I dag er det premiere på en ny sesong av Tørnquist show borte hos VGTV. Men visste du at flinkeste Einar Tørnquist også jobbet frilans for Filter før noen omsider kom til vettet og ga ham sitt eget program?

Her er en ønskereprise på én av sakene han skrev for oss (du kan finne flere her):

La meg få innlede med å si litt om mitt forhold til musikk. Jeg har nemlig en svakhet for softrock, vestkystmusikk fra 80-tallet, blue-eyed soul og det som av enkelte onde tunger vil kunne karakteriseres som i overkant cheesy. Dette skal jeg gladelig innrømme.

Når jeg har fest, hvilket jeg selvsagt har flere ganger i uka, spilles det som regel mye Kenny Loggins, Michael McDonald, Hall & Oates osv. Jeg har god sans for klassisk låtskriving med tidvis friksjonsløs melodiføring, teknisk dyktige (og gjerne litt selvhøytidelige) musikere og vokalister samt produksjoner med svak eller ingen tilknytning til kontemporær kulhet.

Tekst spiller liten rolle for meg når jeg hører på musikk, og så lenge det ikke synges på norsk er jeg i stand til å ikke la meg irritere over nødrim og plumpheter. Som dere sikkert forstår har jeg derfor heller ingen skrupler med å forbarme meg over klassiske sitcom-introlåter fra perioden 1982 til 1986.

Her er min topp 6-liste:

#6: Perfect strangers (1986)

«Nothing’s Gonna Stop Me Now» får pluss for storslått produksjon, sterke vokalprestasjoner og et uforglemmelig om enn noe enkelt refreng. Stort minus for parodisk koselig munnspill.

Jesse Frederick og Bennett Salvay som står bak denne godbiten av en introlåt tar sjetteplassen på lista med sin gjennombruddslåt. Jeg kommer tilbake til disse i denne sakens ekstranummer.

#5: Family Ties (1982)

«Without You» involverer legendariske navn som Johnny Mathis, Tom Scott og Jeff Barry og er den mest cheesy av låtene på lista. Pluss for funky arrangement og veldig catchy melodi. Minus for sha-la-la-la.

#4: Golden Girls (1985)

«Thank You For Being A Friend» er en litt kjipere versjon av Andrew Golds låt fra 1978. Låta er aldeles nydelig og får kun trekk for at det allerede fantes en bedre versjon og at teksten kanskje ikke er det aller stiligste i verden.

#3: Who’s the Boss? (1984)

Supergitarist Larry Carlton og Robert Kraft (som bl.a. har jobbet med Ozzy Osbourne) står bak musikken her. Kanoncheesy låt med smooth og finurlig arrangement og overganger å brenne for. Plusspoeng gis også for sexy gitarspill.

Minus for at den kanskje er litt i slappeste laget for en sitcom.

#2: Cheers (1982)

Denne låta trenger kanskje ingen introduksjon, men det gjør mannen bak. Gary Portnoy heter han og han står som både låtskriver og vokalist på både første- og andreplassen på lista mi.

Det eneste minuset i denne låta finner du hvis du hører den fulle versjonen. Her kommer det en heslig sopransaksofonsolo og et andrevers som på langt nær svinger like godt som det første.

#1: Punky Brewster (1984)

Vinnerlåta! Her har Gary Portnoy (Ikke Porntoy) fått alt på plass. Nydelig intro som gir frampek mot den forløsende bridgen, deilig funky komp, kule brekk, sår og fin vokal samt at det rett og slett bare er en svimlende catchy låt.

Jeg kan bare gratulere.

Ekstranummer:
Jeg lovte å nevne Jesse Frederick og Bennett Salvay igjen, og jeg velger i akkurat dette tilfellet å være en mann av mitt ord. Hvis noen skal kunne kalles kongene av sitcom-introlåter så er det nemlig Frederick/Savay.

I hvert fall dersom monarkiet delegeres komponistene hvis arbeid i sterkest grad lot seg  eksponere (ja, jeg er klar over at den setningen kunne vært mer lettlest og grammatisk korrekt).

Deres gjennombrudd kom med tidligere nevnte «Nothing’s Gonna Stop Me Now» (Perfect Strangers, 1986), men mangler det som er selve signaturen i deres verker – nemlig Fredericks hese 80-tallsstemme.

Vokste du opp omtrent samtidig som meg, så fikk du med deg den kråka der enten du ville eller ikke. Her er tre ganske unnværlige gjenhør:

Family Matters

Step by Step

Full House