Det er og blir noe litt sprøtt over måten et program som «Lindmo» durer i gang på. Etter en kort, feststemt velkomst av verten Anne Sandvik Lindmo foran et blidt premierepublikum, skulle vi leve oss inn i historien til Rebecca Hetland, en medisinstudent som opplevde å bli tatt av et snøras.

Intervjuet var godt, forberedt til fingerspissene og preget av en lettbent nysgjerrighet som gikk klar av krav om følelsesblotting, men det er fremdeles et snøskred det handler om, en nærmest utenkelig voldsom opplevelse, avmaktfølelse og desperasjon og jeg vet ikke hva, og så skal vi plutselig videre, for kulturministeren har hatt på seg skistøvler, Mads Brügger har laget en medrivende undercoverdokumentar fra den Sentralafrikanske Republikk og Jon Herwig Carlsen går av med pensjon.

Ikke så rart, i grunnen, at medieordet «stoffmiks» høres ut som om det har noe med dop å gjøre. Måten inntrykkene stables oppå hverandre er mettet og intens, samme hvor pludrete godstolaktig innpakningen enn blir. Som Tande-P, på en måte, om du hadde skaffet ham en stol og byttet ut den lille gutten som var medprogramleder med en profilert person som for eksempel har opplevd å ha en dødssyk liten gutt hjemme. Eller, mye mer nærliggende, som «Skavlan», programmet «Lindmo» tar over for i gullrekka i en periode før nysatsningen seiler videre til lørdagskvelden.

På overflaten er programmene bygget over samme lest: En blanding av aktualitet, lanseringer, kjendiser og ikoner, men også sterke historier, på sitt aller mest typiske ispedd en solid dæsj angst, gjerne av den morbide sorten. Der sportsjournalistikken på TV karikeres med det forslitte spørsmålet «hva føler du nå?» i jubelrus, vil Skavlan-dramaturgien ofte lede opp mot et «var du redd da?», stilt foran et blikkstille studiopublikum, etterfulgt av et høflig og gjennomproft «takk for at du kom og snakket om dette».

Jeg vet ikke om Lindmo ønsker å peile seg mot slike kvintessensielle Skavlan-øyeblikk. Som programledere er de i utgangpunktet ganske ulike. Fredrik Skavlan har vi blitt nokså intimt kjent med etter hvert, vi har rukket å gjennomskue ham, gå lei, for så å vende tilbake i folden en rekke ganger. Jeg har inntrykk av at det finnes en seertype som mest av alt ser frem til øyeblikkene hvor TV-kongen mister kontrollen over gjestene sine, hvor de tar over lederrollen eller til og med begynner å gjøre narr av ham. Skavlan, skummelt smart som han er, spiller på disse ønskene om at han skal snuble som en gammal fele, den er i standardrepertoaret hans sammen med de ladede, vakuumaktige stillhetene som formelig suger betroelsene ut av gjestene og måten han slenger stikkordkortene nonchalant til side etter hvert som emnene blir ferdig snakka.

Lindmo er en annen type. Jeg husker det som må ha vært premieren på «Store Studio», hvor Lindmo satt og kokketerte sammen med et annet nytt bekjentskap, pussige Per Sundnes og filosofen Lars Fr. H. Svendsen. Den nokså mislykkede forestillingen nådde bunnen da Lindmo annonserte at samtalen skulle dreies over på noen nye skjønnlitterære utgivelser før hun bemerket overfor seeren at «ingen av disse bøkene er noe særlig gode» med en litt spydig fortrolighet hun simpelthen ikke hadde gjort seg fortjent til ennå. Seeren kjente henne ikke, og resultatet var provoserende TV, på alle de gale måtene.

Det var fint lite som tydet på at akkurat den programlederduoen der en håndfull år senere skulle være i stand til å legge hevd på NRKs prestisjetunge lørdagskveld gjennom ledelse av Melodi Grand Prix og «Lindmo». Men Store Studio kom seg. Lindmo og Sundnes ble et umake par på skjermen, og programmet gikk fra å være smartass til bare å være smart, på sitt beste preget av en munter og upretensiøs sylskarphet hvor særlig Lindmo briljerte med et helt spesielt språkøre som kom til syne i helproffe intervjuer på tysk, fransk og engelsk, men også gjennom evnen til å spille på lag med gjestenes måter å uttrykke seg på.

Lindmos tapning av «Den gode samtalen» er vittig der Skavlan er freidig, og på sitt mer middelmådige kan den være litt stram der Skavlan ofte blir klam. Spørsmålet om likhetene med fredagssuksessen blir en hemsko for det nye programmet vil avgjøres av om det er tonen eller formatet i Skavlan folk eventuelt er trøtte av. NRK har utvilsomt kullsviertro på at det vil funke som pokker. «Lindmo» er en tretrinnsrakett som først skal hospitere på onsdager og fredager før det forhåpentligvis skal gjenopplive NRKs nitriste konkursbo av noen lørdagskvelder.

De tre sendetidspunktene er tre nokså forskjellige rammer som det samme programkonseptet altså skal bevise at det passer inn i, et sterkt signal publikumstilfanget NRK tror at Lindmo kan ha. Anmeldelsene i både Aftenposten og Dagbladet mener premieresendingen signaliserer at det skal bli lørdagsstemning onsdagene framover. Jeg både håper og tror at teamet bak Lindmo også ønsker å dra ting litt i den andre retningen, at det ligger en ambisjon her om et friskt pust av onsdags-TV på lørdagskvelden. Da kan programmet bli en kjærkommen suksess, en vennlig påminnelse om at vi ikke trenger å spille dumme for å like hverandre i detta landet.

Helt der er de åpenbart ikke ennå. Første episode står til det Lindmo på karakteristisk vis kalte en «Verna Gerhardsen-aktig firer» på tampen av samtalen med Anniken Huitfeldt og Julie Brodtkorb. En fjellstø landing, den tryggeste urpremieren jeg tror jeg har sett, men moroa begynner først på ordentlig når Lindmo blir ordentlig varm i trøya og begynner å fylle sendeflaten med den uanfektede flinkheten som spiller henne og gjestene gode.