Ken Kesey, du kjenner til ham? Nei? Vel (greit, til de som eventuelt måtte gjøre det: sees i neste avsnitt), det er i så fall bare fordi du ikke vet at Kesey er mannen som skrev romanen «One Flew Over Cuckoo’s Nest», altså «Gjøkeredet», den tvers igjennom fantastiske syttitallsfilmen til Milos Forman med Jack Nicholson i hovedrollen (Kesey skal etter sigende ha opponert mot beslutningen om Nicholson, og bedt om Gene Hackman).

Ken Kesey er også mannen hvis løselige gruppe av affilierte (les:syrehuer), The Merry Pranksters, er utgangspunktet for Tom Wolfes «The Electric Kool-Aid Acid Test», ei bok med den litt slappe norske tittelen «Syreprøven». Wolfe er, som mange sikkert vet, nyjournalistikkens far, men selv har jeg aldri kommet meg til å lese noe som helst av ham, og en del av det skyldes den ganske døve oversettelsen av «Syreprøven», som hvis jeg ikke visste annet synes å være oversatt av Wam & Wennerød eller noen som hørte på skikkelig mye jazz på 60-tallet. Noe skyldes også de tåpelige, hvite dandy-dressene Wolfe går i.

Uansett: Det har nå (2011) kommet en dokumentar om Ken Keseys Merry Pranksters. Og om den ikke akkurat er for utelukkende spesielt interesserte, tror jeg vi kan ta det for gitt at denne aldri blir å se på kino.

Dokumentaren bygger på nærmere hundre timer med råtape som folka kom tilbake med etter at de hadde krysset USA på tvers i 1964, materiale som Kesey selv aldri klarte å sette sammen til noe meningsfullt før han døde i 2001, 37 år senere.

Og det kan man saktens forstå, tatt i betraktning det som faktisk har overlevd trimminga. Noe av det gir en slags innsikt i hvordan stemningen var på bussen, noe synes å peke fram mot Woodstock, men veldig mye er også folk som er skikkelig på bærtur, akkompagnert av en voice-over fra involverte som sier «Actually, I don’t remember this at all». Enkelte scener er direkte pute-TV, som når reisefølget drar fram fløyter og saxofoner og kazooer og jeg vet ikke hva, og gjøgler rundt i et slags opptog på ei slette.

Bussen, en blomsterfarget, omgjort skolebuss som går under navnet «Further», blir kjørt av Neal Cassady, mannen som er utgangspunktet for Dean Moriarty i Jack Kerouacs beatmanifest «On the Road». Både Kerouac og Allen Ginsberg fins igjen i filmen, både spirituelt og i faktisk fysisk tilstedeværelse. Ken Kesey forklarte forøvrig grunnen til bussturen med følgende: «Jeg var for ung til å være beatnik, og for gammel til å være hippie».

Om deler av filmen er temmelig fjern og våsete, fins det likevel noen rent ut fantastiske sekvenser, hvorav audioopptaket fra Keseys første LSD-eksperiment på sykehuset er det i særklasse beste. Å illustrere en trip er ikke bare enkelt, men filmskaperne har laget et aldri så lite mesterverk ut av denne seansen.

Opprinnelig var LSD ment som en migrenemedisin, i alle fall i følge de som utviklet den, og Kesey, som egentlig trente for å komme med på OL-laget i bryting, sa ja takk til å være prøvekanin for 25 dollar dagen. Siden så han seg aldri tilbake, og ble en slags talsperson for LSD-ens bevissthetsutvidende evner. Eller noe i den duren. Jevnt over er filmen dessuten spekket med gode replikker og observasjoner, underveis så vel som i kommentarsporene som ligger oppå.

Foruten Cassady og Kesey var det omtrent 10-15 andre med i reisefølget. Gretchen Fletcher var en av dem, samt ei jente som gikk under navnet Stark Naked (man får anta at det var her Sterk Naken & Biltyvene tok navnet sitt?). Halvveis på turen, en gang etter New Jersey, joina flere av konene og kjærestene følget, noe som førte til, som en av karene sier, et «shift of dynamics» i bussen: «One morning I woke up and the whole bus was fucking. The whole thing was shaking».

6.januar 1965 ble Ken Kesey arrestert for marijuanabesittelse, og siden dømt til 90 dagers fengsel, og sånn ender «The Magic Trip», både på film og i den virkelige verden. Kesey skrev kun to romaner, «Gjøkeredet» og «Sometimes a Great Notion», som i 1972 ble filmatisert med Paul Newman i hovedrollen:

Gus van Sant (My Private idaho, Elephant osv) jobber visstnok med å lage en <em>ånkli </em>film av boka til Wolfe. Det har han visstnok gjort i snart fire år, uten at vi har kommet noe nærmere en film. Som de sier: Watch this space.

Soundtracket kunne fort blitt en haug med Grateful Dead-surr, men selv om de dominerer filmens siste tjue minutter, er det også en myriade av delvis glemte perler å fryde seg over, som Dion & The Belmonts tvers igjennom ursløye «The Wanderer».

Pluss Dick Dales «Let’s Go Tripping», Rocket 88s «Love Potion No.9». samt en serie kick-ass-låter fra artister som blant annet Isley Brothers, Aretha Franklin og The Coasters. Hele Magic Trip-lista har du her (krever Spotify).