Her kommer en innrømmelse: Jeg har aldri forstått dette med sjakk. Med det mener jeg ikke at jeg ikke forstår sjakkens appell – heller tvert imot, snarere; jeg er selv av dem som kan sitte og kose meg med Magnus Carlsens daglige bloggoppdateringer fra konkurranser i små rumenske og nederlandske byer jeg aldri har hørt om, eller dykke ned i Torstein Baes sjakkspalte i Dagsvisen når det skulle falle seg slik, og for å sitere Derek Zoolander: «If i could be any chess piece… I’ d probably be the cow».

Nei, hva jeg mener er at jeg ikke er i stand til å vinne ett eneste parti sjakk, med mindre det er med noen som aldri har sett et sjakkbrett før, og selv da ender det ofte i fortapelse.

Jeg er av typen som har vært sjakk matt i løpet av to trekk, såkalt fool’s mate, bare for å ta meg sammen og tape etter kun fire trekk i neste parti. Kort fortalt: Jeg suger i sjakk. Hardt.

Og likevel – eller kanskje nettopp derfor – finner jeg stor glede i en god, dirrende intens sjakkscene på film, og alt hva denne battle of the minds måtte inneholde av subtile og ikke fullt så subtile budskap.

Filmhistorien er full av disse, hvorav Max von Sydows sjakkparti mot Døden selv i Ingmar Bergmans «Det sjuende innseglet» sannsynligvis er det mest ikoniske;

Dette er det mest sette:

Oppgjøret mellom Steve McQueen og Faye Dunaway i «The Thomas Crown Affair» det mest vovede:

 

Om enn kanskje i skarp konkurranse med Mel Brooks«Blazing Saddles»:

Mens Kurt Russels tap mot maskinen i «The Thing» er det mest framsynte:

og dette partiet i «Star Wars» det… eneste som er fra «Star Wars» («I suggest a new strategy, R2»):

Uansett: Dette hadde jo vært sørgelig lite relevant om det ikke hadde vært for en relativt ny dokumentarfilm om sjakkgeniet, hobbykonspirasjonsteoretikeren og den tvers igjennom uforsonelige Bobby Fischer, hvis VM-kamp mot Boris Spasskij i Reykjavik i 1972 har blitt stående som historiens mest kjente – for ikke si dramatiske – sjakkoppgjør, et slags sjakkens svar på boksekampen mellom Muhammed Ali og George Foreman i Zaire i 1974, bare med et ekstra brennbart element: USA mot Russland.

Under den kalde krigen, og med Vietnam-krigen som bakteppe.

For snart fire år siden, i januar 2008, var dokumentarskaper Liz Garbus på vei til den årlige Sundance-festivalen i Utah da hun kom over Bobby Fischers nekrolog i avisa. Der og da ble ideen om en dokumentar om det tilbaketrukne sjakkgeniet født, i følge et intervju med magasinet Interview.

– Vi kikket igjennom en mengde med Life-blader fra den tida, og fant ut fotografen som hadde dekket kampen var Harry Benson. Det viste seg at han hadde tilbrakt tonnevis med tid sammen med Fischer, kjente ham godt, og satt på hundrevis av bilder ingen noengang hadde sett.

  • Her kan du leie «Bobby Fischer against the World»

Hun tror Bobby Fischer var unik for sin tid.

– Det kulturelle klimaet på den tiden var det som produserte fenomenet Fischer. Det fins ingen kulturelle paralleller til det i dag. Dette fant sted under den kalde krigen, sovjetrusserne hadde gjort sjakk til sin nasjonalidrett, og så kom denne gutten oppvokst i Brooklyn, som en slags personifisering av myten om den amerikanske mannen som skaper seg selv. Her var han, og han kunne slå russerne. Legg til at sjakk, naturligvis, også er et krigsspill.

Mye sto på spill de dagene i Reykjavik i ’72. Presset på sjakkstjernene i det gamle Sovjet var formidabelt. Da Boris Spasskij returnerte til Moskva etter å ha tapt kampen oppdaget han for eksempel at Kommunistpartiet hadde beslaglagt leiligheten hans.

Mens Bobby Fischer hadde sine helt egne problemer å hanskes med, tror Garbus.

– Kombinasjonen geni og kjendisstatus, som i tilfellet Bobby Fischer, ble en eksplosiv cocktail. Når hele livet ditt kretser rundt ett eneste mål gjør det deg i stand til å mestre dette feltet bedre enn noen andre, men også helt ute av stand til å mestre livet utenfor.

Bobby var selv klar over det faktum at han ikke hadde noe liv utenom sjakken. Da han hadde nådd sitt livs mål, fantes det ikke noe sted for ham å dra.

Bobby Fischer, som skal ha hatt en registrert IQ på 180, fortalte en gang at han ikke så på seg selv som et geni i sjakk. Som han uttrykte det: «Jeg ser på meg selv som et geni som tilfeldigvis spiller sjakk».

– Jeg tror vår tids forståelse av genialitet har blitt en tung bør å bære, sier Garbus til bbc.co.uk.

– De gamle grekerne så på genialitet som en form for ånd som kom langveisfra for å ta bolig i deg. Men denne ånden kunne også forlate deg, og du ble et fjols igjen. Så det var ikke deg eller individet som var genial. Mens det moderne geniet er akkurat dét: En person som er født med utrolige intellektuelle krefter.

Det gikk ikke bra til slutt. Ikke i det hele tatt. Da Fischer døde i 2008, var han uønsket i hjemlandet etter en serie kontroversielle 9/11-uttalelser, og også på Island, som bestemte seg for å tilby ham eksil, falt han etter hvert i unåde.

Uansett: En god dokumentar, om et vanskeligstilt sinn. En ode fortjener han okkesom, fra bandet med det stenografisk utfordrende navnet iLikeTRAiNS:

Sjakk matt!

  • Her kan du leie «Bobby Fischer against the World»