Okei, her er en oppgave for deg som har noen års fartstid: Hvilket fotballmesterskap husker du som det aller, aller dølleste? Som mesterskapet uten minneverdige kamper, mål eller spillere? Mesterskapet der den positive fotballen tapte for stram defensiv organisering og nedsparking av de største ballartistene?

«Tenker han på Italia-VM i 1990 nå?» lurer du kanskje. Og ja, jeg tenker på Italia-VM i 1990. Jeg tenker på denne gigantiske nedturen av et mesterskap der Brasil ble slått ut av et Argentina som var sånn cirka én gang inne på Brasils banehalvdel, før keeperblekkspruten Goicoechea berget dem gjennom kvartfinale og semifinale, og bare var en centimeter unna å få hånda også på Andreas Brehmes straffespark i en tvers igjennom søvndyssende finale mot Tyskland.

At dette var den samme HOLY SHIT!-idretten vi hadde forlystet oss med i Mexico bare fire år tidligere var knapt til å fatte. Guadalajara og Preben Elkjær og sjumålsthrillere mellom Belgia og Sovjetunionen fortonet seg som lite annet enn et blekt minne, og selv om både Maradona og Burruchaga var på plass, hadde det kommet noe tungt og dystert også over dem. Leken hadde tapt for alvoret.

Trist var det. Og da vi trodde det ikke kunne bli stort tristere, da vi satt der i våre furupanelkledde kjellerstuer og innså at det beste med hele greia sannsynligvis var den offisielle VM-låta…

…gikk altså NRK ut i streik.

Hvilket betød at vi fikk slike uforglemmelige thrillere som Skottland- Costa Rica og Østerrike-Tsjekkoslovakia helt uten andre lydspor enn det svake bruset fra tribunene. Vi fikk bildene, men det var også alt. Kjell Kristian Rike, Knut Th. Gleditsch, Arne Scheie; alle dro de hjem til Norge, og tilbake satt vi med Panini-heftene våre og en vag fornemmelse av at de hadde rett, tvilerne – kanskje fotball, når alt kom til alt, ikke var så mye mer enn toogtjue karer som løp etter en ball? Vi var fremmedgjorte, distanserte, vi så noe som nesten ikke ga mening. Vi kunne like gjerne sett på celledeling i et mikroskop eller VM i hagestell.

Hva jeg prøver å si: Fotball er best med kommentatorer. Uansett hvor irriterende og kunnskapsløse de måtte være. Enkelt og greit. Kunnskapsløse er noe ingen skal beskylde hverken Arne Scheie eller Egil «Drillo» Olsen for å være. Scheie kan som kjent alt som er verdt å vite om fotball (og hopp), mens Drillo kan… masse annet nyttig, som flatearealene i alle landene i hele verden. Uansett, søndag er de tilbake i kommentatorboksen sammen, for første gang siden 2004, for å kommentere oppgjøret mellom favorittene i den såkalte «katolske gruppa», nemlig Italia-Spania.

Og dét er gjevt, det. Litt som at bestemor fra landet kommer på besøk til byen for første gang på lenge, for å se om barnebarna har det bra.

Egil «Drillo» Olsen og Arne Scheie er på plass i Polen og Ukraina. Foto: NRK

Gjevt syns også Frode Øverli, «Pondus»-skaperen, det er å ga dem tilbake. I serien hans er Arne Ball og Drillo rett som det er inne og kommenterer Pondus’ dagdrømmer.

– Om jeg har savnet dem? Ja. Å, ja. Helt klart, det er jo et legendarisk radarpar vi snakker om her. Ikke for det, det er flinke folk i TV2 også, men kombinasjonen Arne Scheie og Egil Olsen – det er noe helt eget ved den, altså. Det er et eller annet med kjemien mellom dem, og de enorme kunnskapene de besitter – du blir opplyst og underholdt samtidig.

De fleste som tenker på Arne Scheie vil fort komme til å tenke på den kvelden i Marseille, da Kjetil Rekdal ble til «Kjetil Reknet fra Werder Bremen og Molde og Møre og Romsdal alt» :

Og Øverli er ikke mye annerledes.

– Hehe, det jeg husker best fra den kampen er jo Arne Scheie, og ikke minst intervjuet etterpå. Han så ut som han hadde spilt kampen selv, han var minst like svett som alle utpå banen, og han hadde selv satt inn det avgjørende straffesparket. Håret var litt sånn… all over the place, som om han hadde vært oppe i verdens lengste hodeduell og akkurat hadde kommet ned på bakken igjen.

Hva så med Egil Olsen oppi dette? Riktignok kan det virke som om gammelkommunisten innimellom provoserer for å provosere, som med dette evinnelige gnålet om at Spania egentlig ikke er såååå gode som alle skal ha det til og den type sludder og vås. Men Drillo har entusiasme, og du skal faktisk ikke lenger enn over grensa for å finne at det ikke er alle landslagstrenere som kan dette med å være sidekommentator. Hør bare Sven-Gøran Eriksson i det Tomas Brolin scorer mot England i EM i 1992, 0:07 ut i klippet.

Men sånn er det kanskje i Sverige: Sidekommentatorens rolle er først og fremst å roe ned Lasse Granquist, som da Zlatan tryllet med hælen mot Italia i EM for åtte år siden.

Svenskene får en del tyn av oss nordmenn for ikke å slippe seg ordentlig løs i kommentatorbua. Noe av det er fortjent, selvfølgelig, men jeg har også en mistanke om at det en del av disse som klager ikke har sett dette bent fram vidunderlige klippet fra en kamp mellom Arsenal og Manchester United i 2007.

Klart, disse kan jo da høyne med denne radiokommentatoren fra Sarpsborg, som får orgasme OG drukner i sitt egel sikkel på én og samme tid.

Sistnevnte er egentlig radiokommentator, noe som for så vidt er en litt annen idrett igjen. En mer lyrisk betonet idrett, som krever sammenlikninger og metaforer for å gjøre det som skjer ute på gresset levende i lytterens hode. Det er her BBCs radiokommentator fra oppgjøret mellom England og Argentina kommer inn i bildet, siden han evnet det kanalens TV-kommentatorene selv ikke evnet den gangen: Å yte Maradonas vanvittige soloraid rettferdighet. Og da ble det sånn:

«Maradona, turns like a little eel, he comes away from trouble, little squat man… comes inside Butcher and leaves him for dead, outside Fenwick and leaves him for dead, and puts the ball away… and that is why Maradona is the greatest player in the world!»

Ren poesi, det der.

Så altså: Imorgen begynner de. Klokka seks sparker Polen og 2004-vinner Hellas det hele i gang. Frode Øverli har naturligvis tenkt å benke seg foran skjermen.

– Spania – England er drømmefinalen. Jeg har liksom alltid et lite, lite håp om England. Men jeg har blitt skuffet så mange ganger at det knapt er noen vits. Du går der og tror at de er best i verden, og så viser det seg at de er et litt middels godt Tippeliga-lag istedet.

– Hvem vinner da?

– Skulle jeg tippa, ville jeg sagt Spania. Spania kommer til å ta bøtta også denne gangen.

Helt avslutningsvis: Det har sneket seg inn en liten følelse blant enkelte at EM er et litt mindre kult VM. Og det kan de jo ha rett i. I tillegg spilles det store fotballkamper hele tiden nå. Likevel: en av tidenes beste, mest uvirkelige fotballkamper var faktisk en gruppespillkamp i forrige EM. Tsjekkia var videre med uavgjort, Tyrkia måtte vinne. Tsjekkia leda 2-0 en halvtime før slutt. Resten var fuckings Hitchcock.

Godt mesterskap!