Dette er ikke en anmeldelse av «Lilyhammer», den får du nærmere NRK-premieren onsdag om en uke. I stedet er dette noen kjappe notater skriblet ned etter å ha sett de to første episodene av den norske serien. Artikkelen inneholder noen få, relativt ufarlige spoilere: 

….

* OK, vi har slått fast at dette ikke er en anmeldelse, men jeg må si jeg er fryktelig spent på hva kritikerne kommer til å mene om denne serien – faktisk enda mer nå enn før jeg så episodene selv. Og kanskje særlig er jeg spent på reaksjonene fra USA, der «Lilyhammer» vil få relativt mye oppmerksomhet som den første originalserien fra Netflix. Ros og slakt, jeg tror vi får se begge deler.

* «Lilyhammer» følger Steven van Zandts karakter Giovanni Henriksen (dekknavn, egentlig heter han Frank Tagliano), idet han overlever et særdeles klønete attentatforsøk i New York og bestemmer seg for å dra til byen han husker fra OL-sendingene i -94: Lillehammer.

* Steven van Zandt har jo som kjent bakgrunn fra «The Sopranos», og han har ikke trengt å ta noe nytt skuespillerkurs siden den gang, akkurat. Giovanni er i praksis nøyaktig den samme karakteren som Silvio Dante, bare med et litt større hjerte (underleppa hans henger forresten minst like mye i «Lilyhammer» som i «The Sopranos», det må ha vært en utfordring i kulda).

* Seriens vignett er vel også en slags «The Sopranos»-hyllest, der van Zandt kjører i bil fra New York før han – TADA! – plutselig sitter på et tog i tjukkeste Oppland.

* I Lillehammer møter han på en rekke karakterer, mange av dem regelrette pappskaller. For eksempel den smalahove-spisende lensmannen (Anne Krigsvoll), den nesten uutholdelig irriterende NAV-saksbehandleren (Fridtjov Såheim) og den naive og arbeidsledige Torgeir Lien (Trond Fausa Aurvåg). Best likte jeg Steinar Sagen som Torgeirs taxikjørende bror og Kyrre Hellum som politi. Dessuten var det hyggelig å se Viggo Sandvik igjen, som parodisk skyteglad sauebonde.

* Det (forsøksvis) komiske skal oppnås i Giovanni/Frank sitt møte med det typisk norske. Han forstår ikke bæret av hvorfor ikke vi bare kan knerte ulv, når ulven spiser sau, for eksempel. Han kaller en muslimsk innvandrer som ikke retter seg etter norske lover for «towelhead» og dasker ham litt rundt. Møtet med NAV-byråkratiet byr også på enorme utfordringer som han løser på finurlig vis.

* Man bør ha høy toleranse for veksling mellom norsk og (aksenttung) engelsk for å se denne. For nordmenn går det nok greit, men igjen lurer jeg på hvordan amerikanerne kommer til å reagere på en serie der så mye av dialogen foregår på et fremmed språk. Det får vi jo snart svaret på.

* Den kriminelle motorsykkelgjengen som dukker opp i episode to, og som kjører rundt på snødekte veier, er egentlig en fryktelig god idé. Er det ett kriminelt miljø i Norge som kan framstilles med troverdighet, er det jo motorsykkelgjengen. Spin-off? Ellers mistenker jeg at vi får se mer til gjengen i løpet av seriens gang (ett av gjengmedlemmene spilles forresten av Proffen).

* Om du var i tvil: Dette er en komedie. Elementene av krim er der, men det kommer aldri til å bli ordentlig spennende.

* Serien framstår tidvis som en reklameplakat for norsk natur og Lillehammer (hadde jeg vært amerikaner ville jeg dog vært litt skeptisk til å møte på enfoldige lillehamringer på ferie, de er ikke lett å snakke til fornuft).

* Apropos reklame: Noe produktplassering var jo synlig i de to første episodene (jeg så en uklipt versjon). Men er det problematisk at Steven van Zandt vist fram det norske bandet Cocktail Slippers allerede i episode to (bandet har kontrakt med van Zandts plateselskap Wicked Cool Records)? Det er vel i utgangspunktet ikke det, men spennende om det overlever klippen.

* En tullete detalj, såklart, men likevel: Det antydes at Giovanni/Frank ligger med karakteren til Mariann Saastad Ottesen samme dag som (eller dagen etter) hun brakk beinet. Er det praktisk mulig med tanke på hvor smertefullt et beinbrudd faktisk er og det faktum at Giovanni på langt nær er noen fjærlett person? Hvis noen har erfaring med slikt (eller ikke), er kommentarfeltet åpent.

* Som sagt er ikke dette en anmeldelse, men to kjappe vurderende poenger til slutt: Kombinasjonen mafia/komikk/snø har vært gjort tidligere – med bravur i «The Sopranos»-episoden «Pine Barrens», for eksempel.

«Lilyhammer» når selvsagt ikke denne episodene til knærne, det skulle bare mangle. Men jeg kommer til å sette på serieopptak til onsdag, altså.