Det er ikke helt godt å si hvor fascinasjonen for stop motion-animasjon begynner, men jeg tipper at det kanskje kommer fra et sted i barndommen hvor man sitter og ser for eksempel Flåklypa Grand Prix og får et plutselig ønske om å plukke Il Tempo Gigante (eller Bomerang Rapido, om du er en liten jævelunge) rett ut av skjermen og leke med den.

Siden, når du blir eldre, kan det hende at oppmerksomheten dreier se mer over på det avsindige i å lage en helaftens stop motion-spillefilm, all fliden og alt tålmodet som må til og muligens kontrasten til egne liv, måten de fleste av oss føler oss for begrensa og beleira av liv og piss på alle kanter til å gjøre noe som helst helt perfekt.

Uansett hva det er synes stop motion å nyte en tryggere og mer slitesterk skjebne i konkurranse med dataanimasjon á la Pixar enn det den klassiske tegnefilmen gjør. For øyeblikket er både «Pirates!» (lei filmen her) og «ParaNorman» å se på norske kinoer, snart kommer Tim Burtons «Frankenweenie» og til neste år blir vi dratt baklengs tilbake i fuglekassa med filmen Solan og Ludvig: «Jul i Flåklypa». Det er ikke vits i å tenke på hvor mange timer gnukk disse filmene utgjør til sammen.

De nye kongene på stop motion-haugen er studioet Laika, som står bak «ParaNorman». De har gått fullstendig retrofuturistisk til verks: på den ene siden er prinsippet fremdeles det samme, manuell flytting og avbildning av dukker, en teknikk som har eksistert i over hundre år, men de tilføyer noe nytt ved bruken av 3D-printere, en teknologi som formelig skriker fremtidsutopi og etter hvert omfatter en rekke forskjellige materialer og kombinasjonen av dem, plast, metaller, matvarer (gjennombruddet vil kanskje komme når sjokoladeprinterne blir gode nok), gips.

Det kan bli til proteser, redskaper, penisavstøpninger eller motordeler: det går an å tenke seg at You wouldn’t steel a car-utsagnet i den nitriste anti-downloadingreklamen på dvd’er en eller annen gang fremover får en litt ny klang om det faktisk blir mulig å piratkopiere forgassere.

Men når et blad som Economist stadig jubler for 3D-printing og mener at teknologien innevarsler en slags tredje industriell revolusjon er det én ting at teknologien kan gjøre ett og samme design tilgjengelig på et utall steder. En minst like viktig ting er at et utall designer kan lages på et og samme sted: produksjonen av prototyper, av nye mer eller mindre gode ideer, blir mye enklere. Det er den egenskapen folka bak «ParaNorman» har nyttegjort seg av når de har printet ut og brukt et sted mellom 30.000 og 40.000 bittelitt forskjellige gipsmasker i filmen.

De forskjellige ansiktsuttrykkene er laget på maskin, og det gir Paranorman et nesten merkelig utseende: En praktfullt laget stop motion-film som på mange vis ligger nokså tett opp mot uttrykket til en 3D-animert film.

Trailerne til «Frankenweenie» ser ut som akkurat det det er: En Tim Burton-dukkefilm. Det er det lov til å mene hva man vil om, men håpet må ligge i at Burtons klaustrofobisk-stiliserte univers kler små dukker bedre enn lifesize-silikonavstøpningen av Johnny Depp han har holdt seg med de siste hundre årene.

Her på berget må forventningene til den neste Flåklypa-filmen nødvendigvis bli forholdsvis store og tilsvarende nerveprega. Vi snakker om tidenes kanskje beste norske film – vår «Trollmannen fra Oz».

Bildene som finnes fra denne Flåklypatapningen indikerer at filmen kommer til å legge seg tettere opp mot estetikken til Laika-studioet og Burton enn den kommer til å ligne på klassisk Caprino, og det ser i grunnen lovende ut, men det er kanskje ikke her den største utfordringen ligger heller: Trass i at animasjonen i «Flåklypa Grand Prix» fremdeles er fullstendig strålende, ligger filmens storhet like mye i norgeshistoriens mest ikoniske soundtrack (Diverse Artister – Flåklypa Grand Prix), et avsindig vellykket stemmegalleri og fremfor alt et manus hvor annenhver replikk har gått inn i den kollektive nasjonale hukommelsen. Lykke til.