Du kan si mye om det islamistiske kongedømmet som dekker mesteparten av Den arabiske halvøy, men noen bastion for filmkunsten er det ikke. Helt siden den iranske revolusjonen og terrorangrepet i Mekka i 1979 fikk herskerfamilien til å stramme kraftig inn på alt som ikke var et uttrykk for fullstendig religiøs underkastelse og «tradisjonelle verdier» har faktisk offentlige kinoer vært forbudt i Saudi-Arabia.
Mens landet kjemper en blodig krig mot opprørere i ett naboland og leder en massiv økonomisk og diplomatisk boikott av et annet, pågår det imidlertid en historisk moderniseringsprosess i Riyad. Den er det kronprins og de facto statsleder Mohammad bin Salman som står bak (og for historien om hvordan han kom til makta kan vi anbefale søsteravisas videosnutt).
Denne moderniseringen har blant annet medført at landets bisarre forbud mot kvinnelige bilsjåfører ble opphevet tidligere i år, og mandag kom meldingen om at også filmvisninger blir tillatt.
Siden saudiene har tv og Netflix, og kinoene blir underlagt den samme sensuren som alle andre medieformer, er beslutningen kanskje mer symbolsk enn et uttrykk for at 33 millioner innbyggere uforvarende blir kastet ut i en malstrøm av biljakter, superhelter, snakkende emojier og alt annet som hører vestlig underholdning til.
Og et norsk filmnettsted som gjør narr av undertrykkingen til en av verdens mest brutale politistater er kanskje ikke det mest sympatiske du finner på internett i dag.
Likevel.
Her er sju filmer som neppe står først i køen når gardinene går til side for de første offentlige filmvisningene i Saudi Arabia, trolig i mars neste år.
01: «United 93»
De saudiske styresmaktene har et nært forhold til den sittende amerikanske presidenten (de fikk til og med Trumps aller første utenlandsbesøk), slik de hadde det til den forrige republikaneren som satt i embetet.
Det er nok likevel et ømt punkt at 15 av de 19 terroristene som slo til mot New York og Pentagon den 11. september 2001 (og Osama bin Laden) var saudiske statsborgere. Og da sitter det nok langt inne å vise rekonstruksjoner av flykapringene, slik som Paul Greengrass‘ vidgjetne dramatisering av hendelsene på det ene flyet som aldri fikk styrte i noen bygning, fordi passasjerene gjorde motstand.
Når heller ikke den siste Charlie Sheen-filmen slipper gjennom nåløyet, kan saudiene trøste seg med at det neppe er et like stort kunstnerisk tap.
02: «Syriana»
Kanskje er ekteskapet med menneskerettighetsaktivisten Amal Alamuddin nok til at sensurmyndighetene nøler med å dra George Clooneys Colgate-smil opp på det brede lerret. Men den intrikate, storpolitiske thrilleren om samrøre mellom en oljerik, familiestyrt arabisk stat, andre stormakter og skruppelløse oljeselskaper, gjør det nok ekstra ille.
Da er det formodentlig lettere å sette opp Clooney-filmen «Batman & Robin», skjønt vi ser ikke bort fra at brystvorter utenpå klærne strider mot saudisk oppfatning av allmen anstendighet. Eller vestlig, for den saks skyld.
03: «The Dictator»
Det er aldri eksplisitt uttalt at den oppdiktede, islamistiske staten Wadiya i Sasha Baron Cohens diktator-satire er inspirert av Saudi-Arabia – tvert imot skal selve diktatorfiguren være modellert på Libyas en gang sterke mann, Muammar Gadaffi. Men påtrengende oljerikdom, antisemittisme, statssanksjonert mannsjåvinisme, koplinger til Osama bin Laden og Al Qaida, intriger i familiedynastiet og atomvåpenambisjoner er too close to home. Vil vi anta.
Av andre Cohen-filmer blir «Brüno» trolig for flamboyant – kan det være håp for «Borat»?
04: «Death Proof»
Altså, hvis du i utgangspunktet er skeptisk til kvinnfolk bak rattet…
Og nei, «Thelma & Louise» funker heller ikke.
05: «Brokeback Mountain»
Kvinner i Saudi-Arabia har det ikke greit, men svever på en diger, rosa, petrofinansiert sky i forhold til homofile av begge kjønn. Skeives rettigheter står, for å si det mildt, ikke høyt i kurs – tvert imot kvalifiserer ethvert uttrykk for divergerende seksuell livsstil til hele spekteret av straffereaksjoner: Bot hvis du er heldig, livstid i fengsel med jevnlig tortur hvis du er uheldig.
Så hva med en tåredryppende fortelling om hvordan to gladgutter kjemper for kjærligheten, stikk i strid med de gjeldende sosiale normene på amerikansk landsbygd anno tidlig sekstitall? No can do.
06: «Hangover»
Nei, saudiene drikker ikke alkohol. Hvertfall ikke offentlig. Filmer med omfattende gjengivelser av fyll kan dermed bli litt vanskelig.
Mange av disse – fra «Barfly» til «Leaving Las Vegas» – gir gode nok innblikk i Kong Alkohols mørke sider at det er vanskelig å bli spesielt tørst av dem, men filmhistorien er ikke uten rene hyllester til flaskens gleder – og den første av de tre dagen derpå-filmene med Zach Galiafanakis og Bradley Cooper er kanskje morsom nok til å gi edruelige ørkenboere helt feil ideer.
Kultklassikeren «Whitnail & I» og kalkunen «Cocktail» faller muligens i samme kategori.
07: «Lawrence of Arabia»
Ah, filmet i regionen, premiert med sju Oscar, kanonisert på begge sider av Atlanteren, og med handling om arabisk seier over tyrkiske okkupanter? Burde jo huke av de fleste boksene og være klar som åpningsfilm i sal 1 på et skinnende, nybygget Riyad Multiplex.
Så kommer den blatante white saviour-greia og ødelegger alt. Var det virkelig en eventyrlysten, britisk aristokrat som egenhendig og med stiv overleppe nedkjempet ottomanerne? Kanskje ikke helt.
