Med filmer som «Inception» og «The Dark Knight»-trilogien på samvittigheten er Christopher Nolan blitt en av vår tids fremste filmskapere.

I høst er han aktuell med en ny film, «Interstellar». En god, gammeldags – om enn også hypermoderne – kinoattraksjon. Filmen er hemmelighetssløret, stjernespekket og ambisiøs; åpenbart er den laget for å oppleves i mørket foran det store lerretet.

Idet stadig bedre hjemmekinoanlegg og strømmetjenester gjør det behagelig og lettvint å oppleve film fra sin egen sofa, er det mange som frykter at den typen kinopplevelse som Nolan representerer vil forsvinne.

Kanskje er han partisk – men selv mener han at dette ikke er sant.

– Folk vil gi sine penger til de filmstudioene, de kinoene og filmskaperne som verdsetter kinopplevelsen og skaper en ny distinksjon fra det en kan oppleve hjemme. Noe som evner å trollbinde publikum, skriver Nolan i en kronikk for The Wall Street Journal (via Variety).

– Det blir akkurat som da kinoene svarte med widescreen og flersporslyd da tv-mediet først begynte å yppe seg.

Det vil ikke si at det ikke er endringer i vente, der ikke alt bare er positivt. Tvert imot. Han spår at kinoprogrammene snart blir mer fleksible for å kunne reagere umiddelbart på etterspørsel, slik at en film som ikke tjener penger kan ryke ut av programmet på dagen.

Altså en situasjon der smale filmer fort kan bli skvist helt ut.

– Innovasjonen vil migrere over til hjemme-basert underholdning. De resterende kinoene vil fungere ekslusivt som en arena for de sterkeste merkevarene, de som har flest tilhengere, skriver Nolan, og fortsetter:

– Dette er den dystre retningen bransjen er på vei. Men selv om det skulle bli sånn, så vil det ikke vare. Filmmediet vil løsrive seg fra å bli forbundet med teknologi, til et punkt der vi avslører de fundamentale verdiene som ligger til grunn. Det tidløse, det ekstraordinære, erfaringen av å oppleve disse fortellingene i fellesskap.

Spådommen hans er at filmstudioene vil innse at arkivene deres er en gullgruve.

– De vil benytte seg av dyre eller utilgjengelige måter å vise film, som en ikke kan gjenskape hjemme (slik som, ironisk nok, filmruller).

Som inspirasjon for nye generasjoner trekker Nolan frem det en viss kollega i regissøryrket har oppnådd ved å tenke utenfor boksen (eller eventuelt grave dypt ned i den etter glemte skatter):

– Tidlig i 90-årene, etter at fæle mega-kinoer hadde gjort folk trette av å gå og se film, var det en ung regissør ved navn Quentin Tarantino som skjærte gjennom – med en dyptgripende forståelse av filmens historie, og et instinkt for å få mediet tilbake i sin rettmessige posisjon helt i spissen av populærkulturen.

Alt i alt er han optimistisk:

– Nå kan filmer se og høres ut som hva som helst. Det er helt utenkelig at det ikke vil oppstå usedvanlige verk i en slik åpen struktur. Dét er det jeg ser frem til.