Jeg gjorde et iherdig forsøk på å se «Paradise Hotel» nylig. Fem episoder på rad, sånn cirka. Det er noe med solbrune Solli-hangarounds, Paris Hilton post-Kardashian og tattis-Triana som unektelig er gøy-ish en stund, men etter å ha gassa meg i noen timer var jeg mett og lei, det var som en merkelig tomhet hadde senket seg over meg, en manglende glede over det jeg så.

Det ble nesten så jeg skjønte Thea da hun var likeglad over å måtte dra.

Denne usedvanlige sulten på reality sammenfalt antagelig ikke helt tilfeldig med at jeg falt av sunnhetsvogna og proppa meg med sjokkis og brus etter to måneders godiseksil. Jeg er et fråtsemonster som ikke bare kan nøye meg med én bit, sukkeret legger seg som en hinne over hjernen min og gjør meg til et dårligere menneske. Men det var ferie-ish, så alt var liksom lov.

En lignende tomhet senket seg snart over sjela også på den fronten, så denne uka er jeg tilbake i sunnhetens land, merkelig nok uten særlige abstinenser. Det samme går for «Paradise Hotel».

Jeg er ingen supermann (eller hedersmannen Jazzgeir), så det er begrensa hvor lenge jeg klarer å bry meg ironisk om deltagerne på «Paradise Hotel» og fnise av manglende selvinnsikt fordi jeg liksom har så god selvinnsikt sjøl.

Det er som å gå med bart ironisk, eller å spise fastfood ironisk, før eller senere får du bare lyst til å dra frem høvelen og kjøre på med noen grønne shaker av asparges og lime.

Her er problemet: Jeg klarer ikke å bry meg helhjertet om noen av disse deltagerne det overregisserte spillet de spiller. Har jeg prøvd? Æh, tjah. Vi har jo så lite til felles. Sannheten er at jeg er en sjuskete liten nerd som aldri har vært i solarium.

Om jeg virkelig skal ha empati med noen når det er eliminering bør de helst være sjuskete små nerder de også.

Og nå har jeg omsider fått nerdene mine. Bleike, bleike nerder. «Nam nam», som Per Fugelli ville sagt.

I samme sukkerkoma som fikk meg til å fråtse i «Paradise Hotel» fikk jeg nemlig øynene opp for «Strip Search». Nei, ikke jakten på «America’s next top stripper», men derimot et realityshow på lavbudsjett fra Mike Krahulik og Jerry Holkins. De er skaperne av en av verdens mest populære nettegneserier, «Penny Arcade».

12 håpefulle tegneserieskapere samles i ett hus i Seattle for å konkurrere om hvem som kan bli den neste store nettstripa. Premien er ett års gratis kontorplass i Seattle-hovedkvarteret til Holkins og Krahuliks ikke ubetydelige forretningsimperie (med kompetansetilgangen og eksponeringen det medfører), samt 15.000 dollar.

Greit, det er ikke overveldende summer det er snakk om her, men om du vet noe som helst om tegneserieskapere skjønner du likevel hvor stort dette er for dem. Det å være tegneserieskaper er sjelden noen pengemaskin, men likevel innebærer uhyre mye dedikasjon om man skal lykkes. For de fleste innebærer dette et rimelig pengelenst liv hvor man trykker skribleriene sine i søte små hefter på kopimaskin de stifter sammen for å selge på tegneseriemesser i andre byer som de må reise til med Greyhound-buss og deretter sove på gulvet til andre pengelense tegneserieskapere som tilfeldigvis bor der.

Og nå er de plukket ut til å kjempe om Drømmen.

I starten er det litt sånn effent å se på, fordi det lave budsjettet kombineres med den typen kamerakjøringer og deadpan-programledere du vanligvis forbinder med «Paradise Hotel» og «Ungkaren» og så videre. Det er litt som når folk lager en ambisiøs actionfilm uten å ha råd til annet enn standardeksplosjoner fra After Effects.

Dette tar sånn cirka to minutter å komme over. Den litt upolerte stilen gjør at «Strip Search» føles mindre regissert, og dermed også mer ekte.

Og viktigst av alt: Serien har folk jeg virkelig får lyst til å heie på, ja, som jeg godt kunne vært venn med. Som Alex, en litt sånn nervøs Jonathan Coulton-lookalike som smiler veldig mye og prøver å være positiv selv når han er skuffa.

Første gang han kommer inn i huset blir han helt overvelda.

«Shit, look at that! We’re next to a lake! It’s so cool!»

Og så titter han i kjøleskapet.

«There’s like a million Hot Pockets. Seriously. Like, win or lose, this is gonna be fucking awesome!»

Det er beint ut hjerteskjærende når han senere tas ut til den første eliminasjonen. Den kommer vi tilbake til.

Nesten ingen av folkene som ramler inn i huset med kofferter på slep er spesielt selvsikre. Mange virker rimelig klønete sosialt, og når de sier sånne ting som at «alle her er så flinke, men jeg får bare gjøre mitt beste» er det ikke falsk beskjedenhet. De er virkelig livredde for å ikke være bra nok.

Siden de fleste av deltagerne er skjelvende små lam lar jeg automatisk være å heie på de få av dem som virker litt tøffere i trynet. Underdog-instinktet kicker inn.

Og så får jeg litt dårlig samvittighet for at jeg tenker sånn. Seriens foreløpig sterkeste «oh no you di’int!»-kandidat, Amy, har for eksempel ofra en hel del for å være med i konkurransen.

«As of yesterday I quit my job at Data Entry because they wouldn’t give me the time off to come here.»

Tøft valg med tanke på jobbmarkedet der borte. Kanskje er det derfor hun får maks hakeslepp (helt ubetalelig) når Erika Moen dukker opp som en av konkurrentene. Moen er nemlig langt mer kjent enn noen av de andre håpefulle, hun jobber allerede fulltid med tegneserier.

Det skal sies at jeg trykka litt ironisk på playknappen til første episode. Så mange sosialt usikre vesener som kræsjer sammen i et lavbudsjetts realitykonsept? Ufrivillig pinlighet og ironisk glaning, her kjem eg.

Et sted rundt tidspunktet hvor Erika Moen dukker opp har jeg glemt den ironiske distansen og begynner i stedet, i fullt alvor, å diskutere med kona mi (like hekta som meg) om det er rettferdig at Moen får være med.

Det er sånn med realitykonkurranser, de blir så utrolig mye bedre med en gang det virkelig får dreie seg rundt et håndverk. Eyvind Hellstrøm er ikke blitt poppis bare fordi han er en karismatisk programleder, programmene hans gir oss også en viss innsikt i kokkeyrket og hva som egentlig må til for å lage god mat.

Å ha et fag i bunnen betyr selvsagt ikke automatisk at det blir kult. Jeg husker ennå første gang jeg så «Idol» og ble slått i bakken av hvor jævlig flinke de var på dramaturgi. Jeg gjenkjente hvert lille triks i boka deres, det var totalt gjennomsiktig, og likevel lot jeg meg rive med. Problemet er at «Idol» har lite annet enn dramaturgi å by på.

Også her dreier det seg tilsynelatende om håndverk, men jeg er for lengst matlei, fordi det egentlig bare er en fordekt karaokekonkurranse innstilt på å finne felles minste multiplum. Det handler ikke så mye om musikk.

Til sammenligning handler «Strip Search» virkelig om kreative mennesker, om prosessen deres, om det som skjer mellom hodet og arket, om tegneserier. Dette fanges opp på en flott måte, spesielt i eliminasjonsprossessene.

I fjerde episode er Alex plukka ut til å kjempe med Katie etter en t-skjortekonkurranse. Mens Alex tegna noe kjedelig ræl, var egentlig Katie sin design ganske kul. Amy vant, og har bestemt at de to må gå i duell. Jeg og kone blir provoserte og bare «fy faen, Amy, det der fortjente Katie virkelig ikke!» og så begynner vi å mislike henne igjen.

Send dama hjem til arbeidsledighet!

I eliminasjonsprossessen må de utvalgte gå til et rom hvor Jerry og Mike, idoler for mange av deltagerne og i nerdeverden generelt, venter for å gi dem en grusom oppgave: Plukk to tilfeldige ord, sett dem sammen og lag en stripe. Dere har en og en halv time.

Umenneskelig kort tid når man både skal komme opp med en kul vits basert på ordene «space» og «table tennis», tegne noe som ser proft ut og takle at Jerry og Mike med gravalvorlige ansikter stiller slemme spørsmål av typen:

«Tell me – what is your favourite thing about Hitler?»

Eller de kødder med hodene til deltagere som kjemper med klokka:

«TIME! To think about what you’ll do with the remaining 45 minutes.»

eller i en senere episode:

«Artists! 45 minutes.. is less time than you have. You have an hour, actually.»

De er to morsomme menn, og det er tydelig at de koser seg å kødde med reality-flosklene, samtidig som de aldri mister fokus på at det er en dønn seriøs konkurranse i bunn.

Klokka tikker nedover mens Katie og Alex forsøker å holde en noenlunde behersket maske oppi panikken.

Når tida er omme får deltagerne beskjed om å «go to the shamehole we’ve provided for you». Deretter skal Jerry og Mike bedømme stripene. Der mange slike konsepter bare viser en snutt av «her diskuteres det» eller forsøker å tåkelegge vurderingene for å skape kunstig spenning, får vi her høre en grundig og tydelig vurdering. Dette er definitivt å foretrekke.

Så kalles deltagerne tilbake, og man vil helst ikke se noen av dem forsvinne. Så søte! Men konkurranser må nødvendigvis ha tapere, og utifra stripa hans er det tydelig at Alex har knelt for presset. Rivelyden idet arket med stripa hans spjæres i to er antagelig et ekko av hjertet hans.

Det er brutalt, nesten like hardt som når fem jenter på «Paradise Hotel» satt i ring og stemte over hvem av dem som måtte ut og hun ene ikke fikk noen stemmer og med svak stemme spurte «vil ingen av dere ha meg her?» og ingen så mye som løfta en sympatihånd i været og så ga de henne tidenes tommeste klem etterpå («yes let’s give her a hug!») og kasta henne på huet ut fordi de er de jævligste folkene som noensinne har rotta seg sammen.

Så jævla mobbete. Selv i sukkerkomaet mitt ble jeg ille berørt.

Derfor er det ekstra deilig å se den utstemte Alex i bilen som skal kjøre ham bort idet han blir flankert av idolene Mike og Jerry, to tidligere mobbeofre som vet et og annet om nederlag. De gir ham ikke noen feik klem men forteller derimot alt som er bra med det han gjør.

«Du er bokstavelig talt oss for fjorten år siden» sier de og høres ut som de mener det. Han lyser opp igjen, det er ikke verdens ende. Og inne i huset fortsetter kampen.

Herregud for en kul og trivelig serie dette er. Den er langt fra over ennå, den er gratis på YouTube og den føles ikke som et kvelende utmattelsessyndrom som spytter på hjernen min.

Gjør det rette i dag, folkens. Bytt ut «Paradise Hotel»-sukkeret med en velsmakende «Strip Search»-shake.

For et gladere sinn og et sunnere liv.