Etter ni års venting har «Upstream Color» omsider rullet i gang hjulene sine.

Shane Carruths uhyre etterlengtede andrefilm har foreløpig ikke noen norsk distributør, men hvem trenger det når filmen kan lastes ned for 20 dollar fra regissørens hjemmeside?

Alle hjerter gleder seg. Hvorfor? Fordi «Primer». Carruths regidebut fra 2004 tok Sundance med storm, ble en kulthit og spilte inn over 400.000 dollar. Ikke så mye, kanskje, men så kosta bare filmen 7000 dollar.

Det er sånt vi kaller mikrobudsjett. En god månedslønn eller to dårlige. Hva slags film får man egentlig for førti lapper? I Carruths tilfelle får man en lavmælt, men minneverdig film om to kompiser som ved et uhell oppfinner tidsreiser.

Den dag i dag sitter det folk og finkjemmer filmen fordi de ønsker å forstå den fullt ut. Med god grunn.

«Primer» er trolig en av de mest kompliserte filmene du noensinne vil se, uten at det nødvendigvis er frustrerende. Det er som en lo-fi David Lynch-film, uten surrealismen men hvor alt til gjengjeld henger sammen logisk – om du er villig til å gå gjennom hver scene med penn og papir for hånda, da.

Samtidig er den velspilt, med Carruth som en av de to kompisene, og den er givende selv om man ikke forstår den ved første gjennomsyn.

I tillegg har den unektelig en ekstra dimensjon – det er vanskelig å ikke la seg imponere av hva Carruth har fått til for så lite. Du vet det ligger en historie bak.

Det blir en grunn til å se filmen i seg selv.

Økonomiske begrensninger er fascinerende fordi de tvinger frem kreativitet. Man har ingenting annet å lene deg på enn en god idé, godt skuespill, en god historie. Floker som ellers ofte løses ved å kaste penger, stjerner eller spesialeffekter på dem til de går bort må i stedet knytes opp via oppfinnsomhet og omveier.

Du kan aldri vise monsteret (folk ville ledd seg i hjel), så du skremmer livet av publikum med jævlige lyder og ubehagelige kameravinkler i stedet.

Romkampene med digre eksplosjoner og hyperdetaljerte skrog som du så for deg blir litt vanskelige å få til i praksis (med mindre du har After Effects-venner med MYE fritid), men hva om du bygger opp innsiden av romskipet med skillevegger og noen deler fra en brødrister og skildrer dramaet mellom folkene ombord i stedet?

Så lenge noen tror på det du har drømt frem i fantasien din, har du vunnet.

Carruth er ikke den første som har skapt mye av minimale midler. Den kanskje mest kjente historien av alle er Kevin Smith og hans «Clerks».

Etter å ha sett Richard Linklaters «Slacker», en mikrobudsjettert Sundance-vinner til 23.000 dollar, bestemte den Quick Stop-ansatte skjeggbussen seg for at også han skulle bli filmskaper.

Riktignok koster den litt mer enn de andre filmene jeg nevner her, men til gjengjeld var finansieringen mildt sagt risikabel. Smith solgte store deler av tegneseriesamlingen sin (alle som kjenner til fyren og vet hvor glad han er i tegneserier forstår hvor vondt det må ha gjort) før han makset ut ikke mindre enn ti kredittkort.

View Askew-hjemmesida oppgir budsjettet som 27.575 dollar, sammen med følgende advarsel:

We don’t really recommend this method of funding a film as if your film does not pan out, you will be put in serious financial debt for much of your life.

Mikrobudsjett gjør at man tar man det man har. Smith filma på kveldene i Quick Stop-sjappa han jobba i på dagtid, brukte sorthvitt i stedet for farger, satsa på morsomme dialoger og rollefigurer, med familiemedlemmer i flere av rollene.

Smith og filmen ble oppdaga på en festival, det ble omklipp og bedre lydarbeid, gikk til Sundance og plukka opp av Miramax, hvorpå den etter hvert spilte inn over tre millioner dollar.

Mikrobudsjettregissører er dedikerte som få. Å ta opp lån er en ting, men hva med å selge kroppen sin?

Til vitenskapen, riktignok, men likevel: For å finansiere debuten «El Mariachi» gikk Robert Rodriguez med på å delta i en rekke medisinske eksperimenter ved Pharmaco i Austin.

Kolesterolpiller og visstnok også noen psykologiske medikamenter skal ha stått på menyen.

– Jeg har fortsatt arr på kroppen som betalte filmen, spøkte han under filmens 20-årsjubileum.

Eller, kanskje det ikke var en spøk. Han måtte nemlig også la vitenskapsfolk skjære bort biter av huden hans for å teste et medikament som skulle helbrede hud og muskelvev.

Han måtte også bæsje i tupperware og diskutere konsistensen med en rådgiver.

Etter en stund hadde han pengene han trengte, og kunne skyte spillefilmen sin på en minimal mengde filmruller ved hjelp av smarte sparetiltak, noe han forteller om i denne videoen:

Til Filmmaker Magazine forteller Rodriguez, som siden har gjort filmer som «From Dusk Till Dawn», «Desperado», «Machete» og «Sin City», at han fortsatt er tilhenger av mikrobudsjettmåten å lage film.

– Mange folk sitter og venter på at noen skal gi dem penger. Det kommer aldri til å skje.

Samtidig mener han det er den beste måten for en fersk filmskaper å få vist frem talentet sitt.

– En del av problemet med studentfilmer med hundre folk i rulleteksten er at du ikke kan være sikker på hva som er resultatet av regissørens talent. Med «El Mariachi» tok jeg æren – eller skylda – for manuset, regien, kameraarbeidet og klippinga.

En annen kjent regissør som kommer fra mikrobudsjettland er Christopher Nolan. Selvlært og målretta skjøt han scener hjemme hos familie og venner hver lørdag til han hadde noir-thrilleren «Following», om en forfatter som følger etter en innbruddstyv for å få stoff til en bok.

Som den neste filmen Nolan skulle lage, «Memento», er scenene ikke klippet i rekkefølge, noe som gir filmen den puslespillaktige kvaliteten vi kjenner fra mange av hans senere filmer.

– Jeg tror «Following» representerer toppunktet av hva jeg var i stand til å gjøre på egenhånd, med venner og våre egne ressurser, med lånt utstyr og lånte ting vi brukte til å lage filmen, sier Nolan selv i dette videointervjuet:

Filmen endte opp med å koste 6000 dollar, og kan beskues med (eller uten) kommentarspor her:

Det skal sies at den ikke spilte inn mye, under 50.000 dollar, og det var ikke før «Memento» at folk flest fikk øynene opp for Nolan.

En film som derimot klarte å spille inn budsjettet sitt 12.892 ganger er Oren Pelis gyselige «Paranormal Activity», filmet med hjemmevideokamera. 193.355.800 dollar dro den inn, etter å opprinnelig ha kostet bare 15.000 dollar.

Spesialeffektene var stort sett slamrende dører og nifst lydarbeid, men folk tissa på seg likevel.

Fra disse suksessene var veien kort til noen av de mest omtalte regissørkarrierene i Hollywood (vel, okei, Peli har stort sett bare «The River» å vise til etter «Paranormal Activity», men så er han også den ferskeste av navnene her), og det er nok mange regispirer der ute som har finstudert intervjuer og artikler om hvordan heltene deres fikk det til. Det er jo lett å få følgende idé:

«Om de klarte det på så lavt budsjett kan vel jeg også klare å lage en fullblods spillefilm og bli oppdaga?»

Det er en fin tanke, på samme måte som at tanken på å vinne et par millioner i flaskepantlotteriet får meg til å trykke på Røde Kors-knappen hver gang.

Vi ser bare sluttresultatet, ikke viljen og strevet. Vi ser ikke alle de tiggende overtalelsene av venner og kjente, alle de sene kveldene på lavt blodsukker fordi man ikke engang hadde penger til nøtter og bananer.

All manusknotinga i forkant, storyboardinga, ser ikke de strevsomme årene med postproduksjon som følger.

Likevel. Den rette ideen. Noen gode venner som er villige til å stå ved deg last og brast. Nuddelmiddag i et halvt år. Joda, det kan gå. Kjør på. Bare vit at om du klarer det, er det ingen garantier for at man blir en ny megaregissør ala Smith, Rodriguez, Peli eller Nolan.

Som er helt greit. Man kan være lykkelig likevel.

Etter «Primer» skulle egentlig også Shane Carruth bli den neste regissørhelten. Han tok alle de sedvanlige møtene med Hollywood-folket, men ifølge et nylig Wired-intervju fikk han følelsen av at de ikke visste hva de skulle gjøre med ham.

– Jeg tror ikke noen ser «Primer» og tenker at ‘det der er fyren vi trenger til «Iron Man»‘.

Et ambisiøst sci-fi-prosjekt kalt «A Topiary» fulgte. Det letta aldri, trass i at han kutta budsjettet fra 20 til 14 millioner. Han ble ikke den nye Nolan, og etter hvert gikk han tilbake til formelen han vant på sist.

«Upstream Color» beskrives som en merkelig kjærlighetshistorie om kidnapping, mystiske kjemikalier og griser. Nok et puslespill, visstnok. Den er filma i hemmelighet rundt om kring i hjembyen Dallas, akkurat som debuten.

Er budsjettet i størrelse mikro? Ifølge Wired ønsker ikke Carruth at det skal bli så mye fokus på budsjettstørrelsen denne gangen, så han nøyer seg med å beskrive det som «sparsomt».

Økonomisk balanserer han nok en gang på knivseggen. Hvor mange der ute vil se nok en rar liten film fra Carruth? Siden han selger og distribuerer filmen selv vil han få en større andel av inntektene enn det som er vanlig, så forhåpentligvis er det liv laga.

Kanskje får han til og med nok til å fortsette som regissør.

– Mine muligheter til å lage en ny film er direkte koblet til den inntekten denne filmen genererer. Det er ikke sånn, ‘kanskje jeg kan kjøpe et hus en dag’. Det er mer ‘jeg får lage denne filmen akkurat slik den trenger å være’.