Kan 63 millioner lesere ta feil?

Vel, jeg mener i hvert fall at alt er feil med E. L. James«50 Shades»-trilogi. De tre bøkene ble gitt ut på norsk av Gyldendal i høst, og også her hjemme har de blitt et fenomen. Boken har fått salget av tau til å skyte i været, men kan i beste fall beskrives som en pinlig potpurri av litterære blødmer.

For det første er selve historien syltynn. En pen college-ungpike møter en steinrik, eldre kontrollfreak og innleder et BDSM-forhold (bondage and discipline, dominance and submission). Og slik holder det på. Side opp og side ned. Kjønnsrollene er som hentet fra en 1800-talls pikeroman, og dialogen ser ut til å ha blitt klort ned av en klovn. Her «sier» ingen replikkene sine. Her mumles det i stedet. Det viskes, smiles og hvines. Og åh, som Ana biter seg i leppen. Og Cristians blikk «gløder» hele tiden. Til slutt må selve sexen også nevnes – den er ikke en gang kinky!

Har du forhåpninger om Marquis de Sade-orgier er dette feil bok for deg.

Likevel: Dette er en seriøs kioskvelter. Om forfatteren E. L. James kan lære oss noe, så må det være at Barbara Cartland hadde rett da hun mente at språklig balansekunst og smarte personportretter er helt unødvendig. Snøhvit og og prinsen på den hvite hesten har pirret massene siden brødrene Grimm i gamle Tyskland, og helt frem til «Twilight»-sagaen, som er «Fifty Shades»‘ åpenbare forbilde.

Forfatter E.L. James.

Etter en heftig budkrig tidligere i år vant Universal Pictures og Focus Features filmrettighetene. Produsentene skal ha blitt valgt av James selv, Michael De Luna og Dana Brunetti som er kjent for «The Social Network». Men hvordan kan denne britiske smørja kunne bli til spillefilm?

Vel, trolig er det lettere å filmatisere et fenomen som «50 Shades» enn å filmatisere en virkelig god bok. Det er alltid problematisk. Ta for eksempel «On the Road», sommerens store flopp som fikk Jack Kerouacs beatnik-klassiker til å fremstå som en apes verk. John Fantes lille perle, «Ask The Dust», ble redusert til ingenting. Alex Garlands glitrende debutroman ble til den mediokre filmen «The Beach». Lista er lang.

Det store spørsmålet er selvsagt hvem som kan klare å trylle frem en hel verden ut av et absolutt ingenting.

I sommer surret det rykter om at Angelina Jolies navn var på blokken. Hun har kun den nitriste regidebuten «In the Land of Blood and Honey» å vise til. Det ville kanskje likevel vært bedre enn en plaprete slapstick i regi av Alexander Payne («Sideways», «The Descendants»). Drømmescenarioet ville uansett vært Terrence Malick, kongen av poetiske voiceovers og episk vrøvl. En dum historie hadde passet perfekt i «The Tree of Life»-rammen hans.

Og hvem skulle kunne komme opp med en interessant figur ut av den enfoldige Ana, andre enn Olsen-søsteren Elizabeth? Hun imponerte stort i «Martha Marcy May Marlene».

Selvfølgelig har fansen forlengst begynt å gjette på hvem som kommer til å portrettere den like enfoldige alfahannen Grey. De heteste tipsene går i retning av James McAvoy, Alexander Skarsgård, Chris Pine, Ben Barnes eller Robert Pattinson.

Men til denne rollen trengs det nok en styggvakker fyr som kan dette med sprekker i fasaden. En fyr som Michael Fassbender. Tenk bare på hans emosjonelt forkrøplede rollefigur i «Shame».

Men dersom bookmakerne får rett, blir det Ryan Gosling. Det går i så fall ikke an å argumentere mot dette valget, med tanke på heisscenen i «Drive» – der han sakte snur seg og kysser Carey Mulligan ømt, etter å ha vegret seg i hele filmen, for så i neste sekund trampe i stykker hodet til antagonisten. Brutaliteten! Sårbarheten!

Men så fikk de ikke hverandre likevel, så det ut til.

Vi hadde unnet dem et par timer med avanserte sexøvelser etter den prøvelsen.

Om det paret gjenoppstår kunne til og med jeg tenke meg å gi E L James’ såpehistorie en ny sjanse.