Det er på høy tid å gi Stephen Colbert en stor dynge ros for det han har satt i gang. Det er ikke det at han ikke stort sett er morsom, for det har han vitterlig vært en god stund, men i 2012 har vi tydeligvis noe helt annet i vente. Denne valgkampsesongen er han godt i gang med å velte seg rundt selve drittkildens utspring i amerikansk politikk: Valgkampfinansieringen.

Colbert er rett mann på rett sted, rett klovn til å peke nese av det som etter alle solemerker kommer til å bli den dyreste valgkampen verden har sett på aldri så lenge, en livsbeneiende orgie i lyssky pengestrømmer, alt på grunn av noen katastrofalt dårlige beslutninger fra høyeste hold de siste par årene.

Helsike heller, vi må innom Michael Moore. Da rabulistdokumentarregissøren like før valget i 2004 lanserte «Fahrenheit 9/11», så blant annet gruppen Citizens United på filmen som et ulovlig valgkampbidrag til John Kerry, all den tid filmen portretterte Bush-administrasjonen som illegitim, korrupt og inkompetent. Citizens United klagde saken inn for retten, men tapte i den omgang.

Fire år senere, da de demokratiske primærvalgene sto for døren, skulle hevnen være søt. Da kom gruppen ut med filmen «Hillary: The Movie», en film som kastet et ikke akkurat flatterende lys på den daværende senatoren fra New York. Den filmen, også en slags dokumentar, ble derimot vurdert som et brudd på valgkamplovgivningen, og saken endte opp i høyesterett.

Den endelige høyesterettsdommen, som falt tidlig i 2010, ga Citizens United medhold i sin sak. Men det den samtidig gjorde var å åpne slusene for ubegrensede valgkampbidrag, blant annet fra selskaper og fagforeninger, så lenge de går til politiske organisasjoner som er «uavhengige» av kandidaten de heier på.

Penger i politikken har alltid vært et problem, i USA som de fleste andre steder, men lovverket har i det minste forsøkt å legge begrensninger på innflytelsen individer eller organisasjoner med store finansielle muskler har på systemet. Skal man dømme etter reaksjonene som kom i etterkant av Citizens United v The Federal Election Comitee, var dette som øyeblikket i eventyrfilmer hvor helten (eller den litt dumme sidekicken til helten) sier det gale magiske ordet og barrierene ryker og helvete bryter løs for alvor. Kjennelsen boret gigantiske hull i de allerede porøse brannveggene mellom økonomiske interesser og politikk. Det er flere som har spurt seg selv om høyesterett i det hele tatt skjønte hva de faktisk åpnet for med dommen.

I sin dissens, som høyesterettsdommeren John Paul Stevens gikk til det relativt sjeldne skritt å lese opp deler av, var han inne på det (min oversettelse): «I bunn og grunn er dommen en avvisning av det amerikanske folks sunne fornuft. De har sett behovet for å forhindre selskaper fra å underminere selvstyret siden unionsdannelsen, og har kjempet mot det distinkte korrumperende potensialet til selskapsstyrt valgkamp siden Theodore Roosevelts dager. Det er et merkelig å avvise den sunne fornuften nå. Selv om det amerikanske demokratiet ikke er perfekt, er det få utenfor denne retten som ville ha tenkt at mangel på private penger i politikken er blant problemene».

Det siste er det jurister kaller en understatement.

Private penger var allerede før dommen overalt i det politiske systemet. Rolling Stones politiske redaktør, Matt Taibbi, gjorde for litt siden en sammenligning av de største bidragsyterne til John McCain og den groteskt overfinansierte Barack Obama i 2008.

På listene vil du finne mange ulike bidragsytere, men også mange av de samme: Blant de mest generøse giverne til begge kandidater finner du navn som Goldman Sachs, Citigroup og Morgan Stanley, banker og investeringsfirmaer som var helt sentrale i den spekulative overopphetingen av det amerikanske boliglånmarkedet som tvang den globale økonomien ned i knestående. Ifølge journalisten og programlederen Dylan Ratigan vinner kandidaten som har mottatt de største valgkampbidragene i 94% av tilfellene.

Du trenger ikke være en tjallrøykende storkonsument av youtubedokumentarer for å påstå at penga styrer alt og har gjort det en god stund (selv om det sikkert hjelper).

Men nå skrus turboen på. Høyesterettsdommen innebærer, selv om bidrag direkte til en politisk kandidat fremdeles er regulert, at selskaper, fagforeninger og rikinger kan pøse ubegrenset med penger, penger de ikke trenger å redegjøre for, inn i såkalt uavhengige politiske komiteer som etter hvert har fått tilnavnet Super PACs.

Det er derfor reklamene som har knust Newt Gingrich ikke har kommet fra Mitt Romney selv, men en organisasjon med det generiske navnet Restore our Future. Og det er derfor Gingrich ikke selv er avsender når hans leir fyrer tilbake på TV-skjermene, men den like fantasiløst titulerte komiteen Winning our Future.

Og det er altså derfor det ikke var Stephen Colbert, men Americans for tomorrow tomorrow som sto for reklamene da han og/eller Herman Cain stilte til valg i South Carolina.

South Carolina er Colberts hjemstat. Det er passende nok delstaten der nominasjonsvalgkampene ofte virkelig blir blodige og uanstendige, siden mange kandidater er i ferd med å bli desperate etter avstemningene i Iowa og New Hampshire.

Det var der Colbert for første gang kastet seg ut i politikken da han (på en måte) stilte til valg i 2008. Men denne gangen er det alvor.

I april i fjor startet han arbeidet med å opprette sin egen Super PAC. Han har fått hjelp av Trevor Potter, som foruten å være en tidligere medarbeider av John McCain også har vært leder i kontrollorganet for valgkamper, Federal Election Comittee. Potter er sterkt kritisk til det som har skjedd med finansieringssystemet, og har hjulpet Colbert fram til opprettelsen av sitt eget satiriske pengesluk, ikke uten anseelige mengder skadefryd.

Noen av de mest minneverdige øyeblikkene i karrieren til Stephen Colbert har oppstått når han trer ut av programmet sitt og blander seg med den politiske virkeligheten, som i den nevnte valgkampen i 2008, som under folkemøtet March to keep fear alive og først og fremst og sist og størst, som talen hans under pressemiddagen i Washington i 2006.

Colberts frontkollisjon med president George W. Bush er legendarisk. Han klarte å penetrere det som på den tiden kunne virke som en ugjennomtrengelig virkelighetsboble rundt Bush-administrasjonen, og han gjorde det ved å skamrose presidenten på det groveste. Det var et nådeløst og rensende øyeblikk, men det var også nettopp det, et øyeblikk, før ting vendte tilbake til normalen. Denne gangen trenger ikke Colbert hjelp fra uforsiktige talebookere på en pressemiddag.

Denne gangen har han en liten innsjø av penger, og dermed tilgang til den mest eksklusive talerstolen av alle, reklamepausene.

Det er et element av folkeopplysning her, en slags ekshibisjonistisk, invers Wallraffing, tragikomisk og avslørende og, gudhjelpemeg, viktig. Men det beste med hele greia er at det ikke påvirker hovedpersonen.

Colbert er like kompromissløst fjasete som han alltid har vært, selv om han har noe på hjertet. En kampanje som dette hadde simpelthen blitt uspiselig hvis han hadde funnet på å sette seg på sin høye hest og moralisere. (Selv om han for så vidt har satt seg på en hest i en av reklamene sine, sånn bokstavelig talt.

Sammenlign med Colberts makker og tidligere redaktør, Jon Stewart. Stewart har også engasjert seg, gjennom utallige opptredener på andre kanaler, gjennom en stadig større andel utvidete politiske utspørringer og gjennom kampanjer for enkeltsaker som medisinsk hjelp til redningsmannskapet som rykket ut 11. september. Han har formet seg en rolle som i voksende grad preges av alvor, indignasjon og sakskunnskaper. Men hver gang Stewart blir beskyldt for å være «noe mer enn en komiker» får han en pavlovsk reaksjon og hevder at han egentlig bare har lyst til å lage prompelyder og vitser om realitystjerner, bare media, Wall Street og Washington hadde skjerpa seg.

Det er svært mye fint å si om Jon Stewart, men det ligger en latent, emmen uærlighet i hvordan han omtaler hva det er han egentlig holder på med. Selvsagt kommer han aldri til å bli en «vanlig komiker» igjen. En person som blant annet har hatt Pervez Musharraf som gjest på showet sitt gjør ikke det.

Colbert har ikke det samme problemet. Det er et eller annet i hvordan karakteren han har formet er skrudd sammen på, som gjør at spørsmål om hva han egentlig vil med det hele nærmest blir meningsløse. Et av mottoene til Stephen Colbert er «I am America – and so can you», og det forklarer på sett og vis det meste. Det går en strak linje fra hemningsløsheten i det politiske livet og finansindustrien til Colberts fråtsing i de samme systemene. Han legemliggjør dem, skamløst og frydefullt.

Og dermed trenger han ikke, som Stewart eller Bill Maher er nødt til, å forklare altfor mye om hva som er galt med samfunnet i dag. Han kan vise det i stedet.

Jeg tror det kalles stor komedie.