«Fy svarte i helvete, James Gandolfini. Nesten på gråten, ass».

Dette var tekstmeldingen jeg våknet til i dag. Jeg vet ikke om tankene mine engang ville gå til det utenkelige, men da jeg åpnet CNN på telefonen slo virkeligheten meg i det trøtte trynet mitt. Hardt.

Det er ikke ofte jeg sørger når en skuespiller dør. Det har vel egentlig aldri skjedd. Men med James Gandolfini er det annerledes – fordi «The Sopranos» var annerledes.

Da for eksempel Heath Ledger døde, følte jeg ingen ting, men da karakteren Johnny Sack døde i «The Sopranos», var jeg skikkelig nede.

Dessverre, denne gangen er det ikke bare en karakter. Det er heller ikke en «Sopranos»-skuespiller som dukket opp her og der.

Dette er faen meg Tony Soprano.

På overflaten var «The Sopranos» en mafiaserie, men i likhet med et isfjell var mafiaen bare toppen som var synlig for det blotte øyet. I den store klumpen under vann stilte «The Sopranos» eksistensielle spørsmål.

Den har en relateringsfaktor som var så sterk at jeg tror de færreste vil innrømme det. Uansett hva slags stress og dritt som har kommet min vei de siste årene, har «The Sopranos» alltid vært en flukt ut av mitt eget liv og inn i et annet univers.

Rett og slett fordi det føltes så ufattelig bra og ekte.

Når folk spør meg om favorittserie eller –film, svarer jeg at «The Sopranos» er det beste jeg har sett noensinne. Og det er Tony som er grunnpilaren i hele denne sagaen.

Alle «Sopranos»-fans har god grunn til å sørge i dag. Dette er ikke en «what are you gonna do, huh?»-dag.

I mars og april brukte jeg den seige vinteren på pløye meg igjennom hele «Sopranos»-sagaen for omtrent femte gang. Siden jeg har serien friskt i minnet, har jeg plukket ut fem forskjellige sider av Tony Soprano.

Moromannen

Tony har fått meg til å le utallige ganger, og det er få scener jeg har ledd så mye av som «the rent, the rent!»-utbruddet da han betalte tilbake penger til Hesh.

Den ikke fullt så morsomme…

Det er mange scener hvor Tony viser sin utelukkende mørke side, men på en eller annen måte har jeg blitt mer imponert og skremt over truslene enn selve handlingene.

Etter at Richie Aprile kom ut av fengsel og tok seg litt for godt til rette, var Tony på plass for å fortelle ham hvordan ting funker. Og ikke minst at han er «the mother-fucking fucking one that calls the shots.»

Den nådeløse

Matt Bevilacqua hadde vel de færreste sympati med, men det var allikevel ubehagelig å se ham dø. Snørrvalpen gråt og hvinte etter mammaen sin, mens Tony og Big Pussy avfyrte nådeløse skudd.

Dyrevennen

Uansett hvor sinna og provosert Tony ble, kunne det aldri falt ham inn å skade et dyr. Mennesker er ok, men ikke dyr. Du husker hvordan Tony reagerte da Christopher satte seg på bikkja til Adriana? Eller Ralphie og Pie-O-My? Eller hans fascinasjon for ender?

Og ikke minst da han besøkte enka til Big Pussy for å be henne om å ikke snakke med Carmela:

Den snille og omtenksomme

Artie Bucco. Hvorfor Tony var venn med ham igjennom seks sesonger, er et mysterium for meg. Makan til bitter og tafatt type skal man lete lenge etter.

Og uansett hvor grinete han blir, er Tony der for å gi ham råd og vennskapelig varme (på sitt vis). Og mat i trynet:

Bonus: Min favorittscene

Carmela har fått nok, og det er alt man trenger å si om scenen som i mitt hode rangeres høyest av dem alle. Takk for alt, James.