• Her kan du leie «The Girl With the Dragon Tattoo»

Jeg heter Ruben Løfgren, er 35 år og jobber som daglig leder i Norsk Smårolleforbund. Jeg er statist med ambisjoner. Store ambisjoner! Så jeg kaller meg skuespiller.

Jeg snublet veldig tilfeldig borti filmbransjen i fjor og har vært med i filmer som «Kong Curling», «Hjelp, vi er i filmbransjen» og – som jeg snart skal fortelle om – «The Girl With The Dragon Tattoo».

Mitt første møte med filmbransjen kom med «Tomme Tønner 2». Min bror som også jobber som statist hadde sett at de annonserte etter folk til filmen, og jeg var ikke vanskelig å be. «Ja!», tenkte jeg. «Her er min sjanse til å bli rik og berømt! Jeg kommer til å dra så mange damer og leve et liv i sus og dus at det er helt sjukt!»

Men der gjenstår det altså litt.

Brødrene Løfgren i kebabaksjon. Ruben til venstre, Edvin til høyre.

Da vi kom på settet så vi at det var enormt mange som skulle være med i scenen (en kebabkonkurranse), men håpet om berømmelse ble på nytt tent da vi ble plukket ut til å være litt mer synlige. Rikdom fikk vi klar beskjed om å glemme da det ikke var noe lønn å få, men jeg og brutter’n er to storvokste matglade karer som tok kebablunsjen vi fikk som rene millionlønnen.

Vi må åpenbart ha gjort et godt inntrykk for det ballet på seg med roller i filmen. Vi spilte «travbanepublikum», «mann på travbanen» og «mann på travbanen 2» – i én og samme film.

Som tittelen sier har jeg altså i løpet av min karriere fått jobbe for David Fincher – mannen bak filmer som «Fight Club» og «Se7en». Fincher er veldig glad i å samarbeide med Brad Pitt, men bruker altså ikke kjekkasen i «The Girl With The Dragon Tattoo» – uvisst av hvilken årsak.

Kanskje var det savnet etter Pitt som gjorde at Fincher bestemte seg for å hente inn meg og guttungen min til rollene som «mann og sønn i rulletrapp». Veldig usikker på om vi blir kreditert på rulleteksten, men jeg vil da tro det?

Ved påsketider i år fikk jeg en telefon fra ei søt jente hos castingbyrået Cannibal Casting. Jeg kan si hun er søt fordi jeg kjenner henne fra før. Hun nærmest trygler meg om at jeg skulle bli med i David Fincher-filmen, i en scene som skulle spilles inn på Gardermoen.

Jeg tror jeg klarte å holde meg til hun hadde fullført setningen sin før jeg svarte tydelig «ja».

Men det var ikke alt. Dagen etter ringte jenta tilbake og sa det gikk greit at jeg tok med meg sønnen og broren min også. Å lykke! 3xLøfgren i en og samme Fincher-film!

«The Girl With The Dragon Tattoo» er, som de fleste forhåpentlig har fått med seg, den amerikanske versjonen av «Menn som hater kvinner». I hovedrollene finner vi Daniel Craig og Rooney Mara, og det var unge frøken Mara som skulle være med samme dag som oss.

I scenen – som er en del av avslutningen i filmen – tusler jeg og sønnen min, sammen er vi altså «mann med sønn i rulletrapp», etter Rooney gjennom ankomsthallen før vi tar rulletrappa til togene. Jeg går med Marcus, som guttungen heter, i den ene hånda og en svær trillekoffert i den andre. Sammen med oss går det forresten også en hel haug andre statister.

Hver gang i vi stilte oss i rulletrappa ble det ropt «CUT!», og i og med at Fincher er kjent for å være en perfeksjonist som liker å gjøre ting mange ganger skjønte jeg at det kom til å bli en del turer ned og opp rulletrappene. Bare på åpningsfrekvensen i «The Social Network» ble det jo tatt 99 tagninger før han ble fornøyd, har jeg hørt.

Jeg fant det derfor lurt å snu litt raskt neste gang det ble ropt «CUT!», slik at jeg ble spart for den lange turen opp igjen og kunne konsentrere meg fullt og helt om å perfeksjonere rollen min. Gjorde jeg en god jobb her, kunne jeg kanskje blitt lagt merke til.

Og lagt merke til skulle jeg bli, men ikke helt på den måten jeg hadde håpet på.

Idet jeg hører «CUT!», snur jeg meg kjapt. Men selv om min kropp på 100 kilo pluss klarer snuoperasjonen greit, hekter kofferten seg fast i det ene trinnet. Og jeg tryner. Noe så jævlig.

Fortumlet kommer jeg meg kjapt opp, uskadet og rimelig flau. 1st director kommer løpende bort til trappa for å forsikre seg om at jeg er ok, men klarer ikke å skjule et bredt glis. Jeg bekrefter, på stotrende engelsk, at «yes, I am fine».

Resten av turen ned rulletrappa står jeg helt stille, lettere flau og satt ut. Jeg enser ikke engang at Rooney Mara også spør om jeg er ok, mens hun kjefter litt på sønnen min som holder på å le seg forkvaklet.

Guttungen Marcus med «Tomme tønner»-skuespiller Leon Bashir.

Alt dette ble jeg fortalt senere av min bror, som for øvrig klarte å holde seg på bena hver bidige gang i den rulletrappa. Idet han hørte braket bak seg tenkte han visstnok at «jeg gidder ikke en gang snu meg for å se, for jeg VET hvem det er». Den sabla hyenelatteren til sønnen min avslørte meg enda mer, tenker jeg.

På tur opp rulletrappa igjen kommer perfeksjonisten David Fincher, stjerneregissøren og mannen som vanskelig lar seg imponere, bort til meg med begge tomlene i været og sier «nice job» med et svært glis om kjeften.

Ja, ålreit. Jeg falt. Men samtidig kan jeg tross alt si at jeg, Ruben Løfgren, er en av få skuespillere i verden som har klart å få Fincher til å smile, sette begge tomler i været og si «nice job».

Det er ikke dårlig bare det.

  • Her kan du leie «The Girl With the Dragon Tattoo»