Går det egentlig noen bra sitcoms for tiden? «The Office» synger på siste verset. «Californication» er ikke min tekopp. «Modern Family» er tamt. Alle i «Community» er blitt ekle. Jeg følger stadig med på «Parks and Recreation», men det føles noen ganger som å lufte bikkja.

Derfor er det gledelig at andre sesong av «Veep» (Veep = Vice President) startet på HBO i natt. Serien utspiller seg i politikkens verden, der alle vil opp og fram, hvor ingen ting egentlig funker, og hvor lojalitet er et fremmedord. Helt grei satire.

Vi har sett de fire første episodene av runde to, og vi liker det.

Fans av serien kan trygt se fram til en sesong med mer av det samme. «Veep» bobler stadig av overskudd, de daglige frustrasjonene er like håpløse, politiske visjoner er fjernere enn noensinne, og vi kommer tettere innpå privatlivet til hun blonde assistenten, Amy Brookheimer. Bare lok, der også.

Et foreløpig høydepunkt kommer i episode to, der alle de hemmelige signalene (når jeg tar meg til øreflippen, betyr det «kom og avbryt samtalen») blir avslørt.

Serien er basert på engelske «The Thick of It», en lynrask, superkynisk serie, smekkfull av britiske tenner og hardt språk. Fans av originalen vil sikkert synes «Veep» er for amerikanisert, i betydningen blankpolert, glossy og tilgjengelig. Personlig er jeg for tjukk i huet til at jeg helt klarte å henge med på «The Thick of It», så for meg funker «Veep» mye bedre.

Julia Louis-Dreyfus er den i «Seinfeld»-galleriet som har lykkes best i å frigjøre seg fra «Seinfeld». Hun er meget god i rollen som visepresident Selina Meyer. Hun er ambisiøs og ærgjerrig og samtidig veldig sårbar, begynner å gråte på TV og sånn. Hun har en barnlig, frekk energi som er veldig smittende, og svært oppfinnsom timing. Jeg glemte raskt rollen som Elaine da jeg begynte å se serien i fjor.

«Veep» har en løpende vits som går ut på at visepresidenten for enhver pris vil ha anerkjennelse av presidenten, og snakker om ham hele tiden, men vi får aldri se ham. Muligens en videreutvikling av ryggen til New York Yankees-sjef George Steinbrenner i «Seinfeld».

Veep er proppet med gode biroller, blant dem Tony Hale, bedre kjent som Buster i «Arrested Development» (ny sesong kommer i slutten av mai, jippi!).

Vi blir introdusert for et par nye fjes. Kent Davidson er en hard negl og Selina Meyers nye verste fiende. Ben Cafferty er en ringrev i politikken, men han er svært, svært følsom.

«Veep»s største svakhet er fortsatt at plotlinjene er utydelige og lite fengende. Handlingen er lite gjennomarbeidet og tjener mer som en farkost for situasjonene, som er ganske kløktige. Den store styrken er den vittige dialogen og mye godt spill.

Episodene farer uanstrengt avgårde, men etterpå er det ikke lett å huske hva de egentlig handlet om. En delikat og lett sitcom som tidvis er veldig morsom.

«Veep» sesong to kan ses på C More Series og HBO Nordic.