop-motion Kraken!»
«Ator, the Fighting Eagle» (1983)
Suksessen med «Conan The Barbarian» førte til at italienerne prøvde å gjenopplive «Peplum»-sjangeren på åttitallet, men det var en rask blaff som begrenset seg til noen billige barbar-filmer, noen enda billigere «sword & sorcery»-eventyr -pluss den billigste av dem alle: sverdhelten Ator, den fightende ørnen. En kalkun regissert av trashfilm-kjenningen Joe D’Amato, noen år før han ga opp og satset på hardporno. D’Amato hadde en beskjeden suksess med «Ator», som ledet til tre oppfølger i dalende kvalitet. Dette er den første:
På samme tid kom også Lucio Fulcis «Conquest», som er enda mer skrullete:
«Gladiator» (2000)
Jeg tipper at de aller fleste allerede har sett denne Ridley Scott-klassikeren, men «Gladiator» må allikevel nevnes i forbifarten. Her har du en alternativ trailer:
«Are You Not Entertained?!»
«Troy» (2004)
Wolfgang Petersen gjorde et helhjertet forsøk på å lage et epos av samme format som «Ben Hur», men kinoversjonen var en underveldende kompromiss. Heldigvis gikk Petersen tilbake til klippebordet og kom opp med en markant forbedret «director’s cut» på 194 minutter, som nå er ute på Blu-ray.
Historien er fritt basert på Iliaden, med en oppumpet Brad Pitt som Achilles. «Troy» var en av de dyreste filmproduksjonene i moderne tid, så det er lite å utsette på formatet her. Undertegnede tilbrakte noen dager på settet under innspillingen i Malta, og det var litt en opplevelse. Kulissene var helt enorme, og produksjonen overdådig på en måte vi må tilbake til Hollywood på femtitallet for å finne maken til.
«Is there no one else!?» Brad Pitt starter filmen med en flawless victory:
«300» (2007)
Dette er nok en film de aller fleste burde kjenne til, skildret i en helt unik stil som senere har blitt kopiert i histen og pisten. I grove trekk den samme historien som «The 300 Spartans», og en veldig møysommelig gjenskapelse av Frank Millers tegneserie. Undertegnede er en stor fan, men ikke alle har like stor sans for Zack Snyders hyperstilistiske testosteronfest. Vel, si hva du vil om filmen, traileren er i alle fall et mesterverk:
Og her er traileren til den helt avskyelige parodien «Meet the Spartans», av det demoniske radarparet Jason Friedberg & Aaron Seltzer. Tvi, møkkamenn!
«Spartacus» (2010 – 2013)
Jasså, denne fyren igjen. I nyere tid har gladiator-helten gjenoppstått i den «300»-inspirerte kabel-serien «Spartacus». Nå med mye mer digital blodsprut, melodrama og pikante sexscener. Jeg vil ikke si at dette er en seriøs skildring av Spartacus’ opprør mot den romerske republikken, men serien er definitivt underholdende. Den opprinnelige hovedrolleinnehaveren Andy Whitfield døde tragisk ung av kreft i fjor, og Liam McIntyre tok over rollen. Her er traileren til første sesong, som hadde undertittelen «Blood and Sand»:
En oppsummering av den frittstående miniserien «Spartacus: Gods of the Arena»:
Den andre sesongen hadde undertittelen «Vengeance»:
Tredje og siste sesong har fått tittelen «War of the Damned», og starter januar 2013:
Jeg tro vi setter et punktum her, ja:
