Er du klar for fremtidens underholdning? Møt «Defiance», nok en sci-fi-serie. Gjesp, sier du. Men vent! Den har en vri! Et skytespill/onlinerollespill er sluppet samtidig, med handling som foregår parallelt med serien!

Jaha, sier du. Vent, det er mer!

Men, først litt recap av serien som flimrer over kanalen SyFys sendeflate om dagen:

I en fjern-nær fremtid har jorda vært gjennom en mislykket romveseninvasjon. Jepp, dette er nok en glad-postapokalypso om våren. Planeten er nå full av utenomjordisk flora og fauna, samt en rekke menneskeaktige (mer eller mindre – de står alle på to bein og prater, i hvert fall) romvesener som nå lever side om side med folk spilt av folk som antagelig er jævlig glade for at de slipper alle de timene i sminkestolen hver dag.

Tv-serien er ikke særlig nyskapende, men henter i det minste bestanddelene sine fra en rekke kjente og kjære forløpere. Estetikken er nær western-møter-sci-fi-tonen fra «Firefly», med en hovedperson, Nolan (spilt av Grant Bowler), som virker snytt ut av nesa på Mal Reynolds.

Han er en sjarmerende røver som ruller inn byen med den opprørske adoptivdatteren Irisa (et romvesen, spilt av Stephanie Leonidas) på slep, redder dagen og blir ganske kjapt utnevnt til sheriff – det er nesten som å se «Eureka»-piloten i reprise.

Og i byen vil han tydeligvis ha nok å henge fingrene i når det blir konflikter mellom to rivaliserende halvkriminelle familier – et blad rett ut av boka til «Caprica».

Begge de sistnevnte er SyFy-serier, noe som gir følelsen av at de har laget en greatest hits-pakke for kjernepublikummet. Foreløpig lener de seg mer mot den lett tilgjengelige og humørfylte tonen fra eventyrene i «Eureka» enn det saktegående intrigespillet fra «Caprica».

Det føles som de safer vel mye med denne strategien, men muligens er det lurt om de ønsker å få til flere sesonger – tross alt er «Eureka» fortsatt på skjermen, mens «Caprica» forsvant etter en sesong.

Og lang levetid er essensielt her. Dette er en satsning med prislapp rundt 100 millioner dollar, med en god slump av pengene satt av til å utvikle skytespill-MMOen som ble lansert et par uker før premiere. Antagelig gikk også en del av spenna til David Peterson, en mann som er så blek og gusten at han kunne spilt zombie i «The Walking Dead» uten sminke.

Peterson har stått ansvarlig for språkene i «Game of Thrones» og utviklet to helt nye romvesenspråk for «Defiance». Antagelig er dette årsaken til at huden hans aldri kommer i kontakt med solstråler.

Du kan se litt om språkene og få frysninger av zombie-Peterson her:

Men ja, to komplette språk og antagelig flere på vei – «Defiance» tar universbyggingen sin på alvor.

Der tv-serien foregår i St. Louis er spillet lagt til San Francisco og setter spillerne inn i rollen som skattejegere på jakt etter romvesenteknologi.

Her kan du se en time av spillet, om du har tid:

Den ambisiøse kongstanken bak «Defiance» er at handlingen i spillet skal utvikle seg i takt med tv-serien, uke for uke. Det er til og med snakk om at spillernes handlinger skal kunne påvirke hva som skjer i tv-serien. Denne sammensmeltingen kan bli vilt fantastisk om den lykkes. Det er som å ha en liten rolle i favorittserien sin.

I praksis står «Defiance» likevel foran en vanskelig balansekunst. Forteller skaperne viktige deler av historien gjennom spillet risikerer de at tv-serien føles hullete for dem som ikke spiller og går glipp av viktige detaljer. Samtidig vil historien i et slikt spill føles uviktig om den bare består av småoppdrag uten reell tilknytning til hovedhistorien – også her kreves det kjøtt på beinet.

I verste fall risikerer man å ende opp med noe sånt som «Enter The Matrix», en uferdig spillopplevelse hvor gulroten var å se en time filmscener filmet parallellt med «The Matrix Reloaded». For å oppleve hele filmen måtte du spille spillet, men det besto bare av en rekke bruddstykker som feilet i å fortelle en sammenhengende historie.

Når den store finalen din består i en motorstans, vet du at du har føkka opp et sted.

En fin tommelfingerregel i transmedial historiefortelling, som dette gjerne kalles, er at hvert medieprodukt, være seg tegneserier, romaner, spill, filmer eller tv-serier, skal kunne stå på egne bein.

For, la oss være helt klare: Ekte transmediafortellinger handler ikke om adapsjoner hvor f.eks. en kjent spillmerkevare tres nedover halsen på filmformatet.

Ta Mario, hvis tegneserier, tv-serier og den ene filmen er paddeflate og kjipe alle som én fordi Mario aldri var designet som noe annet enn en spillfigur. Transmediafortellinger er til sammenligning ofte designet fra bunnen og opp for nettopp å understøtte flere medier.

Da spillgiganten EA ga ut «Dead Space» fortalte de forhistorien i form av både tegneserie og animasjonsfilm. Sistnevnte kan sees her:

De er separate produkter som står forholdsvis støtt på egne ben og kan nytes hver for seg, men gir en dypere opplevelse om man går for hele pakka. «Mass Effect»-serien fra samme selskap har valgt en lignende vei – man bygger et nytt og unikt univers som ikke er låst til ett spesifikt medie.

Det finnes vanligvis et hovedmedie, og som oftest har det vært et spill. Det er her «Defiance» stikker seg ut. Ta en titt innom hjemmesida, og du ser at skjermen er splitta på midten med spillet til høyre, tv-serien til venstre. Budskapet er at de er likeverdige – tilsynelatende.

Det er et tøft eksperiment, men har det en sjans?

Mye står og faller på om seere og spillere relaterer til universet som «Defiance» maler ut. At serie og spill foregår på to forskjellige steder i USA er en fordel. Avstanden gjør at man kan la to historier utvikle seg parallellt uten å spise for mye av hverandre, samtidig som de kan sende tilfredsstillende nikk i hverandres retning som dedikerte fans kan fryde seg over.

Ifølge New York Times er mange av oppdragene i spillet bare tilgjengelige i en uke, fra slutten av en episode av tv-serien frem til neste episode. Er det en sykdomsepidemi i tv-serien, må spillere bruke uka på å finne en kur.

Handlingene til spillere skal også få innflytelse på tv-serien, men ifølge artikkelen er det snakk om rent kosmetiske endringer. Typ, er det ansikt A eller ansikt B som vises på en etterlyst-plakat? Imidlertid kan en andresesong få et dypere forhold mellom handlingene. Som forklart av produsent Kevin Murphy:

– Det er et godt mål, å finne et viktig punkt i historien, for eksempel: Vil en rollefigur leve eller dø?

Om dette er ønskelig er et åpent spørsmål – foruten de produksjonsmessige kostnadene ved å måtte skyte flere alternative greiner av en historie samtidig forutsetter det som et minimum at alle utfallene er like medrivende. Hva om det gir serien mye mer trøkk og følelse at en populær rollefigur dør, men fansen holder vedkommende i live? Er demokrati sunt i historiefortelling?

Sikkert er det i hvert fall at om det transmediale eksperimentet lykkes, vil andre tv-kanaler komme på banen. I et ferskt intervju med GamesIndustry snakker BBCs visepresident for digitalinnhold Robert Nashak om hvor lovende han synes «Defiance» er og verdien i å tenke helhetlig på alle medier fra første stund.

– Jeg pleide å lage Harry Potter-spill for EA, og man prøvde alltid å nå filmens deadline. Det hastverket funka aldri.

Spillet har vært ute et noen uker, og tv-serien har så smått begynt å rulle ut episoder som nordboere kan se på SyFys hjemmesider om de vet å omgå regionsperrer. Reaksjonen på serie og spill så langt er hyggelig, men ikke overbegeistret, noe som spesielt er en utfordring når det kommer til å få folk til å investere tid og penger i et fullpris onlinerollespill.

Hver for seg snakker vi om solide terningkast fire-slitere i en verden full av seksstjerners serier og spill. Vil summen av «Defiance» likevel være høyere enn delene?

Om Syfy noen gang kommer så langt som å annonsere en tredjesesong har vi muligens svaret.