Det var en nedtur å høre at karakterskuespilleren Richard Lynch forlot kloden denne uken, etter å ha spilt karismatiske filmskurker i nesten førti år.
Og selv om du kanskje ikke husker navnet hans, kjenner du garantert igjen fjeset. Et arrete ansikt som skapt for truende skikkelser, selv om Richard Lynch privat var en mild og vennlig sjel. Han pådro seg disse ansiktsskadene på en oppsiktsvekkende måte, i juni 1967. Etter å ha tatt LSD fikk han tidenes «bad trip», dynket seg med en kanne bensin – og tente på seg selv ved «Cleopatra’s Needle»-minnesmerket bak The Metropolitan Museum of Modern Art i New York. Vel, det var sekstitallet.
Året etter snakket han om hendelsen i antidop-dokumentaren «LSD: The Trip to Where?» (1968), men har ellers unngått temaet i intervjuer. Her er et klipp fra denne sjeldne dokumentarfilmen, der man kan se at Lynch fortsatt er sterkt preget av skadene:
Det var et under at Lynch overlevde, men han fortsatte skuespillerkarrieren – og studerte på Lee Strasbergs prestisjetunge «Actors Studio» sammen med Al Pacino. Da Pacino skulle starte innspillingen av sin første film etter gjennombruddet med «The Godfather» fikset han en birolle til sin venn Richard Lynch. Vi snakker om det prisbelønnede dramaet «Scarecrow» (1973), der Al har hovedrollen sammen med Gene Hackman. Lynch fikk en birolle som brutal fange – som prøver å voldta Pacino i fengselet! Dermed var lista lagt. Dette ble startskuddet for Richard Lynchs prominente filmskurk-karriere, selv om han også spilte litt annet i løpet av disse førti årene.
Han dukket opp i rundt 160 filmer og tv-serier, for det meste i scenestjelende biroller. En undervurdert kultfavoritt, som definitivt fortjente mye mer respekt enn han fikk. Ingen kan påstå at alt Lynch deltok i var rent gull, men han ga alt selv i de dårligste filmene – og var ofte årsaken til at de ble minneverdige. Så du ham i en film var han som regel hovedpersonens store nemesis: barbariske sverdsvingere, gale kultledere, sleske nazister, onde russere, kaklende drapsmenn eller generelt lumpne mennesker. Men privat var Lynch angivelig en dannet og kulturell herre, som snakket en rekke språk flytende, spilte flere instrumenter og tilbrakte fritiden med å lese poesi.
Blant de mest severdige filmene Lynch spilte inn kan vi ramse opp godbiter som «The Seven-Ups» (1973), «God Told Me To» (1976) og «The Ninth Configuration» (1980). På TV dukket han opp i alt fra «Battlestar Galactica» og «Star Trek: The Next Generation» til «Six Feet Under».
Men hvis vi skal summere opp filmkarrieren til Richard Lynch er det ikke nødvendigvis mest hensiktsmessig å fokusere på bra filmer. Lynch var en såkalt «working actor», som tok de rollene han ble tilbudt – og gjorde sitt beste med materiale som ofte var langt under hans verdighet. Så la oss isteden se nærmere på ti av de mest minneverdige rollene hans.
Ahoy, varsku for sterke scener og spoilers!
«VAMPIRE» (1979)
«If one truly accepts the existence of God, then you also have to accept the reality of evil».
Richard Lynchs personlige favorittrolle var den sju hundre år gamle vampyrprinsen Anton Voytek, en mer forførende karakter enn han vanligvis fikk sjansen til å spille. Denne obskure tv-filmen ble opprinnelig laget i håp om å introdusere en hel tv-serie, men planene ble skrinlagt. Lynch er et karismatisk midtpunkt som den ungarske blodsugeren, men «Vampire» bærer preg av å være en blodfattig og tannløs tv-produksjon. Vel, dette var i alle fall en av de ytterst få gangene Lynch fikk sjansen til å spille en hovedrolle som førsteelsker:
Her er nok et klipp fra filmen:
«Vampire» er ikke tilgjengelig på DVD, men du kan se den i sin helhet her:
«THE SWORD AND THE SORCERER» (1982)
«I will allow you to live as long as you serve me. Betray me, and I will joyfully send you back to rot in hell!»
Denne fantasyfilmen ble laget i kjølvannet av «Conan the Barbarian», men er fortsatt en av de mest underholdene sverdsvingereventyrene fra åttitallet. Mye takket være mister Lynch, som er den diabolske krigerkongen Titus Cromwell. Han vant Saturn-prisen for denne rollen, sørgelig nok den eneste filmutmerkelsen Lynch ble tildelt. «The Sword and the Sorcerer» er ellers mest bemerkelsesverdig for sitt flygende skytesverd og ramsalte voldsscener. Her hjemme ble filmen i sin tid totalforbudt! Den forsinkede oppfølgeren «Tales of an Ancient Empire» ble sluppet rett på DVD i 2010, dessverre uten Lynch. Dette er åpningsscenen, der han vekker den demoniske trollmannen Xusia til live for å beleire kongedømmet Ehdan:
Og her er den temmelig tåkete traileren:
«INVASION USA» (1985)
«18 hours from now, America will be a different place.»
Lynch gjør sin ultimate skurkerolle i denne hysteriske Chuck Norris-filmen. Han er den russiske terroristen Mikhail Rostov (Lynch), som akter å starte en kommunistrevolusjon i USA med hjelp av dop, bombeaksjoner og vold mot peniser. Denne lumpne kommunisten er et dårlig egg som slakter cubanske båtflyktninger, skyter unge kjærestepar i hodet og prøver å sprenge en skolebuss med syngende småbarn. Dessverre står Chuck Norris klar for å ødelegge moroa med hjelp av sin mandige skjeggvekst, hockeysveis og en jeansvest kneppet opp til navlen. En helt fantastisk film!
I denne scenen går Richard Lynch til full krig mot julenissen:
Her går Lynch banan og skyter en mann i tissen to ganger, før han kaster en skrikende pike med kokainsugerør i nesen gjennom et vindu.
Jeg kunne ha vist klipp fra denne filmen dagen lang, men la oss runde av med sluttkampen mellom Lynch og Chuck Norris – som ender med bazooka-duell:
«CUT AND RUN» (1985)
«There are no answers … only actions!»
Denne brutale jungelfilmen ble regissert av italienske Ruggero Deodato, mannen bak «Cannibal Holocaust». Det merkes, ja. Dette er en livlig ekstremfilm spilt inn på location i Venezuela, som i sin komplette form byr på noen skikkelig drøye scener. «Cut and Run» har en rolleliste full av sjangerkjenninger, med vår mann Richard Lynch i spissen. Han er den sadistiske kultlederen oberst Brian Horne, som driver en lukrativ narkobedrift, er i krig med kannibaler, og gjerne halshugger folk med machete. Rollen ser ut til å være inspirert av Marlon Brandos oberst Kurtz i «Apocalypse Now!». Lynch hadde tilfeldigvis jobbet med Brando noen år tidligere i thrilleren «The Formula» (1980).
Her er traileren:
Her er en veldig ærlig dokumentar om den kaotiske innspillingen, som inkluderer et interessant intervju med Mr. Lynch himself. «Cut and Run»-dokumentar del 1:
«Cut and Run»-dokumentar del 2:
«BAD DREAMS» (1988)
«I could kill you right now, couldn’t I?»
«Bad Dreams» ble laget som en blåkopi av «A Nightmare on Elm Street», men dette er allikevel en effektiv B-skrekkfilm. Lynch er den gale kultlederen Harris, som dynker disiplene sine med parafin, og setter fyr på dem under en selvmordsaksjon. Med tanke på at Lynch selv nesten døde på samme måte er filmen muligens litt smakløs, men han er en skikkelig creepy skurk her. Den eneste som overlever er disippelen Cynthia (Jennifer Rubin), som etter tretten år i koma våkner opp i en ny verden. Så kommer Harris tilbake fra «den andre siden» for å hente henne, som en religiøs blanding av Freddy Krueger og Charles Manson. En godbit for alle som vet å sette pris på skrekkruller fra åttitallet!
Her er den voldsomme «Bad Dreams»-traileren:
Og her er filmens stemningsfulle åpningsscene:
«THE BARBARIANS» (1988)
«It is time for you to learn the pleasure of surrender!»
Denne italienske fantasyfilmen er nok en Conan-kopi, med bodybuilder-tvillingene «The Barbarian Brothers» som en dobbel dose steroid-Schwarzenegger. Jepp, denne ble også regissert av Ruggero Deodato – som likte Lynch så godt han brukte skuespilleren en rekke ganger. Lynch er den rett igjennom onde tyrannen Kadar, komplett med kaklende latter, en kledelig Bo Derek-frisyre og en ekstravagant garderobe som kun kan anses som maskulin hvis du er italiensk. En ekstremt fjollete film, som er full av fornøyelige scener. Den er pinlig når den prøver å være morsom, men skikkelig gøyal når den ikke prøver. I denne åpningsscenen sverder Lynch ned en bikinipike mens han kakler sin onde skurkelatter – før et barn biter av ham fingrene:
Og dette er den tyske traileren, som beskriver Richard Lynchs rollefigur som «böse»:
«PUPPETMASTER III: TOULON’S REVENGE» (1990)
«I don’t zee ze death of ze jew woman az a problem!!»
Så ja, nazister i kamp med små drapsdukker. Lynch uttalte en gang at «I’ve always felt like a thoroughbred without the proper track to run on.» Ingen tvil om at han var nødt til å spille inn en masse dårlige filmer, og «Puppetmaster III» kan ikke sies å være hans stolteste øyeblikk. I denne Full Moon-oppfølgeren er han den iskalde Gestapo-majoren Krauss – som prøver å skape en hær med zombiesoldater, og er så slem at han brenner ned et dukketeater. Det er faktisk laget hittil elleve filmer i «Puppetmaster»-serien, og del tre er angivelig den beste av dem. Selv ikke jeg har orket å se dem alle. Uansett, dette er sluttscenen der Lynch blir utsatt for grov dukkevold med kroker:
Og her er traileren:
«SCANNER COP» (1994)
«What sweet revenge!»
Nok en fjollete lavbudsjettfilm, faktisk den fjerde uoffisielle oppfølgeren til David Cronenbergs «Scanners». Politimannen Sam Staziak bruker sine telekinetiske krefter til å sprenge i stykker skurker med tankekraft, mens han etterforsker en serie politimord utført med hjelp av den diabolske Dr. Karl Glocks hjernekontrollserum. Sistnevnte er spilt av vår mann Richard Lynch, som av åpenbare årsaker ikke vendte tilbake i oppfølgeren «Scanner Cop II». I dette forrykende klimakset blir deler av hodet til Lynch etset bort med ren tankekraft, deretter blir han slått bevisstløs med en hjertestarter – og til slutt eksploderer skallen hans som en vannmelon. Good times!
Og her er traileren:
«MIL MASCARAS VS THE AZTEC MUMMY» (2007)
«That’s Mil Mascaras! The man of the thousand masks!»
Richard Lynch fortsatte å jobbe flittig helt frem til sin død, selv om rollene ble mindre og budsjettene på produksjonene stadig lavere. I denne ironiske «lucha libre»-filmen fikk han faktisk sjansen til å spille USAs president, som hjelper den legendariske bryteren Mil Mascaras med å redde verden fra en ond mumie. Dette er en av Lynchs få sympatiske roller, og selv etter sin død er han en mye bedre presidentkandidat enn Mitt Romney. Mil Mascaras er en legendarisk skikkelse i Mexico, som har spilt inn sine egne eventyrfilmer i «Santo»-stil siden sekstitallet. Dette var hans første på tretti år, og den første i sitt slag med engelsk tale. En eksentrisk kuriositet, som kan ses i sin helhet på YouTube.
Her er traileren:
Og her er scenen der Mil Mascaras møter USAs president for første gang:
«THE LORDS OF SALEM» (2012)
«Heretic. Witch. Devil.»
Lynch rakk også å fullføre opptakene til «The Lords of Salem», som dermed blir hans siste film. Forhåpentligvis en verdig slutt på en lang karriere. Denne Rob Zombie-skrekkfilmen ser ut til å bli noe spesielt, med en rolleliste full av gamle kulthelter. Lynch dukket tidligere opp i en gjesterolle som overlærer i Zombies «Halloween»-nyinnspilling. I «The Lords of Salem» er han John Hawtorne, en prest under hekseprosessen i Salem i 1693. Lynch uttalte til bladet Fangoria i mai at han satt stor pris på å jobbe med Rob Zombie («a very sweet, creative guy»), men hatet det kalde været, og at opptakene fant sted på natten. «Jeg har ikke energien til å være oppe hele natten lengre. I min alder blir man utbrent av sånt».
Halvannen måned senere var det slutt. Rob Zombie skrev på Facebook-siden sin at: «Richard var fantastisk å jobbe med, og ga virkelig alt. Jeg glemmer aldri hvordan han skremte dritten av barneskuespillerne i «Halloween». Han vil bli savnet!» Traileren til «The Lords of Salem» er ikke offisielt sluppet ennå, men Rob Zombie viste den under en konsert med Megadeth i mai. Frem til vi får en bedre utgave, her er et skjelvent videoopptak av lerretet fra denne konserten.
Rob Zombie snakker litt om filmen her:
R.I.P. Richard Lynch, happy trails og mange takk for all moroa! Du endte kanskje opp på kjøkkengulvet hjemme i en alder av 76, men personlig foretrekker jeg å fantasere at du stemplet ut etter noen heftige skuddvekslinger og en lang biljakt:
