I kveld braker det løs. Den første delfinalen i årets nasjonale Melodi Grand Prix går av stabelen.

Størrelser som Irresistable feat. Carl Pritt, Kim André Rysstad, Reidun Sæther, Rudi Myntevik, Lisa Stokke, United, Nora Foss Al-Jabri og The Carburetors skal slåss om den tvilsomme æren av å få delta i den nasjonale finalen. Jeg kommer til å se på sammen med noen kompiser, jeg kommer til å være sedvanlig skrekkslagen over estetikken og kvaliteten på det musikalske og jeg kommer til å bli oppgitt når den minst forferdelige låta selvsagt ikke går videre.

Jeg kommer naturligvis til å påpeke at bidragene blir verre og verre for hvert år som går og at vi kommer til å få null poeng i den internasjonale finalen uansett hvem som går videre. Alt kommer strengt tatt til å være som det pleier med mitt forhold til Grand Prix bortsett fra én ting. I år kommer jeg nemlig til å sympatisere litt mer med deltakerne.

Jeg forstår hvor lett det er å plutselig bli trukket inn i dette skrålete paljettfesjået – i år meldte jeg meg nemlig på selv.

Altså… Jeg er en fyr som sier ja til det aller meste. Dette gjør at jeg slipper å finne på ting selv og at jeg hele veien kan si «Herregud, det var jo ikke min idé da…», så da en ung filmskaper ringte og spurte om jeg hadde lyst til å lage en dokusåpe om å være med i Grand Prix, så svarte jeg som jeg pleier.

Tanken var å følge meg mens jeg mister mer og mer kred gjennom seks episoder før det kulminerer i at jeg går på scenen i Larvik, Ørlandet eller hvor pokker de arrangerer det denne gangen.

Jeg skal ikke kaste bort altfor mye tid på hendelsesforløpet etter dette, men her er de viktigste punktene.

1. To store produksjonsbyråer kontaktes. Begge har troa og er villige til å spytte inn penger i prosjektet og vi takker ja. Dette blir gøy.

2. To av Norges mest suksessfulle låtskrivere og produsenter takker ja til å skrive låt og produsere. Kanskje det blir ei ganske rå låt?

3. Altfor mye tid går. Påmeldingsfristen nærmer seg.

4. Låtskriver og produsent trekker seg per sms henholdsvis 2 og 3 dager før påmeldingsfristen utløper.

5. Den unge filmskaperen har en kompis i indre Telemark som angivelig er et musikalsk geni med et fantastisk bra studio. Han kan stille opp på flekken. Jeg harjo tross alt fått et budsjett. Tar sjansen.

6. En kompis lager låt til meg på kort varsel. Kjerneverdier – melodi: Friksjonsløshet og durbasert. Kjerneverdier – tekst: Metaforfrihet, unnseelighet, rim og kjærlighetsfokus.

7. Fyren i indre Telemark viser seg å ha et godt under middels kult studio (i et bedehus) og han er en såpass dårlig musiker at jeg må spille så og si alle instrumentene selv, noe trommiser aldri burde gjøre.

8. Låta spilles inn på noen timer og sendes inn. Jeg skammer meg ganske mye.

9. Jeg blir lettet når avslaget kommer.
Så hvorfor forteller jeg deg alt dette? Jo, for at det skal bli ørlite granne mindre flaut for meg når jeg nå legger ut låta til almenn beskuelse. Hvorfor legge den ut? Fordi sjefen her spurte. Jeg sa som vanlig ja.

Her er altså én av de ca 800 låtene som ikke kom med i årets finale. Dette er det flaueste produktet som bærer mitt navn med unntak av noen av demoene mine fra folkehøgskolen. Vi får se om jeg får lagt ut det en dag også.

Ta ille imot Einar Tørnquist med  «It’s Up 2 U». Vond fornøyelse!

Funfact: For et drøyt år siden ble jeg spurt om å bli med som trommis i Plumbo. Da sa jeg faktisk nei.