Forrige uke var en bra uke for Stavanger-bandet Kvelertak, som slapp oppfølgeralbumet «Meir» til unisone highfives fra både kritikere og publikum verden rundt.

Men uka var også bra for regissøren av Kvelertak-videoen «Månelyst», Fredrik Hana (26) – også en Stavanger-gutt. Den ekstreme musikkvideoen har fått stor oppmerksomhet – i likhet med filmen han spiller en av hovedrollene i, «Eventyrland».

Som Vidar Landa i Kvelertak forteller til Comoyo Filter:

– Fredrik har igjen blåst oss av banen og laget et mesterverk av en horrorkavalkade!

Og nettopp derfor, at «Månelyst»-videoen bærer tydelig preg av å være laget av en fyr som har sett mye film, følte vi behovet for å prate litt med mer med Fredrik Hana (før vi kommer sterkt tilbake til Kvelertak-gutta til slutt).

– Grattis med supertøff video, Fredrik! Hva var det som førte deg inn på sporet du endte opp på i videoen?

– Jeg har alltid hatt lyst til å lage en video som er en ustoppelig strøm av bilder. En video som aldri repeterer seg selv, ny informasjon hele tiden. Samtidig er jeg stor fan av skrekkfilmsjangeren (spesielt den nihilistiske 70-tallssorten) og ville gjøre noe som opererte i et slikt univers. Da Kvelertak kom på banen så virket det som perfekt match. De ga meg full tillitt til å gjøre min greie, forteller Hana til Comoyo Filter.

Tilliten er ikke tilfeldig: Fredrik har ikke bare laget musikkvideoer for Årabrot og Haust fra før, men også til Kvelertaks «Mjød» – også en temmelig heftig affære:

– Som skrekkfilmentusiast, hvordan tilnærmet du deg oppgaven å oppsummere en hel filmsjanger i én musikkvideo til «Månelyst»?

– Det var veldig viktig for meg at alle scenene hadde sin egen identitet, samtidig skulle det ikke være noe tvil om hvor enkelte ting stammet ifra. Jeg hadde ikke lyst til å direkte kopiere scener, men heller prøve å finne noe ferskt i de forskjellige subsjangrene. Oppi det hele prøvde vi å gi alle scenene sin egen visuelle personlighet; som om de representerte sin egen film, forteller Hana, og fortsetter:

– Vi hadde ikke mye penger eller arbeidskraft til denne videoen, så det tok lang tid å få alt på plass. Jeg hadde aldri jobbet med så mange locations i en video før, i tillegg til alle statistene og spesialeffektene. Det var liksom umulig å ta lett på denne oppgaven uten å ende i en suppe av trashy, ufrivillig komiske horrorscener.

– Musikkvideoer er en nesten like viktig ekponeringsarena for videoskaperen som for artisten(e). Nå som du har laget noen videoer, hva slags tilbakemeldinger har du fått?

– Jeg føler egentlig at tilbakemeldingene har vært veldig bra, kanskje spesielt med «Månelyst». Du får jo mye mer intens feedback når du jobber med et band som Kvelertak, der folk er veldig lidenskapelige – både på den gode og kjipe måten.

– Man kan forestille seg hvilke filmer du er inspirert av i videoen – men hva er dine personlige filmfavoritter?

– Jeg pleier som regel å dra frem «Visitor Q» av Takashi Miike når det er snakk om favorittfilmer. Den er så inspirerende på mange måter. Den balanserer forjævlige ting som nekrofili, barnemishandling og incest med et varmt karakterdrama som både engasjerer og rører. John Carpenters «The Thing» er en annen stor favoritt. Det er filmer som virkelig definerer sjangeren for meg, sier Hana.

Det er ikke bare musikkvideoer Hana har syslet med som regissør. Bak seg har han også kortfilmer som «Kjærlighetens forhud», «Allfader» og «Angst, piss & drid».

– Med «Angst, piss & drid» viser du en leken tilnærming til råskapen, samtidig som «Allfader» tydeliggjør at du ikke er fremmed for å gå utenfor allfarvei i norsk filmtradisjon. Har du funnet din filmatiske stemme, eller er du stadig på søken?

– Det er ikke noe jeg tenker på egentlig. Jeg liker å utforske nye ting og prøver å ikke havne i trygg repetisjon. Det er viktig for meg å beholde eventyrlysten og den inspirerende usikkerheten med filmskaping. Jeg er nok stadig på søken, men det ser jeg på som en fin ting, forteller Hana, og fortsetter:

– De filmene du nevner er veldig forskjellige, både på innholdssiden og måten de ble spilt inn på. Den ene, «Allfader», hadde for eksempel aldri et manus og opptakene ble spedd utover en periode på to år. «Angst, piss & drid» var en mye mer konvensjonell produksjon med et ferdigmanus og konsentrert innspillingsperiode.

– Du er også å finne foran kamera, nå senest i «Eventyrland» som har også har fått svært god mottakelse. Du lykkes åpenbart både foran og bak kamera, men hvor trives du best?

– Jeg trives best bak kamera, uten tvil. «Eventyrland» var et veldig kult prosjekt å være en del av, men det er ikke noe jeg umiddelbart vil gjøre igjen. Men ja, kjekt med gode tilbakemeldinger der også. Forhåpenligvis stikker folk å faktisk ser den på kino. Det er en film som representerer noe jævlig bra.

– Hva står på agendaen nå?

– Ja, si det. Jeg håper det vil dukke opp flere musikkvideoprosjekter, samtidig som jeg prøver å få realisert en kortfilm som jeg har jobbet lenge med. Det er mye venting i min hverdag.

Vi lovte å komme tilbake til Kvelertak, og ettersom vi (stort sett) alltid holder det vi lover, får du her en liste over bandets favorittfilmer – presentert av bandmedlemmene selv (i rekkefølgen du ser på bildet her):

Vidar:

«Monstertorsdag»: Jæren er Norges fineste plass. Kombiner det mektige jærske landskapet med en kjærlighetshistorie og Kim Bodnia, og du har Norges fineste film.
«Inglorious Bastards»: Tarantinos beste film (har ennå ikke sett «Django Uncahained»)! Drevet av fantastiske skuespillerprestasjoner med Christoph Waltz som SS-generalen med det flotte navnet Hans Landa i spissen, er dette desidert min favorittfilm fra de siste ti årene.

Bjarte:

«Heat»: Verdens mest bad-ass film!
«Big Lebowski»: The Dude er forbildet mitt.

Erlend:

«The Empire Strikes Back»: Beste og mørkeste «Star Wars»-filmen som er laget. Far og sønn-scenen griper meg fortsatt selv om jeg har sett den tusen ganger.
«Army Of Darkness»: Bruce Campbell, pumpehagle, motorsag, lik og tidsreising er egentlig alt jeg kan ønske meg i en film.

Kjetil:

«Deliverance» («Piknik med døden»): En helt spesiell og rå film med fantastiske naturbilder.
«28 dager senere»: Dette er hvordan zombiefilmer virkelig bør være. Realistisk råskap og frustrasjon, uten snev av falsk Hollywood-masseproduksjon.

Maciek:

«First Blood»: John Rambo, en streifende loner som tar hevn på samfunnet som sendte han i krig, men som utstøter ham ved sin tilbakekomst. Han ville jo bare dusje! Helt perfekt film.
«Machete»: En helt insane bad-ass film, og Danny Trejo er badass el vato loco numero uno!

Marvin:

«Donnie Darko»: Mørk og gripende. Perfekt soundtrack!