At Hollywood bare produserer søppel og at alt var bedre før har vært et ledemotiv i filmsamtaler omtrent like lenge som jeg har vært interessert i film. Og vanligvis pleier jeg å lukke ørene for sånt – greit nok at det slippes mye dårlig, men det kommer fremdeles flere interessante filmer hvert år enn jeg rekker å se. Ingen tvinger meg til å se «What to Expect» om jeg ikke vil det, liksom (men du kan se den her, for all del).

Men New York Magazine har en svært interessant artikkel relatert til dette emnet, som nå er publisert på deres blogg Vulture og som vi anbefaler varmt – om ikke annet som et utgangspunkt for diskusjon.

Her kommer det fram at sommeren 2012 var fryktelig for Hollywood. Ifølge Hollywood Reporter ble det solgt 533,5 millioner billetter i løpet av sommermånedene, noe som er det laveste antallet i USA siden 1993. Dette er ikke historier vi hører så ofte, overskriftene her hjemme har i stedet vært preget av rekordbesøk for «The Avengers» og «The Dark Knight Rises». Men det var altså filmer som floppet fryktelig og som førte til røde tall i mange budsjetter: «Battleship» (bildet øverst), for eksempel. Eller «Dark Shadows» og «Total Recall».

Hollywood er altså i trøbbel, ifølge New York Magazine. Og langt på vei mener de lovgiverne i Washington sitter med nøkkelen som kan endre på den negative trenden.

Her er magasinets hovedtanke: I riktig gamle dager, i det som ofte kalles Hollywoods gullalder, var det vanlig at de store studioene også eide kinoene. Noen få konkurrenter kontrollerte altså hele næringskjeden, og hadde full kontroll på en films livsløp fra produksjon til distribusjon.

Mot slutten av 40-tallet våknet imidlertid USAs konkurransemyndigheter, og en dom fra 1948 slo fast at studioenes praksis var ulovlig. Man fikk ikke både lage film og eie kinokjeder samtidig, det ble monopoltilstander som ikke kom kundene til gode.

De fleste studioene valgte derfor å selge unna sine kinoer. Det innebar at den finansielle risikoen ved å lage film ble høyere – studioene fikk ikke nødvendigvis bred kinodistribusjon på filmene sine uansett.

Studioene og kinoene i USA deler nå inntekter fra en film mellom seg, men langt fra broderlig. I stedet er det visstnok slik at studioene tar 90 prosent av filmens inntekter den første uka etter filmens utgivelse, deretter 80 prosent andre uka, 70 prosent tredje uka etc. Noe forenklet framstilt, men du skjønner poenget.

Problemet med denne inntektsfordelingen er at Hollywood etter hvert har skjønt at de må gjøre alt for å maksimere inntektene de første uka, mens de får størst mulig del av kaka.

Og den sikreste måten å gjøre det på, er å lage filmer basert på en kjent merkevare, med en allerede eksisterende og ivrig fanbase som ønsker å se filmen straks den kommer ut. «Transformers» er ett eksempel, millioner av av oss som vokste opp på 80-tallet satte med store forventninger da den første «Transformers»-filmen kom i 2007.

– Da jeg ønsket å lage «Transformers» mente de fleste det var en dårlig idé, med begrunnelsen at «det var en dum leketøysfilm». Så ble den laget, ble en kjempesuksess, og Hollywood trodde lærdommen av dette var: «La oss lage en hel haug dumme leketøysfilmer»!, sier Don Murphy, en av filmens produsenter, til New York Magazine.

Han mener imidlertid at Hollywood med dette undervurderte både hvor god den første «Transformers»-filmen var (det kan diskuteres), men også kraften i den eksisterende merkevaren. Fra før av var det blitt laget 170 episoder av  tv-serien «Transformers», Marvel hadde en tegneserie basert på merkevaren og mange hadde et sterkt forhold til figurene.

«Battleship» har ingen slik mytologi. Det er et enkelt spill, som poker, sier Murphy.

Problemet er at de tilgjengelige merkevarene med høy nostalgisk verdi er i ferd med å bli oppbrukt. I år ble det sluppet 214 sommerfilmer i USA – mot drøyt 50 filmer sommeren 1982 (sommeren da filmer som «E.T.», «Blade Runner», «Poltergeist» etc. kom ut). Og kinogjengere må betale mer for billettene enn noensinne, drevet av at filmenes produksjonsbudsjetter drives i været av 3D-teknologi og effektmakeri.

Puh! Så det er en potensielt ond sirkel Hollywood er inne i. Hva kan gjøres?

Ifølge New York Magazine kan det faktisk være å på nytt gi studioene (som ikke er like mektige lenger) mulighet til å eie kinoer. Dette ville gitt mer fleksibilitet med tanke på en films lanseringsløp.

Og ikke minst: Det ville redusert presset studioene har på seg om at filmer må tjene masse penger fortere enn svint – at mer kreativt utfordrende filmer kunne fått noe mer tid på seg. Kroneksemplet som trekkes fram her er «Back to the Future» fra 1985, som brukte 232 dager på kino for å spille inn 200 millioner dollar. Det var en film som vokste sakte, men som ble fryktelig god butikk til slutt.

Ålreit – det er mange innvendinger man kan ha mot artikkelen, som utvilsomt gir en forenklet versjon av virkeligheten. Det er for eksempel rart å klage på at det slippes for mange filmer. Er ikke fokuset på film som ferskvare like mye et resultat av fansens relativt nye evne til å mobilisere via internett? Og er det ikke uansett veldig reaksjonært å argumentere for at studioene skal få mer makt?

Debatten «raser» i hvert fall i kommentarfeltet hos Vulture, del gjerne dine tanker med oss i kommentarfeltet under.