I disse dager viser spenningsmesteren Brian De Palma den psykologiske thrilleren «Passion» på filmfestivalen i Venezia, så noen dager senere igjen på Toronto-festivalen. De første reaksjonene burde dukke opp rundt omkring på verdenswebben i løpet av helgen, og det skal bli skikkelig spennende å se hva mottakelsen blir.

Personlig er jeg usikker på om «Passion» blir den store comeback-filmen for De Palma, men det er i alle fall oppløftende å se at han endelig er tilbake på hjemmebane. Dette er en kinky thriller med mye snusk, bedrag, dobbeltspill og drap – samt svenske Noomi Rapace og Rachel McAdams i hovedrollene.

«Passion» er auteurens første film på fem år, og den første på mye lenge som leker seg med yndlingstemaene hans. Det er kanskje litt skuffende at han har valgt å nyinnspille den franske thrilleren «Crime d’Amour» (2010), men forhåpentligvis vil De Palma dra historien i helt nye retninger. Han fortalte for et par uker siden til den italienske avisen La Repubblica at:

«Det er mange år siden sist jeg lagde en film som dette. Jeg likte det mørke og komplekse forholdet mellom de to kvinnene i «Crime d’Amour». Det er et bra grunnlag for å utvikle en historie som er mer komplisert og mystisk enn originalen. Så i tillegg til den seksuelle spenningen går «Passion» mye lengre».

Vel, det høres jo ganske lovende ut, så selv om vi har sett den franske originalen er det tvilsomt om «Passion» resirkulerer de samme snedige vendingene. Til sammenlikning, her er traileren til «Crime d’Amour» – eller «Love Crimes», som den ble kalt på engelsk:

Fint få av Brian De Palmas filmer fikk strålende mottakelse av kritikerne da de først dukket opp, selv om mange i ettertid har blitt hyllet som klassikere. Men selv om De Palma vanligvis er langt forut sin tid, har de siste filmene hans vært økonomiske katastrofeområder. Sci-fi-dramaet «Mission to Mars» (2000) floppet så grundig at den startet Hollywood-studioenes irrasjonelle frykt for planeten Mars (se også: «Ghosts of Mars», «Red Planet» og «John Carter»).

Mange av oss så frem til James Ellroy-filmatiseringen «The Black Dahlia» (2006), men den ble bare enda en skuffelse. I følge forfatteren Ellroy var De Palmas versjon av filmen en time lengre enn den vi fikk se på kino, så vi venter fortsatt på en komplett «director’s cut» på Blu-ray.

At disse storproduksjonene tapte så fordømt mye penger forklarer hvorfor De Palma var nødt til å lage det kontroversielle krigsdramaet «Redacted» (2007) på veldig lavt budsjett – med penger donert av forretningsmagnaten Mark Cuban. Oppstyret som fulgte filmen kom neppe som et sjokk for De Palma, som er godt vant med at folk lar seg provosere av det meste han gjør. Hvis du vil vite litt mer om «Redacted» kan du jo lese vår anmeldelse.

Brian De Palma har kjempet mot fordommer mesteparten av karrieren, og har stadig fått juling av politisk korrekte kritikere. Noen av beskyldningene som har blitt rettet mot ham har et snev av sannhet i seg, men det meste er rent oppspinn og smålige personangrep. Han har opp igjennom hele karrieren også blitt beskyldt for å plagiere sitt store forbilde Alfred Hitchcock, og akkurat det er ikke helt ufortjent. De Palma er en visuell historieforteller har utforsket mange av de samme temaene som Hitchcock: koblingen mellom sex og død, voyeurisme, frykten for å bli forfulgt og dragningen mot det makabre. Han har definitivt også tatt i bruk mange av den gamle spenningsmesterens tekniske triks, men han har i likhet med Tarantino heller aldri lagt skjul på sine innflytelser.

For dem som bare kjenner Brian De Palma fra filmene han har laget i nyere tid kan det kanskje være vanskelig å skjønne hvorfor han er et forbilde for så mange filmkjennere. Han var del av den ville gjengen som revolusjonerte den amerikanske filmbransjen på 1970-tallet, men gikk helt andre veier enn kompiser som Steven Spielberg, George Lucas, Francis Ford Coppola og Martin Scorsese.

Han var også en av en håndfull regissører som virkelig vekket undertegnedes lidenskap for film, og De Palma har fortsatt en hard kjerne med veldig dedikerte fans. Men for å skjønne hvorfor må vi dra litt lengre tilbake enn «Mission: Impossible». Så her er en subjektiv toppliste over våre De Palma-favoritter, i rask og kronologiske rekkefølge. Og med «våre» mener jeg naturligvis «mine».

Som vanlig: varsku for spoilers, skumle scener samt muligens en pupp eller to.

DE PALMA TOPP 13:

«SISTERS» (1973)

De Palma hadde allerede regissert et halvt dusin langfilmer da han slo til med sin første psykologiske thriller. Hitchcocks ånd henger over «Sisters», komplett med et kraftfullt musikkspor av Sir Alfreds huskomponist Bernard Herrmann. En creepy historie om to søstre født som siamesiske tvillinger (begge spilt av Margot Kidder). Den ene helt normal, den andre en dypt forstyrret psykodame som stikker med kniv. Begge har sine hemmeligheter. Trailer:

Denne sjokkscenen ble i sin tid sensurert i bl.a. England og Norge:

I 2006 ble det også laget en poengløs nyinnspilling uten De Palmas medvirkning. La oss bare glemme at den overhode eksisterer:

«PHANTOM OF THE PARADISE» (1974)

En av De Palmas mest atypiske filmer: en rockemusikal med Paul Williams, basert på Operafantomet. Ikke helt min greie, men mange elsker «Phantom of the Paradise» – som i alle fall er et godt bevis på at Brian er langt mer allsidig enn han får kreditt for.

Dette er en av favorittfilmene til «Shaun of the Dead»-regissøren Edgar Wright, som gjorde et kommentarspor til «Trailers From Hell»:

«OBSESSION» (1976)

Ingen tvil om denne romantiske thrilleren er en bearbeidet utgave av «Vertigo» – som ble skapt etter at De Palma så «Vertigo» på kino sammen med «Taxi Driver»-manusforfatteren Paul Schrader. «Obsession» var faktisk så nære originalen at Hitchcock selv angivelig var rasende over å bli plagiert. Sånt svidde sikkert for en mann som har beundret Hitchcock hele livet. Dette er traileren til «Obsession», som nylig ble sluppet på Blu-ray i England:

Og her er en scene fra filmen:

«CARRIE» (1976)

Senere samme år ble De Palma plutselig en av de heteste regissørene i bransjen med «Carrie», den aller første filmatiseringen av en Stephen King-historie. Filmen ble skamrost av kritikere, Oscar-nominert, og en umiddelbar klassiker i sin sjanger. «Carrie» var en av de sjeldne De Palma-filmene som ikke skapte store kontroverser, og som få lot seg provosere av. Ble en stund til neste gang.

I 1999 kom også den ynkelige oppfølgeren «The Rage: Carrie 2», som De Palma ikke hadde noe som helst å gjøre med:

Til neste år kommer en nyinnspilling av «Carrie» med Chloe Grace Moretz, men allerede i 2002 ble historien «reimagined for a new generation» på TV:

Det ble også laget en fæl musikal basert på «Carrie», som har dukket opp i flere versjoner i årenes løp. Her er et fornøyelig forferdelig TV-innslag fra den originale oppsetningen:

«THE FURY» (1978)

De Palma hadde store forhåpninger om å bruke suksessen med «Carrie» til å få finansiert sitt store drømmeprosjekt «The Demolished Man», men isteden lot han seg overtale til å regissere den overnaturlige thrilleren «The Fury». En grovt undervurdert godbit som ender med et gloriøst gørrete smell. Noe som var en medvirkende årsak til at den katolske kirken i USA gikk hardt ut og fordømte filmen som «an affront to human dignity». Alltid et godt tegn.

Her er Edgar Wright tilbake for å hylle «The Fury»:

«DRESSED TO KILL» (1980)

Enkelte kritikere hevdet at «Dressed to Kill» (1980) var en kopi av «Psycho», men de var bare for historieløse til å ane at dette var De Palmas bidrag til den italienske «giallo»-sjangeren. En annen standard beskyldning som stadig ble rettet mot De Palma var at han var en kvinnehater – og ekstrem-feministene siktet særlig inn «Dressed to Kill» for en rabiat hatkampanje. Tøysedamene burde holdt seg på kjøkkenet, for dette er et velregissert, virtuos mesterverk!

Fun Fact: Brian De Palma tilbød Liv Ullmann den kvinnelige hovedrollen, men hun takket nei. Dermed ble vi frarøvet muligheten til å se Liv onanere i dusjen, før hun pådrar seg syfilis og blir drept med barberblad. Og verden ble et fattigere sted.

En montasje med klipp fra filmen, akkompagnert av Talking Heads’ «Psycho Killer». Fungerer mye bedre enn det høres ut:

«BLOW OUT» (1981)

Han serverte nok en klassiker med sin neste film, som er en av Quentin Tarantinos mange favoritter. Greit nok, historien er en kombinasjon av Antonionis «Blow Up» og Copploas «The Conversation», men De Palma byggere opp en helt særegen, melankolsk stemning. Filmen byr dessuten på John Travoltas beste skuespillerprestasjon noensinne, relativt som det måtte være.

Alternativ Criterion-trailer:

De første ni minuttene av filmen:

«SCARFACE» (1982)

Jeg tipper at alle har hilst på Tony Montana og hans «leetle friend», i det som med tiden har blitt Brian De Palmas desidert mest populære film. Manuset ble skrevet av Oliver Stone etter en intenst turbotid på kokain, og De Palmas operaiske regi matcher den maniske intensiteten perfekt. Hans gode venn Martin Scorsese elsket «Scarface» umiddelbart, men advarte at «vær forberedt på at de kommer til å hate denne filmen i Hollywood… for den handler om dem».

Reaksjonene på de voldsomme scenene i «Scarface» var veldig iltre, og De Palma ble nominert til en Razzie som verste regissør. Nå er den allment ansett som en av historiens aller beste gangsterfilmer, og en tidløs «badass»-klassiker alle med hår på brystet elsker. Så da får vi bare leve med at hver jævla rapper på kloden har filmplakaten hengende over sofaen. Det er fortsatt planer om en nyinnspilling, men den orker vi ikke engang å tenke på.

I sin tid slo «Scarface» også alle rekorder når det gjelder stygge voksenord. Her er et raskt oppsamlingsheat:

Dette er nok en scene vi i sin tid ikke fikk lov til å se på norske kinoer:

I 2006 kom dataspillet «Scarface: The World is Yours»:

«BODY DOUBLE» (1984)

Planen var at «Body Double» skulle være den første Hollywood-filmen med hardpornoscener, men filmselskapet nektet plent. De Palma ville opprinnelig gi pornodronningen Annette Haven den kvinnelige hovedrollen, men filmselskapet stemte ned henne, også. Resultatet er et kompromiss, men et interessant kompromiss – som ikke akkurat forbedret De Palmas plass på ekstrem-feminiztenes drittliste. Særlig kontroversiell var et gørrete drilldrap med seksuelle undertoner, som i følge «American Psycho» gjorde dette til en av favorittfilmene Patrick Bateman stadig onanerte til. I høy grad en «guilty pleasure», med andre ord.

Her er en trailer som ikke inneholder et sekund fra selve filmen:

En musikkvideo med klipp fra filmen, til tonene av «A Part Time Punk»:

Filmen inneholder også et snodig gjestespill av «Frankie Goes To Hollywood», som av litt uklare årsaker fremfører sin åttitallhitt «Relax» under en pornofilminnspilling (Annette Haven dukker også opp noen sekunder):

«THE UNTOUCHABLES» (1987)

Langt mer respektabel var denne elegante gangsterfilmen, løst basert på memoarene til forbudstidens store spritjeger Elliot Ness (spilt av Kevin Costner). Sir Sean Connery vant sin eneste Oscar for birollen som en irsk politimann med skotsk aksent. «The Untouchables» er i høy grad en stiløvelse, men en fordømt underholdende og velregissert konfekt. Jeg så den igjen nylig på Blu-ray, og filmen holder seg overraskende bra, den.

Denne actionscenen var inspirert av Eisensteins «Panserkrysseren Potemkin» fra 1925:

Robert De Niro drar frem balltreet som Al Capone, i en scene som faktisk er basert på virkelige hendelser:

«CASUALTIES OF WAR» (1989)

De Palma hevder at den eneste årsaken til at han fikk lage dette rystende antikrigsdramaet var fordi «The Untouchables» tjente inn så mye penger. Basert på bestialske overgrep som ble utført av en gruppe amerikanske soldater under Vietnam-krigen, som har klare paralleller til hendelsene De Palma skildret nesten tjue år senere i Irak-dramaet «Redacted». Han var en ivrig motstander av Vietnam-krigen som ung student på 1960-tallet, og har beholdt dette engasjementet hele livet. Så nå ble De Palma selvsagt beskyld for å hate alt USA står for og spotte landets gloriøse militærmakt.

En anspent scene med mye Sean Penn, før situasjonen detonerer for alvor:

«CARLITO’S WAY» (1993)

Brian De Palma ble gjenforent med Al Pacino i denne grovt undervurderte gangsterfilmen, som har kommer litt i skyggen av «Scarface». Filmen startet faktisk med Pacino, som i flere år hadde forsøkt å få i gang prosjektet, basert på to romaner av høyesterettsdommeren Edwin Torres. «Carlito’s Way» fikk i sin tid lunkne kritikker, men har med årene fått mer respekt – og har i likhet med «Scarface» blitt en stor favoritt i hip-hop-miljøet. Jay-Z har brukt sitater fra filmen i flere låter, og alle husker jo «Benny Blanco from the Brox».

Making of – del 1:

Making of – del 2:

Det ble også laget en billig-rett på-hjemmekino-«prequel»: «Carlito’s Way: Rise to Power» (2006) – der ukjente Jay Hernandez tok over rollen etter Pacino:

«FEMME FATALE» (2002)

Denne luringen ender med en såpass snedig skruball at jeg måtte se «Femme Fatale» to ganger for å skjønne hva som skjedde. Heldigvis er dette en av disse filmene som blir litt bedre for hver gang du ser den. Ingen klassiker, og den svakeste på lista – men samtidig den mest særpregede filmen De Palma har laget det siste tiåret.

«Femme Fatale» var den første han regisserte etter å ha flyttet til Frankrike, og for oss som var til stede under Cannes-festivalen i 2001 er det jo litt skøy å se at han spilte inn åpningsscenen der. «Femme Fatale» er på godt og vondt en erketypisk De Palma-film – full av både styrkene og svakhetene som har preget karrieren hans. Forhåpentligvis vil «Passion» ha noe av den samme gløden, uten å være like harry!

Hele kuppscenen i Cannes, koreografert til tonene av Ravels «Bolero»:

Og helt til slutt, en sexy dansescene med den uskikkelige piken Rebecca Romjin: