Sly Stallone og hans testosteronfylte muskelbunter er tilbake i «The Expendables 2», for å gi oss maskulin action av den gamle åttitallsskolen. Rollelista er utøkt med blant andre Jean-Claude Van Damme og Chuck fuckin’ Norris – noe som gjør dette til litt av et oppsamlingsheat av aldrende oldboys, ispedd noen yngre hardhauser som Jason Statham og Scott Adkins.
Sammen har disse karene deltatt i flere av de heftigste actionscenene noensinne festet til film – og vi har plukket ut kremen fra hva «The Expendables»-teamet har gjort hver for seg. Her vanker det en omgang eller ti med juling, ja. Følsomme pyser er herved advart at det samtidig kan vanke noen øyeblikk med skikkelig fet ultravold, samt en del spoilers.
SYLVESTER STALLONE (BARNEY ROSS)
Mye å ta av her, med en karriere som spenner over førti år og over femti filmer. Gjennombruddsrollen som «Rocky» (1976) er nok fortsatt hans beste, og den kommer vi tilbake til litt senere i sendingen. Ronald Reagans bestekompis Rambo forblir allikevel den mest ikoniske rollen til Stallone; et relikt fra en tidsalder der Sly var et så erke-amerikansk symbol at de kunne ha klistret ham opp på «the stars and stripes». Denne filmserien var som en tur rett inn i underbevisstheten til den konservative, jingoistiske folkesjelen i USA. «First Blood» var i seg selv en solid actionthriller, mens oppfølgerne «Rambo: First Blood II» og «Rambo III» fungerte som en slags screensaver – som representerte det amerikanske ur-selvbildet mens maskinvaren gikk inn i hvilemodus. Her er en bra oppsummering:
Til tross for mine innsigelser mot «Rambo»-serien inneholdt den noen heftige actionscener, og de mest hemningsløst brutale kom i comeback-filmen «Rambo» (2008):
Stallone var på sitt mest selvparodiske og underholdende i «Cobra» (1986). Så rett igjennom barsk at det ble for mye for oss i Norge. Filmen ble totalforbudt av myndighetene her hjemme, og det tok nesten tjue år før vi ble modne nok til å kunne se Sly utrydde avskum med en fyrstikk i munnviken og kjappe replikker som «you’re the disease, and I’m the cure!»:
Stallone: mannen, legenden, løvemanken. Et så mektig eksempel på maskulinitet at folk har sunget lovsanger om ham:
Men akkurat dette med sang er nok noe Sly selv burde holde seg for god til:
JASON STATHAM (LEE CHRISTMAS)
The Stath er den unge jyplingen i dette selskapet, men har fortsatt demonstrert sine action-ferdigheter det siste tiåret. Han gjorde seg godt kjent i Guy Ritchies «Lock Stock and Two Smoking Barrels» (1998) og «Snatch» (2000) – men ble først et moderne action-ikon med Luc Besson-produksjonen «Transporter» (2002). Denne lettere homoerotiske kampscenen involverer olje og bar overkropp, men er også skikkelig snedig koreografert av Corey Yuen:
«The Transporter» har fostret hittil to oppfølgere: den tredje filmen er kanskje svakest, men inneholder en vanvittig scene der Statham sykler raskere enn en Audi:
Tidligere i år delte Statham ut testikkeltrauma helt gratis på T-banen i «Safe»:
Jeg har tilbrakt alt for mye tid med å finne et klipp som summerer opp magien med «Crank», men denne traileren destillerer galskapen på en brukbar måte:
Og her forvandler Statham seg til Godzilla i «Crank 2»:
JET LI (YIN YANG)
Undertegnede har hatt fornøyelsen av å snakke filosofi med Jet Li, som er en veldig sympatisk, ydmyk fyr med mye visdom. Hans amerikanske filmer har ofte vært skuffende (selv i «Expendables»-filmene får han sjeldent muligheten til å vise hva han er god for), men Li har gjort noen enorme kampscener i asiatisk film. Hans beste er trolig «Fist of Legend» (1994), en nyinnspilling av Bruce Lees «Fist of Fury», som inneholder noen av Jet Lis aller beste fightscener. I den første overvinner han en hel dojo egenhendig:
Senere i «Fist of Legend» har Jet et skikkelig basketak med kickboksing-mesteren Billy Chow, som inkluderer belte-fu og et triks Batman kunne ha brukt i kampen mot Bane:
En annen klassiker er kampen mellom Li og Donnie Yen i det vakre wuxia-eposet «Hero» (2002), en av Jets personlige favoritter:
Husk: Jet er ingens bitch!
DOLPH LUNDGREN (GUNNER JENSEN)
Denne velutdannede, svenske kjempen har blitt mer severdig med årene, og en bedre skuespiller. Han fikk sitt store gjennombrudd takket være Stallone, så vi er nødt til å starte med sluttfighten i «Rocky IV». Dette er Rocky mot Ivan Drago, USA mot Russland, Reagan mot kommunismen. Kampen som egenhendig endte den kalde krigen:
Etter dette ble Lundgren en dreven actionhelt på egen hånd, som på eldre dager også har regissert flere av filmene selv. Her er en samling skøyale scener fra «Showdown in Little Tokyo» (1991) – ironisk nok akkurat de scenene som gjorde at filmen ble totalforbudt i Doffes hjemland Sverige:
Han er dessuten He-Man: universets mester:
… og en av de ytterst få personene på kloden som kan gjøre Melodi Grand Prix utholdelig:
… men ikke engang Dolph kan hamle opp med magiske, rosa enhjørninger:
TERRY CREWES (HALE CAESAR)
Dette muskelberget har en fortid som NHF-spiller og er mest kjent fra komedier, så Terry har ikke deltatt i så fryktelig mange actionscener. Hans feteste action-øyeblikk finner vi faktisk i den første «Expendables», der Crews går banan med en veldig kraftfull automathagle:
Crews dukket også opp i en serie forskrudde Old Spice-reklamer:
Her er noen til:
RANDY COUTURE (TOLL ROAD)
I likhet med sin kollega Terry Crews hadde ikke Randy spilt i mange actionruller før «The Expendables», men han har til gjengjeld sett desto mer action som MMA-fighter i en masse «Ultimate Fighting Championships». Han har holdt mesterskapstitler i både tungvekt og lett tungvekt – og her er en montasje der tøffingen med blomkålørene deler ut juling i ringen:
En bra oppsummering av MMA-karrieren hans. Del 1:
Del 2:
ARNOLD SCHWARZENEGGER (TRENCH)
Det blir bare tydeligere med årene at Arnie-Parnie er en temmelig skral skuespiller, og av disse actionheltene er han den som merker alderen hardest. Skal vi dømme ut ifra «The Expendables 2» har nok Arnold de siste årene mest fått mosjon ved å jage guatemalske husholdersker rundt i guvernørboligen sin. Allikevel, det er kult å se Schwarzenegger tilbake i salen. Han har en imponerende karriere bak seg, med flere ikoniske roller enn de aller fleste.
Snakker vi action skal det godt gjøres å slå «Terminator 2: Judgement Day»:
I 1985 dukket Arnold opp i favoritten «Commando», som også ble totalforbudt i Norge. Nå kan du se det voldsomme (og voldsomt festlige) sluttoppgjøret på skjermen akkurat her. Der har du fremskritt! Her ekspederer John Matrix (Arnie) sin erkefiende Bennett – en tvilsom type skuespilleren Vernon Welles selv har beskrevet som «Freddy Mercury på steroider».
Arnold er dessuten kongen av one-linere. Her er noen av dem:
Noen ganger er Arnold så full av testosteron (og muligens enda sterkere saker) at han ikke engang klarer å artikulere de sterke følelsene som bruser opp et sted langt under musklene:
Andre ganger kan han bare utrykke seg med sang:
BRUCE WILLIS (MR. CHURCH)
Ikke særlig vanskelig å finne den beste til Bruce. Det kan jo ikke bli noe annet enn «Die Hard». Den ultimate julefilmen, en av tidenes største actionfilmer – og en personlig favoritt:
Action-finnen Renny Harlin tok over regien på «Die Hard 2: Die Harder», som har den beste oppfølgertittelen noensinne, og en livlig sluttfight på vingen til en 747:
Undertegnede har også stor sans for dette øyeblikket i «The Last Boy Scout»:
Må jo få med en sang, her også – og jeg vil jo helst spare deg for «The Return of Bruno»:
Bruce er nå i Budapest og filmer «Die Hard 5», og vi har bare en ting å si om den saken:
SCOTT ADKINS (HECTOR)
Denne britiske kampsport-kunstneren er ikke like kjent som mange av sine kollegaer, men han begynner å bli en favoritt blant folk som kjenner sin action. Fyren har faktisk også en del skuespillererfaring fra britisk TV, så han kan mer enn å bare slå folk hardt på kjeften. Han kan sparke dem hardt, også. Adkins spiller bare den skurkete høyrehånden til Van Damme i «The Expendables 2», men får i det minste en skikkelig kampscene mot Jason Statham – noe som forhåpentligvis vil lede til mer prominente filmroller fremover.
Adkins er mest kjent som den russiske kampmaskinen Yuri Boyka «Undisputed II» og «III». Her er montasje som viser hva han kan gjøre i ringen:
Her banker Scott opp noen dusin satanister i «Ninja» (2009):
Dette er Adkins egen showreel:
JEAN-CLAUDE VAN DAMME (VILAIN)
Han ble døpt Jean-Claude Camille François Van Varenberg, men foretrekker å bli kalt «The Muscles from Brussels». Han har slitt med rusproblemer, offentlige ydmykelser og i overkant mange middelmådige filmer – men har til gjengjeld ligget med Kylie Minogue og deltatt i sin del heftige actionscener siden gjennombruddet med «Bloodsport»:
Fyren kan sparke fra seg, også (beklager musikken, virkelig!):
Van Damme er muligens den mest harry av disse gamle actionheltene, men han danser som en gud på gulvet:
Og selv om det kan være vanskelig å ta Van Damme alvorlig, gjorde han en oppriktig sterk prestasjon som dramatisk skuespiller i thrilleren «JCVD» (2008). Dette er utvilsomt en mann som bærer på mye vond:
Det har nærmest blitt en tradisjon å leie inn gamle actionhelter til å delta i dadaistiske reklamer for produkter de garantert aldri hadde brukt selv. Van Damme får noen bonuspoeng for å gjøgle med sin gamle garderobe i disse rare lettøl-reklamene:
CHUCK NORRIS (BOOKER)
Chucy-chuck gjorde sin første krediterte filmrolle i Bruce Lee-klassikeren «The Way of the Dragon» (1972), som er allment anerkjent som en av de beste fighting-scenene noensinne. Norris drev på denne tiden en kjede med karateskoler, og hadde ingen ambisjoner om å bli skuespiller. Men han stilte opp for sin gode venn og treningspartner Bruce Lee, som selv skrev og regisserte filmen.
Dette mestermøtet utspiller seg i Colosseum i Roma, foran en … nusselig kattunge. To av de beste fighterne i bransjen, i sin beste form, mann mot mann. Jeg akter ikke å gjenta noen fjollete «Chuck Norris Facts» her, men skulle Chuck først la seg overvinne av noen måtte det være Bruce Lee. Hvorfor finnes det ikke noen Bruce Lee-vitser? Fordi ingen kødder med Bruce Lee. Denne scenen er uansett en klassiker, med usedvanlig mye hår på brystet:
Vi kunne lett ha fylt opp resten av denne listen med morsomme Chuck Norris-klipp, men min personlige favoritt vil alltid være «Invasion USA» (1985):
Chuck Norris’ beste rolle er allikevel som Chuck Norris i «Chuck Norris»:
I følge legendene kan tårene til Chuck Norris kurere AIDS. Synd han aldri gråter. Særlig synd for Haley Joel Osment:
That’s it. Det beste av «The Expendables». Så for å summere opp:
