• Du kan leie «Straw Dogs» her

En veldig feilvurdert og helt unødig nyinnspilling av den kontroversielle Sam Peckinpah-thrilleren fra 1971.

Men først litt historikk: «Straw Dogs» skapte i sin tid mye oppstyr da den kom for over tretti år siden, og ble senere totalforbudt i blant annet England. Filmen føltes farlig og ute av kontroll, mye fordi regissøren Sam Peckinpah var en forfylla villmann – som lekte seg med provokative ideer og var ute etter å utfordre publikum. «Straw Dogs» var også i stor grad et produkt av brytningstiden i USA, der den naive optimismen for fremtiden var i full ferd med å forandre seg til frustrert raseri.

En desillusjonert Peckinpah følte at mennesker i sin natur er voldsomme beist, og at den voldelige naturen før eller senere alltid tar kontrollen.

Regissøren Rod Lurie mener det stikk motsatte. Så du har en pessimistisk sjokkfilm, nyinnspilt av en optimist som misliker det meste originalen står for. Dårlig ide.

Lurie har forflyttet historien fra den engelske landsbygda og til sørstatene i USA – noe som er litt av en klisjé i seg selv. Ekteparet David (James Marsden) og Amy Sumner (Kate Bosworth) har flyttet tilbake til hennes barndomshjem i Blackwood, Mississippi. Et rødnakket banjohelvete der man er veldig skeptisk ovenfor fremmedfolk, spiser alt som kan skytes, og misliker jålete storbypyser. Synd for David, en urban brilleslange som har kommet fra Los Angeles for å skrive et filmmanus om beleiringen av Stalingrad. Han er den typen som drikker lettøl fra glass med stett, hører på klassiske LP-plater og kjører rundt i en sølvfarget sportsbil.

Så han kommer sikkert til å skli rett inn med de innfødte, ja. Amy er cheerleaderen som dro til Hollywood for å bli skuespiller, og den første hun møter i hjembyen er gamlekjæresten Charlie (Alexander Skarsgård). En brutal bad boy som umiddelbart prøver å forføre henne. Charlie er lederen for en gjeng aggressive rednecks som bare er et par Budweisers unna å skrike «squeal like a pig!».

Ektemannen David føler at den rette veien å gå i denne pinlige situasjonen er å ansette Charlie og gjengen som bygningsarbeidere. Charlie utfordrer Davids maskulinitet med utstudert høflighet, psykologiske maktspill og lett forkledd forakt – før alt sklir ut i kattedrap, voldtekt og en blodig massakre.

Undertegnede har vanligvis sansen for regissøren Rod Lurie, en forhenværende skribent for bl.a. filmbladet Empire – som senere gikk over til å lage dramaer som «The Contender», «The Last Castle» og «Ressurection of the Champ». Som tidligere filmjournalist har Lurie satt seg godt inn i forhistorien til den originale «Straw Dogs», så denne nyinnspillingen er ikke bare en kynisk cash in. Lurie gjør et helhjertet forsøk på å legitimere en gjenfortelling av historien, fra en ny synsvinkel – og med en helt annen filosofi.

Han har tenkt igjennom hva han vil si veldig nøye, problemet er bare at det han prøver å si ikke er særlig interessant.

Det hjelper heller ikke at alt føles så fordømt lite autentisk. Karakterene er klisjefylte stereotyper, som spilles av veltrente og glamorøse skuespillere som ser ut til å ha tilbrakt mesteparten av livet i et helsestudio. Det er litt vanskelig å få oss til å tro at James Marsden er en forsvarsløs, veik nerd når han så åpenbart har fysikken til en kroppsbygger, og utseendet til en såpeoperastjerne. Peckinpah anså hovedpersonen David (da spilt av Dustin Hoffman) som den egentlige skurken i sin «Straw Dogs»; en hykler som selv provosere frem all volden. Rod Lurie presenterer David som en helt vi er ment å sympatisere med, og som beviser at han er en mann ved å ty til blind vold.

Mot slutten kaster Lurie all ettertenksomhet ut av vinduet, mens han iscenesetter et brutalt klimaks som kunne ha kommer rett ut av en explotation-film fra åttitallet. Komplett med folk som blir kvestet med spikerpistol, vansiret med kokende olje og drept med bjørnesaks over hodet. Mens Peckinpah ga voldsomhetene i sin «Straw Dogs» en moralsk tvetydighet som gjorde filmen desto mer tankevekkende og ubehagelig, foretrekker Rod Lurie å se alt i klisjefylte kontraster mellom godt og ond. Resultatet er en nyinnspilling som er frustrerende konvensjonell. En kommersiell studioproduksjon som er laget med omtanke, men fint liten innsikt.

Den misser poenget, og ender opp som et likegyldig, middelmådig kompromiss.

 

  • Du kan leie «Straw Dogs» her