Noen år blir stående som milepæler, andre flimrer forbi. Hvem bryr seg om 1996? 1997? Ikke meg, i hvert fall.

1999, derimot. For et år.

Ikke bare for sommerfilmer, men filmer generelt.

Det året ga David Lynch og Martin Scorsese ut hver sin knallfilm («The Straight Story» og «Bringing Out the Dead»), og likevel møter de skarp konkurranse om å i det hele tatt nå opp på topp ti når minneverdige utgivelser det året skal oppsummeres.

Både før og etter sommersesongen var denne slitesterke lista bare litt av uttellingen filmelskere fikk:

«Fight Club», «Boys Don’t Cry», «The Talented Mr. Ripley», «Toy Story 2», «Office Space», «Man on the Moon», «Magnolia», «Galaxy Quest», «Being John Malkovich», «Election» og «Ghost Dog», samt Cannes-premieren på «The Virgin Suicides».

Og hva med «The Boondock Saints»?

Til og med de dårlige filmene endte som klassikere det året.

Freddie Prinze Jr. hadde fortsatt en karriere det året.

Fordi jeg bare var 16, stilte jeg ikke spørsmål ved dette.

«The Sopranos» hadde premiere på HBO det året.

Starten på prestisje-tv og slutten for ideen om kinofilmen som det ypperste av visuell historiefortelling.

Verden sto på randen av et nytt årtusen det året.

Der og da virket det veldig, veldig viktig. Menneskeheten vekslet mellom å gruble over hvorvidt verden ville gå under (enten fordi telleverket i datamaskinene ville gå berserk, evt. bibelsk dommedag) og hvordan vi skulle feire.

Det siste spørsmålet var av så avgjørende viktighet at VG den høsten reiste rundt med et utendørs millenniumsshow hvor ideen var å øve på nyttårsaften – med fyrverkeri og D’Sound-konsert inkludert i pakken.

Simone var ennå vokalist og ropte ting som «kom igjen, e vet dåkke kan danse» ut mot stive kropper på et kaldt jorde i Vadsø mens jeg og kjæresten min øvde på å kysse årtusenet inn.

Da den virkelige festkvelden omsider opprant hadde det vært slutt i flere måneder allerede.

Kanskje hadde splittelsen vår vært uunngåelig allerede fra øyeblikket da jeg tok henne med på «Star Wars: Episode I – The Phantom Menace» – den største av sommerens storfilmer.

Jeg hadde snakket hodet hennes fullt om hvor fantastisk «Star Wars» var, og nå skulle hun overbevises.

I 2018, hvor premierer på «Star Wars»-filmer snart nærmer seg samme regelmessighet som regninga for NRK-lisensen, kan det være vanskelig å forestille seg hvor stort dette var.

Ikke bare eksisterte det en helt ny «Star Wars»-film, men den skulle også gjøres tilgjengelig for oss vanlige dødelige.

George Lucas brukte veldig mye tid på digitale effekter og handelsblokader, og veldig lite på skuespillerinstruksjon. Ingen filmer var mer opphaussede i 1999, og ingen skuffet hardere.

På vei ut av kinosalen tror jeg faktisk jeg sa til kjæresten min (som var dypt uimponert) at jeg hadde likt det jeg så, men inni meg var noe gått tapt. Jeg slutta å være fan den dagen.

Det var andre ting som tok slutt sommeren 1999. Noe stort, noe mindre stort.

Mars det året hadde Stanley Kubrick dødd i søvne av et infarkt, samme kveld som han viste sin nyeste film til familie og venner.

Noen måneder senere avsluttet «Eyes Wide Shut» katalogen hans med en fortelling hvor Tom Cruise fikk en veldig eksistensiell og veldig seksuell krise.

Den ble utløst av at kona – spilt av Nicole Kidman, Cruises faktiske kone på det tidspunktet – avslørte at hun hadde vurdert å være utro. Resultatet var et drømmeaktig erotisk drama om undertrykte seksuelle lyster, og ble ansett som et kunstnerisk mesterverk.

Undertrykt seksualitet av det slaget som var mer forståelig for en 16-åring fant jeg i en av sommersesongens største kassasuksesser, «American Pie».

I en film som ikke ble ansett som et kunstnerisk mestervkerk gikk highschool-nerden Jims tid som jomfru mot slutten, samtidig som verden ble skjenket munnhellet «this one time at band camp».

Quartfestivalen det året tok rølpegjengen i P3-programmet XL farvel med et forseggjort sceneshow. Der sto jeg med en skokk fans, og ingen av oss fikk med seg førpremieren på «The Matrix» et lite steinkast unna.

Vi var for fokusert på underlivet til Kristopher Schau, presset opp i en støvsuger for å produsere en form for musikk vi ikke fikk oppleve under festivalens øvrige konserter.

Mye underlivsfokus den sommeren. «Austin Powers: The Spy Who Shagged Me» fikk tittelen sin oversatt til «Spionen som spermet meg» og i Dagbladet stilte Håkon Moslet oversetteren Leif Helgeland til veggs:

– Er du forberedt på at publikum vil si «å, fydda, du!» til din oversettelse?

– Ja, hvis de gjør det, så kan jeg bare si «å, gid a’ meg, da, du».

Austin Powers virket vågal sånn cirka like lang tid som det tok oss å se «South Park: Bigger, Longer, Uncut» (se, underlivsreferansene var virkelig OVERALT den sommeren).

Alle var skjønt enige om at Matt Stone og Trey Parker var genier. Da sommerens andre store tegnefilm, «The Iron Giant», dukket opp var regissør Brad Bird nok et geni.

Verden lot seg også overbevise om at M. Night Shyamalan var et geni den sommeren.

Det neste årtusenet skulle den ideen revurderes mer enn én gang, men i et år hvor filmtrenden var smarte vrier som snudde fortellingen opp-ned var spøkelsesfortellingen «The Sixth Sense» helt i tet.

Utenfor kinoene stekte sola, inne var det iskalde grøss som gjaldt. Og revolusjoner innen filmbransjen, forsåvidt.

«The Blair Witch Project» kostet 60.000 dollar å lage, men tjente inn nesten 250 millioner dollar på kino – mye takket være en markedsføringskampanje på nett som fikk folk halvveis med på ideen om at det de så var ekte.

Filmens bilder var bokstavelig talt rystende – dette var starten på en ustø håndholdt kamera-bølge som ennå går i dag.

Det inspirerte også lavbudsjetts filmskapere til å tenke nytt, og ble malen for flere lavbudsjetterte kinosuksesser i de kommende årene, inkludert «Paranormal Activity»-filmene.

I den andre enden av budsjettskalaen holdt jeg pusten mens et kamera roterte rundt en kvinne i catsuit og solbriller der hun sto bom stille i lufta, midt i et ninjaspark rettet mot en stakkars politimann.

Filmer hadde det med å komme sent til kinoene i Finnmark, men de kom.

Det var ennå varmt ute da «The Matrix» fant også meg, og forelskelsen min var proporsjonal med skuffelsen over «Episode 1».

I stedet for å drukne i effektene sine, brukte filmen dem til å male ut en besnærende cyberpunk-dystopi og utvide filmspråket på måter actionfilmer – oppfølgerne inkludert – skulle streve med å kopiere i årevis etterpå.

Syklende hjem mot den lille hybelen min den kvelden spant den filmen rundt og rundt i hodet mitt.

Grensene for hva jeg trodde var mulig på film var flyttet.

Noen måneder senere ble DVD-utgivelsen en av de første filmene folk lastet ned over ISDN-linjene sine og brente på CD-ROM til hverandre.

«The Matrix» var vannskillet i et vannskille-år, den som fikk alt som kom før til å virke litt grått og uskarpt, det nye årtusenet som kom et halvår på forskudd.

Der fyrverkerier og D’Sound-konserter og upålitelige telleverk var vel og bra, var det denne filmen som med sine konspirasjoner og hackere og kvasifilosofier og virtuelle verdener som forberedte oss på hva fremtiden vår egentlig ville dreie seg om.