Ikke siden slutten av 20-tallet har Hollywood blitt invadert av like mange filmskapere fra Norden.
For tiden går svenske Daniel Espinosas hollywooddebut «Safe House» for fulle hus i både USA og i Europa. Islandske Baltasar Kormakurs amerikanske remake av sin egen film «Contraband» har premiere i Norge neste fredag, mens danske Asger Leth lanserer sin Sam Worthington-thriller «Man on a Ledge» om to uker. I tillegg har svenske Tomas Alfredson og danske Nicolas Winding Refn allerede etablert seg i filmbyen med henholdsvis den oscarnominerte spionfilmen «Muldvarpen» og den elegante actionthrilleren «Drive», mens vår egen Tommy Wirkola holder på å sluttføre sin første film på vestkysten: «Hansel and Gretel: Witch Hunters».
Oppå det hele blir Joachim Triers neste film mest sannsynlig amerikansk. Listen over skandinaver bak kamera i Hollywood har aldri vært lenger.
Hva skjer når nøysomme sosialdemokrater ankommer den hyperkommersielle filmbyen? Hvordan takler nordboere med kunstnerisk uavhengige vaner å ha ansvaret for produksjoner med tidobbelte budsjetter, mens nådeløse studiosjefer snuser rett utenfor manesjen? Hva gjør at noen av dem lykkes, og andre lusker tilbake til hjemlandet med halen mellom beina, noen erfaringer rikere og mange illusjoner fattigere?
Det er selvsagt ikke første gangen regissører fra det kalde nord graver etter gull i Sør-California. I filmbyens ungdom på 20-tallet gjorde svenskene Victor Sjöström og Mauritz Stiller, sammen med danskene Svend Gade og Benjamin Christensen til dels stor suksess i Hollywood.
Sjöström (omdøpt til Seastrom) var i sin tid MGMs best betalte regissør og sto bak gedigne kassasuksesser som «He Who Gets Slapped» (1924), «The Scarlet Letter» (1926) samt stumfilmmesterverket «The Wind» (1927). Sjöströms unike karriere var godt hjulpet av at han gjorde suksess på første forsøk («He Who Gets Slapped»), og at han hadde en viktig alliert i den legendariske MGM-produsenten Irving Thalberg.
Mer trått – og langt mer typisk sett med nordiske øyne – gikk det for kollegaen Benjamin Christensen. Etter den internasjonale suksessen med hans legendariske, danskproduserte skrekkfilmklassiker «Häxan» (1922), ble Christensen invitert til Los Angeles av MGM-mogulen Louis B. Mayer på oppfordring fra Sjöström.
Nordiske regissører hadde etter hvert opparbeidet seg et rykte for å være spesielt gode på det okkulte. Men for den danske regissøren ble overgangen til USA tøff. Som skandinaver flest i mellomkrigstiden behersket han engelsk svært dårlig og han var dessuten i liten grad forberedt på møtet med de utpregete industrielle sidene ved drømmefabrikken. Christensen var vant til å ha stor kontroll over både manus, innspilling og klipping.
Nå møtte han et studio og en mektig sjef som mislikte filmskapere med kunstneriske egoer. Under innspillingen av hollywooddebuten «The Devil’s Cirkus» (1926) måtte instruktøren – på grunn av manglende språkferdigheter – kommunisere med filmens stjerne Norma Shearer ved hjelp av tegnspråk. Under klippingen ble dansken skjøvet ut på sidelinjen bare for å oppleve at det ferdige resultatet hadde svært få likheter med hans intensjoner. De tre andre filmene hans ved MGM fikk tilsvarende skjebner.
Men Christensen holdt ut, kom seg ut av pakten med MGM, skrev kontrakt med et mindre studio, og oppnådde endelig både kunstnerisk og kommersiell suksess med «Seven Footprints to Satan» (1929). Lærdommen fra Christensen er altså at det gjelder å kunne svelge kameler, bite i det sure eplet og tviholde seg fast til hollywoodmasten. Mange nordiske regissører burde sånn sett ha mye å lære av pioneren.
Introduksjonen av lydfilmen på 30-tallet snudde opp ned på Hollywood og de svenske og danske stumfilmregissørene vendte nesen hjem til Europa. På 30-tallet ble Los Angeles oversvømt av unike og ekstremt kultiverte filmskapere fra Sentral-Europa på flukt fra nazistene. Skandinavisk film var ikke lenger like attraktivt og nordiske filmskapere ble sett på som i beste fall i overkant outrerte, i verste fall bondske (et bilde på Hollywoods inntrykk av oss nordboere som provinsielle gjenspeiles i rolletolkningene til den norskættede karakterskuespilleren John Qvalen, for eksempel i John Fords fantastiske western «The Searchers»).
50- og 60-tallet markerte samtidig solnedgangen for hollywoodstudioenes storhetstid, og ble begynnelsen på en periode der rekrutteringen fra Europa var omtrent ikkeeksisterende. Det er i grunnen synd, for er det én epoke i Hollywoods historie som ville passet skandinaviske filmskapere med klokkertro på egen kunstnerisk integritet, så er det brytningstiden på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet.
Fjernsynstitting gjorde at kinobesøket falt drastisk og studioene var i stuss for hvordan de skulle møte utfordringene. Unge motkulturelle krefter benyttet seg av vakummet som oppsto, og fylte det med noen av de mest utfordrende og spennende filmene som har blitt produsert i USA: Francis Ford Coppola («Gudfaren»), Martin Scorsese («Mean Streets») og Bob Rafelson («Five Easy Pieces») var et lite knippe av regissørene som maktet å lage usedvanlig utfordrende filmer i det som ofte kalles «New Hollywood».
Den eneste skandinaven i Hollywood i denne perioden var Jan Troell. Svensken hadde fått mye oppmerksomhet og flere oscarnominasjoner for «Utvandrarna» (1971) og «Nybyggarna» (1972). Men Troells egenartede og kompromissløse impresjonistiske stil passet dårlig inn i filmbyen, dessuten kom han sent litt for sent til søttitallsfesten. De to amerikanske produksjonene «Zandy’s Bride» (1974, med Gene Hackman og Liv Ullmann) og «Hurricane» (1979) ble verken kunstneriske eller kommersielle suksesser.
På 80-tallet åpnet Los Angeles igjen dørene for Skandinavia, og inngangsporten var som for Jan Troell: oscarnominasjoner. Etter at Lasse Hallström oppnådde å bli nominert for både beste film og beste manus for «Mitt liv som hund» (1985), sto amerikanske produsenter i kø for å signere svensken. Han tok seg imidlertid god tid. Hollywooddebuten «Once Around» (1991) var en passe finurlig dramakomedie, men det var «Hva er i veien med Gilbert Grape?» (1993) med Johnny Depp og Leonardo DiCaprio som for alvor sementerte Hallströms amerikanske karriere. Siden har svensken spesialisert seg på søtladne melodramaer med et visst europeisk raffinement. Hallström har i helgen amerikansk premiere på sin siste film «Salmon Fishing in the Yemen» med Emily Blunt og Ewan McGregor.
Danske Bille August så lenge ut til å styre mot en liknende skjebne. Løpebanen hadde mange berøringspunkter med Hallstöms: En suksessfull hjemlig karriere toppet seg med oscarseier for «Pelle Erobreren» (1987). Også August tok seg god tid i møte med amerikanske tilbud og falt til slutt ned på en filmatisering av «Åndenes hus» (1993) med Meryl Streep. Men August hadde ikke samme evne som Hallström til å tilpasse seg en melodramatisk middelsmak, og oppnådde kun blandete suksesser («Frøken Smillas fornemmelse for snø» og «Les Miserables»). Siden har August operert i utkanten av Hollywood med europeiskamerikanske coproduksjoner og noen tv-oppdrag, uten å treffe blink. I sin nyeste film «Marie Krøyer» har dansken vendt nesen helt hjem til fedrelandet. Ringen er sluttet.
På 90-tallet var det endelig finnenes tur med Mika Kaurismäki («LA without a Map») og ikke minst actionkongen Renny Harlin (opprinnelig Harjola), som hadde en fantastisk strike-serie med «Die Hard 2» (1990), «Ford Fairlane» (1990), «Cliffhanger» (1993) før det gikk riktig galt med piratfilmen «Cutthroat Island» (1995) – et svinedyrt sjørøverdrama med kona Geena Davis, som ingen ville se. Men Harlin var på det tidspunktet en så innbarka kommersiell hollywoodregissør at det ikke var et alternativ å trekke seg. Han slo tilbake med «Long Kiss Goodnight» (1996) og ikke minst haiskrekkfilmen «Deep Blue Sea» (1999), og siden har ikke Harlin sett seg tilbake.
Etter den fenomenale internasjonale suksessen til «Festen» (1998) lurte alle på hva Thomas Vinterbergs neste prosjekt skulle bli. Dansken tok seg god tid. Svært god tid. Eller var det muligens nerver? Etter fem år kom endelig hans amerikanske debut «It’s All About Love» (2003) med Claire Danes og Joaquin Phoenix: en underlig, absurd og fullstendig usammenhengende science fiction-romanse som effektivt satte en stopper for Vinterbergs karriere i Los Angeles.
Mens både Petter Næss og Erik Skjoldbjærg hadde frustrerende møter med Hollywood i form av krangler om klipping, jevnlige utsettelser, og påfølgende dumping av filmen på kino i USA, har Harald Zwart i større grad spilt på lag med studioene, siden den amerikanske debuten «One Night at McCools» (2001). Det tok riktignok mange halvsuksesser før både han selv og filmbyen oppdaget at Zwart ikke er en komedieregissør. Hans første rendyrkete drama «Karate Kid» (2009) ble hans første blockbuster. For tiden kan nordmannen vasse i kommersielle (og forhåpentligvis ikke komiske) tilbud.
De aller mest kunstnerisk suksessrike skandinaviske regissørene har ikke beveget seg over dammen. Ingmar Bergman fikk flere forespørsler, men lot seg aldri lokke. Lars von Trier har flyskrekk og velger i stedet å fly Hollywood over til Skandinavia i form av stjerner som Nicole Kidman, Kirsten Dunst og Kiefer Sutherland. Ikke det at et amerikansk filmstudio ville ha tatt i den danske urokråken med en ildrake i utgangspunktet. For å lykkes over dammen må man nemlig ha en høflig vilje til kompromisser.
I tillegg til nevnte Daniel Espinosa, Tomas Alfredson og Nicolas Winding Refn, har både Lone Scherfig og Susanne Bier klart å etablere seg i Los Angeles de siste årene. Vil en norsk filmskaper makte det samme? Både Wirkola og Trier har forutsetninger til å lykkes – hvert på sitt vis: Wirkola som en kommersiell blocbusterregissør ala Harlin, Trier i mer seriøs Alfredson-retning. En norsk Alexander Payne muligens?
Vi får se om de holder ut.
