Den splitter nye tv-serien «Nashville» har allerede rukket å bli sammenlignet med musikalske dramaer som «Glee» og «Smash». Det er definitivt feil. «Nashville» handler i stedet om de som bor der, som livnærer seg av musikken, og lar seg definere av byen.

Connie Britton («Friday Night Lights», «American Horror Story») spiller Rayna Jaymes. Kredibel og prisvinnende countryartist med ørti utgivelser bak seg. Midtlivskrisen får høyhælte sko å gå på når karrieren begynner å halte. Man kan skylde på internettet for hennes sviktende platesalg. Men den stygge sannheten er jo at relevansen falmer. Eller, rart at relevansen var der i utgangspunktet. Sjekk det tannløse liveshowet! Hun låter som Shania Twain, hvis hun sang under vann.

Vel, ut med det gamle, og inn med det nye: Purunge country-pop-diva Juliette Barnes. Spilt av Hayden Panettiere, best kjent som veslevoksen og usårbar superpike i «Heroes». Juliette Barnes er en grusom liten tøs. Formålsparagrafen er å irritere. Miley Cyrus podet med kåtskapen til Britney Spears. Populæriteten hennes er av monstrøse proporsjoner. Og ungdommen, de disipler av Judas, elsker henne. Men suksess er som kjent ikke synonymt med talent. «Thank God for autotune», sier produsentene når hun er i studio.

Juliette tror hun låter som dette:

… Men den liksminkede sannheten er at hun låter som dette:

Den gamle skrukka Rayna Jaymes er allerede styrtrik, og kan sikkert leve på royalties resten av livet. Likevel får hun fullstendig dødsangst når sisteskiva flopper. Karrieren dør! Hjelp! Og ektemannen Terry, arbeidsledig eks-politiker, brødfør ikke stort. Må de bo på gata? Prostituere barna? Selge vitale organer på svartebørsen? Jobbe i kassa på Kiwi? Fryktens klamme neve knytter seg rundt Raynas gråhårede hjerte.

Men Juliette Barnes har også sine nedturer. Hvorfor er hun så kjip? Blir hun aldri fornøyd? Hun er jo popstjerne! Nyt øyebliket! Er det ikke destruktivt å ligge med hele crewet? Hva kompenserer hun for? En mørk og vond hemmelighet plager henne. Det er døvt å representere fremtiden, når fortiden holder en tilbake. Da er det vanskelig å leve i nåtiden (presens).

Rayna får ny direktør i plateselskapet. Andre toner. Vinn eller forsvinn. Den eneste måten hun kan beholde platekontrakten på, er hvis hun turnerer med Juliette. Sånn «co-headline»-greie, der begge stiller likt. Særlig! Rayna tar dette svært ille opp. Den lille fjolla Juliette lager jo stygg piggtrådmusikk! Juliette synes heller ikke dette er strålende. Rayna er ei krokete røy som lager gæmlismusikk! Ekstraordinært dårlig kjemi. Rayna sliter med selvfølelsen, og Juliette sliter med seg selv.

Det blir ikke bedre av at både Connie og Juliette har slitsom slekt.

Mammaen til Juliette er narkoman. Hun ser ut som en zombie! Juliette har kuttet alle bånd. Mor er ressurssterk nok til å stadig spore ned Juliettes telefonnummer. Da mases det etter penger til knark. Dette gnager skikkelig på Juliette, og fasaden brytes ned. Hun trenger muligens en stabil morsskikkelse? Da passer det bra at Connie er gammal nok til å være mora hennes. Skjer forhåpentligvis på sikt, når de er ferdige med å hate så mye.

Pappaen til Connie Britton, Lamar Wyatt (Powers Boothe), er en maktsjuk og manipulerende jævel. Han er av en eller annen grunn fast bestemt på å revitalisere Teddys politiske karriere. Ordfører-ambisjoner! Connie hater det. Pappa er Darth Vader. Og Teddy er en knust og resignert mann, som absolutt ikke egner seg i rampelyset. Men han kan ikke si nei til denne sjansen. Takler han rævkjøret?

Forøvrig morsomt å se Powers Boothe igjen. Han passer godt som western-relatert kjiping, jamfør «Deadwood» og «Tombstone».

Serieskaper Calli Khouri skrev manus til «Thelma & Louise», så det er lov å vente litt futt i karakterene. Der innfrir hun! Både Connie og Juliette er tegneseriefigurer, i beste forstand. Fornøyelig krangling. T-Bone Burnett er en slags konsulent for soundtracket. Det hjelper ikke meg. Musikken skader meg fysisk, og jeg får lyst til å rømme inn i meg selv hver gang noen rører en mikrofon.

«Nashville» har en setting som for meg blir svært så eksotisk. Jeg er godt vant til koking av meth og høgging av huer. Ingenting fortoner seg mer fremmed enn livet som pampete countrystjerne i Nashville. En helt ny verden. Jeg er dessuten skrekkfilm-connoseur, og det er der sountracket kommer inn.

Lover bra!

  • «Nashville» kan ses på Hulu hvis du har amerikansk ip-adresse