«The Devil Inside» (lei den her) slippes på hjemmekino denne uken, og selv om dette slett ikke er en vellykket besettelsegrøsser gir den oss sjansen til å se litt nærmere på sjangeren. «The Devil Inside» hevder å være basert på en sann historie, noe som bare er pølsevev. Mange eksorsisme-filmer har imidlertid trukket sin inspirasjon fra faktiske hendelser.

De to mest kjente beretningene om «virkelige» demonbesettelser har dannet grunnlaget for store deler av denne sjangeren – men det er selvsagt mer snakk om religiøse overgrep enn demoniske fantestreker.

Du trenger ikke å være en dypt troende tøysepinne for å bli skremt av filmer om demonbesettelser, selv om det sikkert hjelper. Jeg vil nødig begi meg ut på den teologiske tynnisen her, men jeg håper at vi i alle kan være enige om at demoner, djevler, Svarteper og Sarah Jessica Parker ikke er virkelige – og bare er metaforer for ondskapen som finnes inni oss alle. Det forhindrer ikke at disse udyrene kan være skikkelig skumle på film.

Undertegnede har vært en ivrig ateist siden jeg lærte meg å knyte skolissene selv, men like fullt engasjerer filmer om demonbesettelser og eksorsister skikkelig. På sitt beste kan de være skikkelig creepy, og samtidig åpne for noen interessante eksistensielle spørsmål. Blir vi egentlig skremt av tanken på at vår medfødte kapasitet for ondskap kan slippe løs, eller er det korrumperingen av det uskyldige som virkelig skremmer oss?

Alt jeg vet er at «Eksorsisten» friket meg skikkelig ut da jeg så den i en alder av tolv, og enkelte scener hjemsøkte meg i mange år etterpå. Se opp for kaptein Howdy, kompis!

Demonbesettelse-sjangeren har trolig sine aner tilbake til hekseprosessene på 1600-tallet, og den hysteriske, middelalderske overtroen som så treffsikkert ble beskrevet i Aldous Huxleys «The Devil’s of Loundon» og Arthur Millers «The Crucible». Enhver som er i tvil om det virkelig finnes i ondskap i verden kan bare ta en titt på de bestialske torturinstrumentene den katolske kirke tok i bruk på denne tiden. Snakk om horror!

«The Devils of Loundon» ble filmatisert av eksentrikeren Ken Russell i 1971 som «The Devils», en film som fortsatt er så kontroversiell at det er umulig å få sett den i sin komplette utgave:

I moderne tid er det i hovedsak to virkelige saker som dannet grunnlaget for disse eksorsisme-grøsserne. Den første var trettenåringen Ronald Hunkeler (mest kjent under pseudonymene Robbie Mannheim og Roland Doe). En amerikansk guttunge i Maryland, som i følge den katolske presten E. Albert Hughes ble besatt av pøblete demoner etter å ha forsøk å få kontakt med sin avdøde bestemor med et ouija-brett. Ronald ble utsatt for en djevleutdrivelse i 1949 – og angivelig ledet dette til et helvetes lurveleven. Med stor strek under «angivelig».

Beskrivelsene fra denne eksorsismen kommer i hovedsak fra dagboken til den katolske presten Raymond Bishop – og familiens prest Luther Miles Schulze, som senere lekket informasjon om saken til pressen. Disse beretningene er temmelig uhyggelige, og inspirerte William Peter Blatty til å skrive bestselgeren «The Exorcist». Man kunne lett ha bortforklart oppførselen til Ronald Hunkeler som symptomer på Tourettes, schizofreni og mentale sykdommer. Men det er det ingen grunn til, siden alt sammen trolig var diktet opp.

Eksorsismen av Ronald Hunkeler ble utført av jesuittpresten fader Walter Halloran, som frem til sin død i 2005 hardnakket hevdet at han aldri ble utsatt for noen overnaturlige fenomener under ritualet: ingen forvridde stemmer, sveving eller grønn ertesuppe. Han var selv skeptisk på om det overhode var snakk om noe mer enn en psykisk ustabilt drittunge. I virkeligheten var Ronald Hunkeler et problembarn med aggresjonsproblemer, som vokste opp til å bli en anerkjent NASA-ingeniør – men den delen av historien blir sjeldent fortalt. Man bør jo aldri la sannheten komme i veien for en god historie.

Derav tøyseboken «Possessed: The True Story of an Exorcism», som ble filmatisert i 2000 med Timothy Dalton:

Det er allikevel «The Exorcist» som for alltid vil være forbundet med Roland Hunkeler-saken. Forfatteren William Peter Blatty forandret hovedpersonen til en liten jente, og smurte tykt på med demoniske overdrivelser som virkelig traff tidsånden. Her var foreldregenerasjonen dypt urolige over at ungene deres hørte på bråkete musikk, tok dop, hadde fri sex og herjet – og så kom det en trygg forklaring på alt sammen: det var djevelens verk.

Nøkkelen til at filmversjonen av «The Exorcist» fungerer så fordømt bra er trolig at regissøren William Friedkin (i motsetning til den religiøse forfatteren Blatty) har liten tålmodighet når det gjelder overtro. Han er en nøktern pragmatiker, som skildrer noe som ikke kan forklarer på en rasjonell måte. Her har du en påminnelse om hva vi snakker om:

Det er mulig at «Eksorsisten» har mistet en del av kraften i løpet av årene, nå som vi alle er bevisste på hvordan spesialeffektene lages. Etter premieren forårsaket filmen rent hysteri, mens publikum daglig besvimte, kastet opp og brøt sammen i kinosaler verden rundt.

«The Exorcist» er fortsatt et mesterverk, men det er tvilsomt om den vil vekke like ekstreme reaksjoner nå. Scener som i sin tid var skikkelig sjokkerende har nå blitt popkulturelle referanser, som jevnlig parodieres og gjøgles med. Jeg mener, selv Linda Blair har parodiert denne filmen:

Nesten like parodisk er oppfølgeren «Exorcist II: The Heretic» (1977):

Forfatteren William Peter Blatty tok over regien på den frittstående tredje delen «The Exorcist III» (1990), som mistet mye av kraften etter at filmselskapet forlangte omfilminger.

Denne scenen er allikevel temmelig creepy:

Så blir ting mer komplisert. Regissøren John Frankenheimer fikk oppdraget med å lage en såkalt «prequel» som tok for seg fader Merrins første basketak med demonen Pazuzu i Afrika. Frankenheimer døde en måned før innspillingen skulle starte, og Paul Schrader tok over regien. Filmstudioet likte filmen hans så dårlig at de ansatte action-finnen Renny Harlin for å spille inn hele greia på nytt. Resultatet ble «Exorcist: The Beginning» (2004):

Reaksjonene på «Exorcist: The Beginning» var såpass negative at produksjonsselskapet Morgan Creek året etter slapp Paul Schraders versjon av historien under tittelen «Dominion: Prequel to the Exorcist». Den fungerer heller ikke, men er uansett en forbedring:

Det er nå snakk om at «The Exorcist» skal nyinnspilles som en miniserie for TV (i regi av Sean Durkin, som gjorde seg kjent med prisvinneren «Martha Marcy May Marlene») men så langt har vi ikke hørt noe konkret som antyder at opptakene starter med det første. Med mindre man går tilbake til start om forteller den sanne historien om Ronald Hunkeler er det vanskelig å se poenget med å gjenfortelle denne historien atter en gang.

Allikevel, mens du leser dette går det en teateroppsetning av «The Exorcist» på Geffen Playhouse-teateret i Los Angeles, med blant andre Richard Chamberlain og Brooke Shields:

Noe for Nasjonalteateret, kanskje? Kanskje ikke:

I løpet av de snart førti årene som har gått siden «The Exorcist» hadde premiere er det laget drøssevis av kopier og etterlikninger – så vi kunne lett ha brukt de neste ukene på å vise klipp fra dem. Men det kommer vi jo ikke til å gjøre. Selv jeg har mine grenser. Før vi beveger oss videre, la oss bare nøye oss med et klipp fra den tyrkiske nyinnspillingen «Saytan»:

Så over til den andre sanne eksorsisme-saken – som er langt bedre dokumentert, og desto mer rystende. Tyske Anneliese Michel var bare en bavarisk ungpike på katolsk skole da hun som 16-åring begynte å lide av epilepsi. I starten av tjueårene utviklet hun mentale vrangforestillinger, og trodde at hun hørte stemmer som freste at hun ville «råtne i helvetet». Anneliese ble innlagt på et psykiatrisk sykehus, der hun ble overbevist om at hun var under innflytelse av demoniske krefter.

Det er kanskje verdt å nevne at Anneliese var en intenst troende katolikk, som hadde blitt indoktrinert i religionen siden barnsben. Hun bønnfalte den katolske kirken om å drive ut demonene i henne (som Anneliese hevdet inkluderte Adolf Hitler og keiser Nero), og det samme gjorde hennes dypt religiøse familie. Til den katolske kirkes forsvar ble Anneliese avvist av en rekke prester, som alle anbefalte medisinsk behandling.

Til slutt klarte Annelieses familie å finne en landsbyprest som lot seg overtale: Ernst Alt, som med hjelp av en fader Renz og velsignelse av biskopen Joseph Stangl startet med djevleutdrivelsen av Anneliese Michel i september 1975. Den mentalt syke jenta ble jevnlig utsatt for eksorsismer over ti måneder, til sammen 67 djevleutdrivelser. Michel fikk ikke på noe tidspunkt medisinsk eller psykiatrisk hjelp – og døde til slutt av underernæring og utmattelse 1. juli 1976. Hun veide litt over 30 kilo.

Prestene ble senere tiltalt for drap, men slapp unna med en symbolsk dom på et halvår i fengsel. I dag drar folk stadig på pilgrimsferd til Anneliese Michels grav i Klingenberg am Main, der de mediterer over ondskapen blind religiøs tro kan lede til. Nei, jeg tøyser bare. Katolikker valfarter til graven fordi de mener at Anneliese var en ekte troende, som led ufattelige lidelser i skjærsilden for å konvertere syndere! Milde Kristus.

Anneliese Michel er langt fra den eneste som har blitt pint i hjel på grunn av religiøs fanatisme, og dessverre ikke den siste som har blitt torturert med Vatikanets velsignelse. Men saken er trolig den meste kjente i moderne tid, som ble bredt dekket av media. Med tanke på at Anneliese fikk det for seg at hun var demonbesatt omtrent på samme tid som «The Exorcist» dukket opp på kino i Tyskland, er det vanskelig å si om psykosen hennes var influert av filmen.

De uhyggelige lydbåndene fra djevelutdrivelsene av Anneliese Michel ble sluppet i forbindelse med rettsaken, og er neppe noe du bør utsette deg selv for midt på natten med ørepropper på full guffe, sånn som undertegnede gjorde. Nifse saker! I følge disse opptakene høres det i alle fall ut som hun gjør sitt beste for å etterlikne Mercedes McCambridges demonstemme fra «The Exorcist». Det er også interessant at den tyske «Eksorsisten»-kopien «Magdalena, Possessed by the Devil» (1974) hadde premiere året før Annelise Michel ble opptatt av djevleutdrivelser. Her er noen klipp fra filmen, med tidsriktig musikk fra Elektrik Cokernut:

Michel var også inspirasjonen bak den religiøse grøsseren «The Exorcism of Emily Rose» (2006), et forsøk på å renvaske prestene som myrdet Anneliese. I denne versjonen er hun en amerikansk pike (uhyggelig bra spilt av Jennifer Carpenter) som er hjemsøk av rasende demoner, mens Tom Wilkinson er den hjertegode, sympatiske presten som prøver å redde henne – men bare blir tiltalt for mord som takk for hjelpen.

Så ja, en ørlittegranne vinklet versjon av hva som virkelig skjedde. Regissert av den kristne filmskaperen Scott Derickson, som også ga oss Keanu Reeves som Space-Jesus i nyinnspillingen av «The Day the Earth Stood Still». Regissøren holder for tiden på med den bibelske actionfilmen «Goliath», så han er i alle fall konsekvent.

Jeg kan ikke nekte for at «The Exorcism of Emily Rose» har sine skikkelig effektive øyeblikk, takket være en kraftprestasjon av Jennifer Carpenter – som bøyer kroppen sin i retninger som det ikke burde være menneskelig mulig å få til. Det er allikevel noe vanvittig uærlig og vemmende hyklersk over å ta en tragisk historie om en mentalt syk jente som ble pint i hjel av religiøse fanatikere, og så forvandle den til en grøsser om en velmenende prest som prøver å redde livet til en demonbesatt pike. Dette er i alle fall traileren:

Samme år kom også det tyske arthouse-dramaet «Requiem», som tok en helt annen tilnærming til Anneliese Michel-tragedien. Hun er her kalt Michaela Klinger (spilt av Sandra Juller, som ble tildelt Sølvbjørnen i Berlin for rollen). En epileptisk pike i et lukket religiøst samfunn, som begynner å innbille seg at hun er demonbesatt. En lavmælt, saktmodig smalfilm som også tar seg store friheter i forhold til den virkelige historien, men i det minste ikke prøver å holde oss for narr. Dette er traileren:

Lavbudsjettselskapet Asylum fortalte også sin lurvete versjon av denne tragedien med «Anneliese: The Exorcist Tapes»:

«Found footage»-grøsseren «The Last Exorcism» fortsatte i samme stil:

… og i oktober kommer «The Possession», som er basert på en annen «sann historie»:

Milde Jesus, dette ble dystert. Heavy shit, man. La oss runde av med litt munter åttitallsmusikk, før vi tar dagen: