I Sønner av Norge kan det virke som om TV2 har samlet fire av verdens kjedeligste norsk-amerikanere i en blanding av Jakten på kjærligheten og Alt for Norge.

Det beste nordmenn vet er å bli sett og snakket om. Det spiller ingen rolle om det som sies er stygt eller pent, det gir oss uansett en mulighet til å vise oss frem.

Som vi alle vet blir vi hysterisk norske av å være i utlandet, og utlandet er det eneste stedet vi snakker pent om oss selv.

– Gratis skole og sykehus! roper vi.

– Seks ukers betalt ferie, legger vi til før vi hoier «skål!».

– Trygd og kontantstøtte! jubler vi og vifter med vikinghjelmene.

– Der ingen skulle tru at nokon kunne bu! ler vi og rasler med søljene.

 

Ingen vet at når vi kommer hjem er vi rasende på både helsevesenet og skolen, at vi krangler om pappaer skal få mer perm (eller i det minste bruke den ordentlig), at vi mistenker at kontantstøtten misbrukes av snikete innvandrere, at Nav består av stive, umenneskelige byråkrater, og at de fleste av oss bor i helt normale hus og leiligheter.

Vi glemmer også å si at landet stopper fullstendig opp i juli fordi vi er på den betalte ferien vår, og at det å bo i Norge egentlig er livsfarlig – rabiesflått lurer overalt, maten er feilmerket, politikerne ikke til å stole på, og vi kan når som helst kan dø av det VG og Dagbladet til enhver tid har som forsideoppslag.

Men å, så deilig det er å være norsk i utlandet!

 

TVNorge har hatt massiv suksess med Alt for Norge, hvor norsk-amerikanere konkurrerer om hvem som er mest norsk, og nå følger TV2 etter med Sønner av Norge, hvor norsk-amerikanere skal konkurrere om hvem som får den mest norske kjæresten. Tittelen er litt misvisende, for det er faktisk en jente med (egentlig burde TV2 spart henne til neste sesong, slik at de kunne lage Døtre av Norge).

I pinsehelgen fikk vi møte de fire norsk-amerikanerne som jakter på friske, sunne og rosemalte kjærester – Andrew, William, Bjorn og Jessica – med beskjed om at søknadsfristen er 20. juni, og at datingen skal foregå i USA.

 

Andrew bor i San Francisco og er IT-konsulent. Når han ikke jobber (som åpenbart ikke er så ofte) passer han på familiens eiendommer, eller seiler litt med båtene sine, gjerne i Kroatia.

– Jeg liker å finne en lun vik og kaste anker, sier Andrew.

Er det bare meg, eller den setningen litegranne dirty?

Uansett, med en slik hverdag kan sikkert potensielle beilere godt leve med at hans favorittsted er Norskeklubben hvor det henger bilder av kongefamilien på veggen.

Andrew er også aktiv i Young Scandinavians Club.

– Det er mer en partyklubb, sier Andrew og TV2 viser en klubbavis med et bilde av en snødekt hytte og et nærbilde av en tallerken med lapskaus.

Siden dette er Andrews definisjon på party, er det ikke så rart at hans svenske seilevenner sier at Andrew må ha en ukomplisert kjæreste.

 

William bor i Seattle og eier egen fiskebåt. Hm. Skal man velge han som seiler eller han som står til knærne i fiskeslo?

Nei, vent litt – William sier at oldefar begynte med 35 cent og ble millionær. Og bestemor bor i et stort og luftig hus, så William dør ikke av sult med det første.

Med en sånn bakgrunn kan sikkert potensielle kjærester leve med at han roper «lefse!» og «lutefisk!» utenfor Leif Erikson Hall, og at han og kompisene har på seg vikinghjelmer når de bøtter øl og feirer 17. mai.

 

– Min far begynte med 35 dollar, sier bestemor.

Jeg håper hun og William blir enige om hvorvidt det var 35 cent eller 35 dollar. Hvis ikke ender Williams barn med å si at tippoldefar startet med tre cent og bodde i en skoeske.

– Nordmenn jobber hardt, sier bestemor.

Bestemor har nok ikke hørt om 37,5 timers arbeidsuke og seks ukers ferie.

Bestemor forteller at de bruker en del norske ord.

– Ufordragelig, for eksempel, sier bestemor.

Ojda. Her må håpefulle piker trå varsomt. Det er litt skummelt at det er det første norske ordet bestemor sier. Vi vil jo ikke at bestemor skal frese «she is absolutely ufordragelig!» når William tar med seg et koneemne hjem.

Men så legger bestemor til «kos» og «deilig», og da blir hun ikke fullt så nifs.

 

Jessica bor også i San Francisco, og vil ha en norsk mann fordi de er kjent for å være aktive friluftsfolk, i stedet for å henge rundt uten å gjøre stort. Jessica leser ikke norske aviser, for da ville hun visst at norske menn er i ferd med å bli de feteste i Europa.

Jessica skal bli lærer og løper maraton. Når hun ikke løper eller studerer jobber hun på Nordic House, hvor de selger troll, medisterpoelse, flatbroed og sild. Det er bare nordmenn som kjøper nasjonens kjedeligste mat i utlandet.

I helgene drikker Jessieca øl og kaster pinner i parken med vennene sine.

– Norske menn må skrive til meg hvis de vil ha noen å leke med, sier Jessica.

Er det bare meg, eller den setningen litegrann dirty?

 

Bjorn bor i Minneapolis og lager vafler sammen med mamma.

– Dette kan jeg imponere damer med, sier Bjorn.

Mamma mener det er viktig å føre norske tradisjoner videre, så huset er fullt av troll, utskjærte hyller, diplomer fra St Olaf College og rosemalte tretallerkner.

Familien samles rundt en kransekake, og Bjorn forteller at en potensiell kjæreste må være aktiv, for han er tennistrener, spiller fotball og står på vannski ved hytta.

Bjorn er også synsterapeut og jobber med barn som ikke kan lese. Og favorittfilmen hans er Love, Actually. Aaaw.

Bjorn skal kjøpe eget hus om noen måneder, men enn så lenge bor han samme med tre kompiser, deriblant barndomsvennen Ben. Ben er veldig, veldig, veldig kjekk. Så kjekk at Bjorn ikke burde presentere ham når datingen begynner.

Bjorn viser frem kusinene sine, og rundt omkring i Norge stønner tusenvis av mannfolk og lurer på hvorfor ikke TV2 har overtalt de blonde, gyllenbrune og veltrente kusinene til å være med i programmet.

Bjorn har et motto som han lærte på tenniscamp: Himmelen er blå, gresset er grønt – det er herlig å leve.

– Det er noe jeg tenker ofte på, sier Bjorn. – Særlig når det er sol.

Aaaw.

 

Det er lenge til vi får se hvordan det går med Andrew, William, Bjorn og Jessica. Innspillingen starter i høst, og serien vises ikke før på nyåret 2012.

Men jeg krysser fingrene og håper det blir som bestemor sier: Ufordragelig.