I dag slippes «Horrible Bosses» på Video on demand i Norge (lei den her). Én av hovedrollene spilles av Jason Bateman – en skuespiller som kanskje først og fremst er interessant fordi han ved første, villedende øyekast virker så FANTASTISK uinteressant.

Tenk deg Jim Carrey, og alle rollene han hadde i storhetstida på 90-tallet. «Ace Ventura», «The Mask», «Dum og dummere» – han var utagerende og spinnvill i samtlige. Carrey var elsket og hatet, men det var mimikk og komikk i hvert fiber av kroppen.

Jason Bateman er derimot aldri utagerende. Han er ganske kjedelig, streit. Hvordan kan det ha seg at denne fyren har spilt i noen av de aller beste og/eller mest populære amerikanske komediene de siste årene? Han er jo ikke engang morsom?

For å ta det fra starten: Lenge var den 43 år gamle newyorkeren best kjent for å være broren til Justine Bateman (hun fra «Fem i familien»), og for å ha spilt tittelrollen i «Teen Wolf Too» (1987), oppfølgeren til den langt mer kjente 80-tallskomedien «Teen Wolf» med Michael J. Fox.

Dessuten hadde han som barn spilt i 21 episoder av den folkekjære serien «Huset på prærien». Hadde dette vært en klassisk Hollywood-historie kunne fortsettelsen kjapt ha handlet om en nedadgående karrierespiral bestående av dårligere roller og alkoholisme.

Faktisk var det også dette som skjedde – frem til han revitaliserte karierren gjennom den geniforklarte tv-komedien «Arrested Development» (2003-2006).

«Arrested Development» er en av 2000-tallets store tv-høydepunkter.

Serien (hvis ikke du har sett den før, gjør det!) er en kakafoni av eksentriske karakterer, fra den skaphomofile psykologsvigerbroren, den dødssjenerte sønnen ved navn George Michael til tryllekunstnerbroren i kyllingdrakt. Bateman fant derimot sin plass som den jordnære sønnen som ikke hadde noe annet valg enn å holde dem alle sammen.

En streitingrolle som det har vist seg å være stort behov for i Hollywood, og som han siden har perfeksjonert.

Den streite mannen på film er en nødvendig, men undervurdert rolle. Den krever samme grad av troverdighet, innlevelse og timing  som sine mer eksentriske motparter, men går fort i glemmeboken og blir aldri nevnt rundt Oscar-tider.

Alle husker nevnte Jim Carreys rolle i «Dum og dummere», men de fleste av oss bruker litt lenger tid på å komme på at det var Jeff Daniels som spilte motparten. Aaron Eckharts portrettering av Two-Face i «The Dark Knight» blir sjelden nevnt i samme setning som Heath Ledgers tolkning av Jokeren, og Mark Wahlbergs hovedrolle som den mindre utagerende boksebroren i biofilmen «The Fighter», fikk ingen særlig oppmerksomhet før Christian Bale som spiller den utagerende crackavhengige ADHD-broren takket ham personlig i sin Oscartale og sa han aldri kunne ha gått så langt om han ikke hadde hatt Wahlberg som base.

Det er også derfor Jason Bateman er god – han skaper et komisk rom som gir andre muligheten til å være morsomme.

Etter at «Arrested Development» ble avsluttet etter tre alt for korte år, har Bateman dukket opp som wingman i en rekke av minneverdige filmer de siste fem årene: «The Break-Up», «Juno», «Forgetting Sarah Marshall», «The Switch» – og nå altså «Horrible Bosses», en populær film hvor tre kompiser bestemmer seg for å ta livet av sjefene sine.

Jason Sudekis, Charlie Day og Jason Bateman i «Horrible Bosses».

Bateman tar det på seg den nødvendige oppgaven å fortelle at han ikke nødvendigvis synes dette er noen god idé, og her berører han også den andre viktige funksjonen til den streite mannen: Han representerer publikum, og sier det de tenker.

Som Tim i «The Office», karakteren som kikker i kameraet og himler med øynene hver gang den dustete sjefen gjør noe galt, binder han oss sammen med det mer eksentriske fiksjonsuniverset, og vi opplever det som skjer gjennom ham.

Dette er et velkjent grep i alt fra absurd komedie til science fiction og eventyr: Vi blir med på reisen gjennom en som ligner litt på oss selv. Ikke noe Eventyrland uten Alice, og ingen Bluth-familie uten Michael.

Slik har det altså gått til at Jason Bateman, til tross for at han bare var den nest beste Teenwolfen,  har blitt det perfekte gjennomsnittsmennesket – en åpenbar nødvendighet i mye god komikk.

 

Tre minneverdige Bateman-øyeblikk:

Her blir han plaget av Kevin Spacey i «Horrible Bosses» (2011):

Her prøver han marihuana i «Extract» (2010):

Rollefiguren hans i «Arrested Development» forklart av søsteren, spilt av Portia De Rossi: