- Her kan du leie «Apollo 18»
Etter «Blair Witch Project» er det neppe en levende sjel som fortsatt lar seg lure til å tro at disse «found footage»-filmene er ekte dokumentarer, men «Apollo 18» gjør i alle fall et helhjertet forsøk på å narre oss.
Dette er nok en «helt sann» horror-historie i «Paranormal Activity»-land. Produsert av «Wanted»-regissøren Timur Bekmambetov, og markedsført med mye hemmelighetskremmeri av Weinstein-brødrene. Her skulle vi få vite den egentlige årsaken til at amerikanerne aldri dro tilbake til månen.
«Apollo 18» sto lenge oppført på de norske kinolistene, helt til distributøren fikk sett filmen – og bestemte seg for at, nei, denne sniker vi nok heller rett ut på hjemmevideo-markedet. Et smart valg, for en gang skyld. Teknisk sett er «Apollo 18» en snedig film, som ser såpass autentisk ut at den for min del like gjerne kunne ha vært spilt inn på månen. Filmet på en rekke forskjellige kameraer fra syttitallet, ispedd arkivopptak lisensiert av NASA, og basert på populære konspirasjonsteorier.
Jeg er sikker på at folk med ekspertise på området vil kunne plukke fra hverandre det meste vi ser i filmen, men for en legmann som undertegnede er dette i tilstrekkelig til å la seg lure. I teorien.
Så dette er dealen. I 1974 ble månelandingsprosjektet Apollo 18 utført i dypeste hemmelighet, angivelig med det formål å plassere en overvåknings-dings på månen for å holde koll på russernes våpenkappløp. Den virkelige årsaken var enda lumskere.
Ifølge åpningsteksten: «I 2011 ble 84 timer med hemmeligstemplede filmopptak lastet opp på www.lunartruth.com. Denne filmen er redigert fra disse opptakene».
«Apollo 18» varer heldigvis bare i åtti minutter, ikke timer – men det viser seg å være mer enn nok. Flere av de innledende scenene her ser ut til å være inspirert av Ron Howards «Apollo 13» (1995) og HBO-serien «From the Earth to the Moon» (1998) – med astronauter som griller mat i hagen, og forteller om forberedelsene til det hemmelige månelandingsprosjektet.
Hvis oppdraget er så fordømt topphemmelig burde de vel strengt tatt ikke snakke om det foran kamera, men pytt. Astronautene John Grey (Ryan Robbins), Natan Walker (Lloyd Walker) og Ben Anderson (Warren Christie) sendes ut i verdensrommet, og lander trygt på månen. Og her blir det månelyst! Ha ha… host. Beklager.
Gradvis (veldig, veldig gradvis) begynner merksnodige saker å skje. Astronautene samler noen steinprøver fra den mørke siden av Månen, som «føles rare», og i et av opptakene ser vi at en av disse steinene rører på seg. Hm, pussig. Lys skur seg av og på inne i romskipet, og merkelige lyder kan høres. Det amerikanske flagget astronautene har plantet er plutselig borte vekk, og deretter mister de kontakten med kontrollen i Houston. Uh-oh.
Det er på dette tidspunktet astronautene oppdager fotspor på månens overflate, som ikke kommer fra dem – og neppe er menneskelige… Tro det eller ei, filmen har tatt sitt utgangspunkt i virkelige hendelser. Som slutteksten hevder stemmer det faktisk at Nixon og Ford-administrasjonene delte ut sammenlagt 270 månestjerner til folk som besøkte Det hvite hus, mange av dem statsoverhoder – og av dem er 160 steiner nå sporløst forsvunnet. Skumle steinene.
I de fleste juksedokumentarer er det lite troverdig at folk fortsetter å snurre film selv de farligste situasjoner, og passer på å gi oss alt vi trenger av visuell informasjon til å forstå hva som skjer. Men det er lettere å akseptere at en månelanding er såpass godt dekket av kameraer, særlig siden det etter hvert blir klart at NASA holder et øye med denne måneferden av helt andre årsaker. Så akkurat den biten fungerer bra (rent bortsett fra en grov logisk blunder mot slutten).
Fortellertempoet er imidlertid fryktelig seigt. Den spanske regissøren Gonzalo Lopez-Gallego har lagt så mye flid i den tekniske siden at han har glemt å gjøre filmen særlig spennende. Manuset ble angivelig stadig skrevet om under produksjonen, noe som trolig bidro til at «Apollo 18» føles såpass ufokusert. Fint lite skjer under mesteparten av spilletiden, og trusselen disse astronautene står ovenfor er vanvittig lite skremmende.
Jeg akter ikke å avsløre den store hemmeligheten her, selv om det er veldig fristende – men den er mer fjollete enn du kan forestille deg. Synd, for i motsetning til så mange «found footage»-grøssere er dette faktisk bra håndverk. Et hederlig forsøk på å dra denne sjangeren i en ny retning, som er mer interessant enn nedturer som «The Devil Inside», men en smule langtekkelig og intetsigende.
Sånn på tampen vil jeg forresten anbefale den franske narre-dokumentaren «Dark Side of the Moon» (2002), som gjør et veldig overbevisende forsøk på å dokumentere at den første månelandingen egentlig var spilt inn i et TV-studio av Stanley Kubrick!
Den er helt glimrende, «Apollo 18»… ikke like glimrende.
- Her kan du leie «Apollo 18»
