• Her kan du leie «Som du ser meg»

Fins det en spesiell norsk måte å snakke med hverandre på? Som gjør at muligheten for misforståelser og feiltolkning blir større enn i andre språk?

Amerikanere og briter, fyller for eksempel ikke de alle konversasjonshull som skal fylles? Spanjoler og franskmenn og italienere, har ikke de et så rikt og konkret kroppsspråk at ingen mening noen gang går under radaren? Svensker og dansker, med sin selverklærte nærhet til kontinentale væremåter og vaner, kommuniserer selv ikke de på et høyere nivå med hverandre enn hva vi er i stand til?

Okei, glem danskene, de forstår jo knapt hverandre. Uansett, dette er den type hypoteser man sikkert fort kan forelske seg i, etter å ha sett Dag Johan Haugeruds «Som du ser meg» (ute på video denne uka), der rollefigurer går rundt og misforstår hverandre i et sett, ved å si for mye, for lite eller til feil tid, i en eneste lang, ond sirkel.

Heldigvis fins det folk som kan rive ned slike hypoteser før de rekker å sette seg. Dag Johan Haugerud selv, for eksempel.

– Nja, det har jeg nok litt vondt for å tro. Feiltolkninger og misforståelser er noe jeg er ganske sikker på at man sliter med i alle kulturer. Den britiske måten å være på er kanskje preget av ganske mye selvironi, noe som sikkert fungerer avvæpnende i mange tilfeller, men det betyr jo ikke at det ikke kan oppstå misforståelser som følge av det også.

I «Som du ser meg» møter vi tre kvinner fra samme blokk i en bydel i Oslo som hver på sin måte har vanskeligheter med å bli tatt for den de er: Lise Gundersen (Laila Goody), sykepleieren som slår over til engelsk når hun blir nervøs og stressa. Grete Maigret (Ragnhild Hilt), oversetteren som ofrer sin årelange oppsparte kredibilitet for å tilfredsstille sin nye forlagsredaktør. Og Ann -Kristin (Henriette Steenstrup), som tar med sin mor (Anne-Marit Jacobsen) på besøk til sistnevntes svigerinne, bare for å havne midt i en ladet diskusjon om penger og arv.

– «Som du ser meg». Hva ligger i disse korte ordene?

– Det handler jo om at man ikke blir sett for den man er, og i etterkant ikke blir helt respektert for de valgene man tar, fordi de kanskje bryter med en konsensustenkning eller slik man forventer at folk skal være. Man har jo en forventning til en viss type normalitet, og nå er forsåvidt alle disse folkene ganske normale, allikevel har de sine egne egenheter og små avvik.

Regissør Dag Johan Haugerud.

– Filmen har en rammefortelling: En forfatter som er i studio for å lese inn novellene til lydbok. Falt mye av plotet på plass med den?

– Rammehistorien var jo egentlig ikke sånn i utgangspunktet. I utgangspunktet var jeg inspirert av en film jeg så for mange år siden, «Symbiopsychotaxiplasm», av en amerikansk dokumentarist som heter William Greaves, som lagde filmen på 60-tallet. I filmen tar han med seg to skuespillere i Central Park, der de diskuterer en forestående film, og der du får se dem gå ut og gjøre case studies. Det var egentlig min plan, at du så at skuespillerne i filmen skulle ut spille ut disse karakterene.

– Ble rollene skrevet med disse bestemte skuespillere i tankene?

– Ja, i stor grad. Kanskje 80 prosent er slik jeg så det for meg, eller håpet på – man vet jo aldri om de vil eller kan. Dette er skuespillere jeg har sett mye på teater eller kjenner, så da vet man hvordan de snakker og vet hva de er i stand til. Og så tenker man kanskje også at man har lyst til å plassere dem i roller der man ikke har sett dem før, at også det kunne vært morsomt. Det er jo ofte slik at resultatet blir best når man får med seg noen man faktisk har lyst til å ha med, og ikke bare får masse navn pressa ned over huet av produsenten.

– Dette er i stor grad en film der det prates mye, hvor mye av handlingen drives av dialogen. Hvor likt originalmanuset er filmen?

– Manuset er omtrent det du hører, men skuespillerne har kommet med forslag. Man jobber jo med realisme, selv om dialogen er ganske absurd innimellom. Det tar lang tid å jobbe fram en replikk så den høres muntlig og ikke minst troverdig ut, og av og til skjønner man først når man har leseprøver at en replikk krever endringer for å fungere. En annen ting er jo at jeg skriver på bokmål, mens vi her har flere som snakker dialekt. For eksempel Trine Wiggen (oversykepleieren i den første historien, red.anm.), som har omformulert replikkene sine for å få det til å passe.

– Joachim Triers «Oslo, 31.august» fikk mye ros for hvordan Oslo ble en egen karakter. Lot du deg inspirere av den?

– Nei, jeg var allerede godt i gang med å skyte «Som du ser meg» da den kom. Men ja, det ville den nok absolutt ha vært. Vi liker begge å fortelle om byen og menneskene som bor i den, selv om «Som du ser meg» beveger seg over litt større områder, kanskje, mer ut til drabantbyen.

– Hva var den største utfordringen med å lage filmen?

– Å få laget den, hehe. Det er det vel for alle. Det er en lang og tung prosess, men når du har fått inn penger og distributør går det litt fortere.

– Er det frustrerende å måtte forholde seg til slike ting som penger og økonomi når man aller helst bare vil lage film?

– Det er jo frustrerende å måtte gå og forholde seg til sånt, for du får på en måte ikke noen hyppighet i produksjonen. Du får ikke lært og brukt erfaringene dine, så fort du er ferdig med en film kan det gå fem år til du lager en ny, og kanskje enda mer. Det som er så corny er at det kreves at du må lykkes fullstendig første gang, hvis ikke får du ingen ny sjanse, i verste fall. Det er jo med filmskaping som med alt annet, at du blir bedre og bedre jo mer du prøver. Det tenker jeg på når jeg skriver. Man snakker selvsagt om gode debutanter, men man forventer jo ikke at en forfatter skal ha funnet formen før etter kanskje tre-fire bøker, og der er filmbransjen helt annerledes. Fordi kravet til inntjening er veldig tilstede hele tiden. Og det kommer man ikke utenom heller, det koster såpass mye å lage film. Det er jo ikke kult å tape penger.

– Du har skrevet flere romaner, men får aldri den samme oppmerksomheten rundt dem som med filmene? Er det sårt?

– Sånn tenker jeg at det bare er. Det er jo ikke veldig mange forfattere som får mye oppmerksomhet heller, man forventer på en måte ikke mer.

– Har bøkene dine endret seg på grunn av at du også lager film?

– Jeg tenker at bøkene mine alltid har vært litt filmatiske, egentlig. Jeg tenker litt filmbilder når jeg skriver. Men jeg ser på de to prosessene som to veldig forskjellige ting. Og jeg tror kanskje ikke de filmmanusene jeg skriver er så gode som filmmanus per se heller, for jeg veit jo at jeg skal ha regi på det selv, så da skriver jeg det nok ikke ut så tydelig som det burde være, kanskje. Men jeg trenger heller ikke skrive ned absolutt alt, for jeg har det i huet uansett. Så lenge replikken står der, er det greit.

– Det er kanskje ikke en direkte fatalistisk historie, men samtidig kan det jo også se ut som de menneskene som vingler litt i livet, de som ikke finner helt sin hylle, blir taperne?

– Ja, de blir jo det, men så forlater man dem veldig tvert, og forhåpentligvis kommer de seg på beina igjen. Men de får jo en alvorlig knekk. Jeg tenker at det er en film som kan oppleves på mange måter. Noen har opplevd den som utrolig vond, andre ler masse hele tiden. Så det kommer litt an på seerens eget sett med erfaringer, sier Haugerud.

– Og så er det selvsagt noen som ikke skjønner noen ting.

Bonus: Tre dialogbaserte filmer, anbefalt av «Som du ser meg»-regissør Dag Johan Haugerud

Jeg har alltid vært veldig glad i Eric Rohmer. Han ble jeg glad i da jeg var ung, i en periode da jeg ikke var veldig opptatt av film, men hans filmer var så annerledes. Den første jeg så var «Pilotens kvinne». Først var den bare rar, men etterhvert har jeg fått et sterkt forhold til den.

Jeg har også blitt veldig glad i Ken Loach. «Raining Stones» er en veldig god film, blant mange.

Da vi drev forarbeidet med «Som du ser meg» så jeg «Another Year» av Mike Leigh, og da ser man at det er mulig å lage en dialogbasert film om ganske så små ting. Du ser det ikke så godt, men jeg har den som referanse.