Sitatmaskinen «Repo Man» var en av de aller kuleste filmene 80-tallet hadde å by på

– Look at those assholes, ordinary fucking people. I hate ’em.

Debutfilmen til den britiske regissøren Alex Cox, «Repo Man» fra 1984, er en endeløs sitatmaskin, og en av de kuleste (og kulteste) filmene 80-tallet har å by på.

Filmens DNA er en miks av USA i Reagan-æraen, konspirasjonsteorier, pågående kriger i Sør-Amerika og en blomstrende punk- og hardcorescene i LA.

Aller mest er den likevel et vindskeivt portrett av livsstilen til repomenn (‘repo’ er kort for ‘repossession’), inkassoen legemliggjort, folkene som tar bilen din om du ikke betaler avdragene dine.

Cox var fersk fra filmskolen og kjørte en periode rundt en stund med en ekte repomann, Mark Lewis, som hadde hyret ham som assistent. Da dukket ideen til filmen opp. Eller, egentlig til en tegneserie, men Cox følte at film var mindre arbeid.

Mye av det Lewis sa (inkludert den linja om «ordinary people») endte opp med å bli replikker for Bud, repo-veteranen spilt av Harry Dean Stanton som tar den unge punkpøbelen Otto (Emilio Estevez) under vingen.

Tidens mest krøkkete farsfigur gir deretter råd a la dette:

– Tense situations, kid. You get into five or six of ’em a day, it don’t mean shit anymore. I mean, I’ve seen men stabbed, didn’t mean shit to me. I’ve seen guns, guns too, they don’t mean shit. But that’s when you gotta watch yourself.

Otto får i tillegg gode råd om livet av vismannen Miller, som også jobber med inntauinga.

– I do my best thinking on the bus. That’s how come I don’t drive, see. The more you drive, the less intelligent you are.

Han forteller forøvrig en mye sitert anekdote om John Wayne:

Samtidig ruller en mystisk Chevy Malibu rundt i Los Angeles med en 20.000 dollars repo-dusør hengende over seg på grunn av de fire døde og veldig radioaktive romveenene i bagasjerommet.

Parnell, mannen som kjører rundt med dem, er kompis med fyren som lagde nøytronbomba og full av visdom.

– Ra-di-a-tion. Yes, indeed. You hear the most outrageous lies about it. Half-baked goggle-box do-gooders telling everybody it’s bad for you. Pernicious nonsense. Everybody could stand a hundred chest X-rays a year. They ought to have them, too. When they canceled the project it almost did me in. One day my mind was full to bursting. The next day – nothing. Swept away. But I’ll show them. I had a lobotomy in the end.

Det er en merkelig, snublende film som utspiller seg.

På den ene siden en radioaktiv endetidsfortelling som jeg mistenker må ha inspirert Richard Kelly ganske tungt både hva angår «Donnie Darko» og «Southland Tales», på den andre siden et svett portrett av en røff men rimelig elskelig underverden.

Skuddvekslinger midt på natta når biler skal tas fra eierne, biljakter i hælene på de legendariske Rodriguez-brødrene og hemmelige agenter som leter etter romvesener.

Eller hva med en av de beste «nå dør jeg»-replikkvekslingene noensinne?

– I blame society. Society made me what I am.

– That’s bullshit. You’re a white suburban punk, just like me.

– But it still hurts!

De ekle dødslydene er forøvrig Alex Cox selv.

I blant er det barnslig. I blant virker det litt vel tilfeldig. Men, til syvende og sist henger det sammen. Kanskje ikke logisk, men emosjonelt.

Når Miller mot slutten konstaterer at «the life of a Repo Man is always intense» er det vanskelig å ikke være enig.

Ok, en innrømmelse – jeg elsker denne filmen. Jeg elsker den så hardt og intenst at jeg nesten gjør den gravid. Men det ville vært rart. Veldig rart.

Rare ting er en del av DNAet til filmen, også bak kamera. En av produsentene er for eksempel Michael Nesmith, den gamle Monkees-vokalisten.

Planen var egentlig å finansiere filmen ved å finne ti tannleger som kunne donere 7000 dollar hver, men via ham endte filmen i stedet som opp som en ekstremt lavbudsjetts Universal-sak – budsjettet var bare på en og en halv million dollar.

At noen i det hele tatt ga så mye penger til spjælingen Cox, som på dette tidspunktet hadde oransje hår (han hadde punkekjæreste), er utrolig.

Rollen som Bud var opprinnelig tiltenkt Dennis Hopper, men han var midt i en av sine mer – la oss si – problematiske perioder. I stedet kom Harry Dean Stanton inn i bildet, prototypen på en værbitt kar fra gamle da’r.

Nå trenger sikkert ikke du, kjære leser, at noen forteller deg hvor magisk Harry Dean Stanton er. Likevel. Harry Dean Stanton er magisk. Spesielt i «Repo Man».

Som Cox observerte da han først støtte på mannen:

– Han har den fantastiske etterlevning-fra-ville vesten/kadaver-looken.

Ikke at agenten hans så klienten (som på det tidspunktet hadde spilt i alt fra «Alien» til «Gudfaren 2» og «Cool Hand Luke») i samme flatterende lys. Cox minnes den noe uventetede responsen da han tok kontakt.

– «Du vil ikke jobbe med Harry Dean, han er ferdig. Du vil jobbe med Mick Jagger.»

Enhver filmseer som har bevitnet Jaggers filmkarriere vil nok skrive under på at Cox valgte riktig. H

er er forresten et helt fantastisk intervju med ham fra «Repo Man»-BluRayen («I could care less about future generations»):

Samtidig som Cox fikk Stanton var folkene som trakk trådene i Emilio Estevez‘ karriere lite lystne på at den unge skuespilleren skulle gjøre småfilm.

I stedet fikk Cox og gjengen sneket et manus til Charlie Sheen-broren via omveier, og etter et hemmelig møte på en thairestaurant tok han rollen.

Vel så viktig som skuespillerne var valget av tyske Robby Müller som fotograf. Han var godt etablert i Europa, blant annet etter flere filmer med Wim Wenders, og er grunnen til at alt fra bildekomposisjon til lyssetting er nydelig.

At han takket ja til jobben overrasket sånn cirka alle.

I ekstramaterialet til filmen (mange av sitatene i denne saken er hentet fra den glimrende BluRay-utgaven fra i fjor – anbefales) forteller Peter McCarthy, en av produsentene, om hvordan Müller hadde en ekstrem forkjærlighet for lange master-tagninger av scener, noe som stort sett fungerer godt i filmen.

I en scene skal imidlertid Lite, en av rollefigurene, kaste en pakke ut av en bil. Kameravinkelen er statisk, vi ser Otto og Lite gjennom ruta på bilen.

Vitsepoenget i scena er at Lite ikke vet at pakken han kaster er full av penger, men fordi Müller insisterte på at alt skulle være en tagning i samme statiske kameravinkel ble ikke dette synlig.

McCarthy forsøkte å forklare at master-tagningen ikke helt fungerte, men tyskeren svarte bare at «jeg skyter ikke innklippsbilder».

Da McCarthy tok med seg et par folk for å skyte bildet selv ble Müller rimelig grinete.

– Du er verre enn en studiosjef!

Müllers arbeid kunne senere sees i filmer som Lars Von Triers «Dancer in the Dark» og Jim Jarmuschs «Ghost Dog».

Etter «Repo Man» snakket han også varmt om Stanton til Wim Wenders og landet ham den virkelige gjennombruddsrollen i «Paris, Texas».

Ikke at det var like behagelig bestandig. I en scene krevde Stanton å få slå etter folk med et ekte balltre, men da protesterte Müller til Cox.

– «Hør, Alex. På den siste tagningen følte jeg vinden fra et ekte balltre mot ansiktet mitt. Jeg kommer ikke til å skyte denne scenen om dere bruker et ekte balltre.»

Cox forsøkte så godt han kunne å be Stanton bruke et balltre i plast i stedet.

– Det var vanskelig fordi jeg var halvparten så gammel og ikke hadde laga noe han hadde sett. «Jeg har jobba med tidenes beste regissører! Francis Ford Coppolla! Monte Hellman! Vet du hvorfor de er fantastiske?»

Hvorpå Cox svarte at, nei, det visste han ikke.

– «Fordi de lar meg gjøre akkurat det jeg vil!»

Foruten kameraarbeidet er en av filmens mer distinkte visuelle kjennetegn måten mat og drikke har usedvanlig generelle merkelapper.

Alt fra øl til mat selges i hvite bokser merket «Beer» og «Food» (de fleste var utgåtte varer donert av Ralph’s Supermarket), noe som kom nettopp av at ingen firmaer var villige til å gi Cox & co produktplassering.

Ett unntak: Luftfriskerfirmaet som donerte 100 luktløse wunderbaumer.

Flere av scenene var også improviserte. Under en spørsmålsrunde i 2005 forteller Sy Richardson hvordan han i rollen som Lite må hjelpe Otto ut av trøbbel og får instruksjon av Alex Cox.

– Han sier «Sy, det er en scene som mangler. Otto skal prøve å stjele en bil, noen kommer til å skyte på bilen hans og du kommer til å ha en pistol med tomme patroner.» Jeg sier «ok, og så?» «Det er ditt problem.»

«Repo Man» hadde opprinnelig flere forskjellige avslutninger. I én versjon av manuset ble Otto revolusjonær og dro til Sør-Amerika, i en annen var innholdet i den mystiske Chevyen en atombombe som utslettet hele LA.

Sistnevnte var ikke spesielt populært hos Universal, noe produsent Jonathan Wacks måtte fortelle Cox.

– Jeg husker han satt på fortauet og jeg sa «Al, du må skrive en ny slutt». «Jeg kan ikke, jeg er for opptatt. Du får gå og gjøre det.»

Og sånn ble det.

Etter at filmen var ferdig og fikk både en god og en dårlig anmeldelse i Variety ville ikke Universal slippe den merkelige lapskausen likevel. En PR-fyr fra Pan Am, som tydeligvis mente filmen var anti-amerikansk, uttalte i pressen:

«I hope they never show this film in Russia!»

Imidlertid var soundtracket ute på Universal-eide MCA Records, og det solgte svært godt. Både fordi det fungerte som en samleskive med vestkystband som Black Flag, Suicidal Tendencies og Circle Jerks, og fordi Iggy Pop hadde skrevet tittellåta.

Pop minnes da Cox kom på besøk i den skrale LA-leiligheten hans.

– Han var like høy som taket i rommet, denne digre britiske fyren uten spesielt gode britiske manerer eller noe. «Jeg vil at du skal gjøre ei låt for meg. Gjør hva du vil.»

Iggy, som ikke hadde så mye penger og var på et dårlig sted i karrieren på grunn av «min ville livsstil» trengte et pusterom.

– Jeg har gjort mye sånne jobber i ettertid, og det er veldig sjelden at noen gir deg carte blanche på noe så finansintensivt som en film. Å kunne uttrykke meg sånn var som en gave fra Gud, det var vidunderlig.

Cox forteller at Irving Azoff, fyren som drev MCA, ringte filmstudioet med følgende forespørsel:

– «Denne skiva selger skikkelig bra. Følger det med en film på kjøpet?» Resultatet ble at en annen fyr i Universal fikk jobben med å gi ut «Repo Man» og en annen film de ikke visste hva hvordan de skulle håndtere, «Rumble Fish».

Og dermed kunne «Repo Man» starte ferden mot å bli klassikeren den er i dag med en skare av fans.

Den skaren inkluderer Sam Cohen, den faktiske oppfinneren av nøytronbomba (du veit, den bomba som dreper med stråling i stedet for eksplosjonskraft – nyttig når du bare vil ødelegge folk og ikke bygninger), hvis filmsmak later til å være preget en smule av det han har jobbet med.

– Han ringte meg, 72 år gammel, forteller Cox.

– Favorittfilmene hans er «Dr. Strangelove» og «Repo Man». Og han er virkelig stolt av nøytronbomba. Han fikk en medalje av paven for å designe den. Veldig interessant fyr.

Cox må også kunne sies å være en interessant skrue. Han fulgte opp «Repo Man» med den kritikerroste Sex Pistols-filmen «Sid & Nancy» i 1986, hvor Gary Oldman spilte en glimrende (selv John Lydon, som hater filmen, innrømmer dette) Sid Vicious.

Mange av skuespillerne fra «Repo Man» dukket også opp i «Straight To Hell», hvor Joe Strummer fra The Clash spiller hovedrollen og man forøvrig kan se Courtney Love, Dennis Hopper, Grace Jones, Elvis Costello og Jim Jarmusch.

Etter at western-filmen «Walker» floppet samme år etter gikk Cox over til indiefilmer. Han har blant annet produsert en indirekte oppfølger til «Repo Man», finanskriseinfluerte «Repo Chick», som visstnok skal være mye bedre enn denne traileren gir inntrykk av.

I dag underviser han film på universitetet i Colorado, hvor han fortsetter å gjøre lavbudsjettsfilmer.

I motsetning til Zosia Mamet har han til og med en vellykket Kickstarter-kampanje bak seg for filmatiseringen av Harry Harrisons anti-Heinlein-roman «Bill The Galactic Hero».

Den skal etter planen være klar i 2014. Om du er nysgjerrig på åssen det går, sjekk bloggen hans her.