• Sjekk alle oppsummeringene til Fiselin her

Takk for sist. Noen andre enn meg som har savnet Rebecca? Sjekk ut denne videoen her, som dukket opp i det forrige kommentarfeltet (takk, Martin «Sønn av Bjørner» Bjørnersen!).

Bare ikke tenk for mye på at Rebeccas yrkesbeskrivelse i Robinson faktisk er musiker, da kan det hende empatiknuten i magen din blir for stor og ødelegger moroa, og det vil vi jo ikke.

Hun har forresten lagt ut mange flere videoer på youtube-kontoen sin.

Det er morgenstemning på Camp Paradise. Carl og Dennis har sovet på stranden, og har kommet i skade for å surre seg inn i noe ikke-nedbrytbart plastfolieavfall som har blitt skylt opp på stranden, som de hjelpeløse havskilpaddene de er.

Kristin og Silje ser ut mot horisonten og har en 100 prosent naturlig, på ingen måte arrangert og oppstyltet samtale om ting de savner hjemme. Silje savner aller mest at mammaen hennes stryker sengetøyet hennes så det lukter sånn godt og sånn.

Hun er 26 år gammel, forresten.

Vet dere hva Orson Welles gjorde da han var 26 år gammel? Han lagde «Citizen Kane».

Som en kvinnelig Terje Sporsem vrir Kristin samtalen fullstendig uanstrengt over på at Carl har stukket av med de rosa sokkene hennes. Det er tydelig at producer prøver å eskalere aggresjonsnivået mellom Kristin og Carl. Det lykkes sånn måtelig.

«Vi er på en øde øy. Vi er ekle. Vi låner ikke bort sokker og undertøy til hverandre.» Ingen har lånt noens undertøy, Kristin, nå bare prøver du å skape en falsk kobling mellom Carls sokkelån og det å bruke andres undertøy for å fremstille din tynne sak som litt sterkere.

Anbefaler deg å søke jobb i presseavdelingen til FrP når du kommer hjem. Oh, snap.

Hun irriterer seg også over at Carl ikke vil gå med sandaler. «Fordi han er redd for å ikke få seg f***e når han kommer hjem.» Selv om TV3 bliper det ut er jeg temmelig sikker på at hun mener fitte.

Kristin er tøff.

Kristin er blogger.

Se så tøff og crazy køddete hun er på bloggen sin:

Til slutt drar hun en ganske ræva Carl-parodi.

Som motsvar klippes det inn et bilde av Carl som ikke sier noe, han bare klør seg under haken, men kommer likevel overlegent best ut av det hele.

I veteranleiren begynner gamlisene å våkne. Francois står og vugger hengivent på hengekøyen til Nikolina mens han stirrer ned på henne.

Det er en fin linje mellom kjærlig og creepy, og Francois har krysset den for lengst.

Etter at Rebecca måtte hjem virker det som om det råder full harmoni. Men det er sikkert bare fordi de, som Rebecca sa, er så dårlige menneskekjennere. Hun har forresten lagt ut en annen video av seg selv der hun over to uker driver egenterapi etter at hun ble sendt hjem.

Er det ett menneske i verden som har de rette forutsetningene for å bedrive egenterapi så er det henne. NOT! som Nikolina ville sagt.

Francois sitter foran kamera, og det kommer ord ut av munnen hans: «Jeg håper at det andre laget har begynt å kjenne litt på spill og alliansespill. En ting er at folk sulter, men når de begynner å synes at ting er ubehagelig og folk begynner og stikker [sic] seg litt ut, så tror jeg at de kommer til å kjenne litt mer på Robinson enn mat.»

Nevnte jeg at Francois er coach og foredragsholder?

Som om coach-yrket ikke hadde nok imageproblemer fra før.

Pærra-jentene mener at guttene ikke bidrar nok med husarbeidet. Silje prøver å snøvle frem noen ord: «Altså, alle guttene blager egentlig bare.» Jeg vet ikke hva «blager» betyr, men jeg tror kanskje hun prøver å si «klager».

Jeg håper i hvert fall det, for hvis ikke så faller poenget mitt om at det er litt ironisk at hun klager over at guttene klager bort, og det ville jo vært synd.

Dennis prøver å si noe bråkjekt om at kjønnsfordelingen i laget er sånn som det har vært i tusen år, men i og med at han gjør alt han kan for å se ut og oppføre seg som en jente, og er fullstendig kuet av sin langt mer dominante kjæreste, skjønner vi at det bare er på kødd og at han egentlig er feminist og kvinnesaksgutt.

Det ligger en pinne med papir festet på ved vannkanten.

– Vi har fått bRRRRRev, skarrer Kristin!

– «Om fem minutter kommer en båt og plukker dere opp», knirker Caroline.

Alle må pakke sakene sine.

– Da går vi! bosser Kristin.

Hun er så bossy, ass.

Nikolina kødder en kjempemorsom kødd om hvordan hun på kødd hadde sett ut hvis hun hadde vært i en paradise-intro, men det er bare på kødd. Producer er såpass raus at de legger på slo-mo og pærra-musikken for at hun ikke bare skal se ut som en voksen barnehagetante som later som hun løper i sakte film.

 

De oppdager båten med Pærra-laget, og stiller seg opp for å ta dem imot. Dennis kaller faren sin for tjukkas og skjeggape, men bare på avstand. Han gjør en liten apeimitasjon, og sier «gorilla», sånn at vi skal skjønne hva han prøvde å forestille.

Silje irriterer seg over Francois, og glemmer igjen at hun blir foreviget i et TV-program. «Se så ape han er. Jeg får lyst til å bitchslappe han i bakhuet. Vet du hva, ta med den koranen din og gå hjem og legg deg.»

I 1995 var faktisk «gå hjem og legg deg» noe av det barskeste man kunne si. Selv de hardeste bøllene på skolen ble redusert til gråtende gelé om de fikk den frasen i fleisen.

Lagene baonder med hverandre, og veteranene gir dem mat.

Amir har på seg en t-skjorte hvor det står #bollshit.

Som jo var noe han gikk rundt og sa ganske mye i årets Paradise. Det irriterer meg alltid når folk plutselig skal kjøre selvironi på teite ting de har sagt. Når han prøver å ta ordet tilbake blir det jo liksom ikke så gøy når jeg påpeker det dårlige språket hans lenger.

Ikke at jeg har tenkt å slutte, altså.

Etter reklamen finner Kristin et nytt brev. Som seg hør og bør har Hans Olaf tatt på seg de blå sykkelshortsene til opplesningen.

«I en situasjon som dette er det viktig at alle kan få en tydelig fornemmelse av omrisset til kjønnsorganet mitt», tenker han.

De skal gjøre klar til kappestrid. Alle er enige om at det har vært hyggelig å bli bedre kjent.

– Vi er venner, men vi er fortsatt fiender, liksom, sier foredragsholderen og coachen.

Christer Falck gjør sin beste imitasjon av Olav Johnsen, Kristian Ødegårds pinnestive, pregløse realityprogramleder fra «Nissene på Låven». Det er en ganske imponerende imitasjon, spesielt med tanke på at jeg synes Christer egentlig er en ganske karismatisk og karakteristisk fyr.

Han spiller liksom against type, som de sier i Hollywood, drømmefabrikken.

Og det er klart for kappestrid. Denne gangen skal det avgjøres av ren styrke, og alle skal prøve å dytte en stokk rundt i ring og slå en pinne på en gongong. Så sinnssykt, vanvittig dødsfett.

Nikolina mener de er laget med styrke, og at de kommer til å knuse motstanderne. Jeg er tilbøyelig til å være enig med henne, spesielt fordi PH-laget bruker tre jenter og én gutt i dytte-teamet, selv om de kan ha to av hvert kjønn.

Nei, den tredje jenta var visst Dennis. Poenget mitt står, lell.

Etter noen sinnssyke, vanvittig dødsfete minutter vinner Robinson-laget, så klabert. Poppe får overtenning og slår på gongongen og hopper opp og ned. Litt som en skjeggape, høhøhø.

Og så kommer det en tvist! Lagene består, men de skal bo kjønnsvis på øyene. OK, ikke «homouke på Paradise»-kaliber på denne tvisten, men greit nok, det blir gøy med litt endring i dynamikken.

Deltakerne skal bli enige om hvem som skal bo hvor. Kristin mener guttene bør være gentlemen og tilby seg å gi jentene den beste campen. Plutselig var det greit med et gammeldags kjønnsrollemønster igjen, Kristin?

Hun får viljen sin. Gutta må tilbake til Pærraøya.

Nikolina får en gren i hodet. Jeg elsker slapstick.

Veteranene lærer gutta litt om villmarksliv. Alt er altfor hyggelig igjen. Jeg benytter anledningen til å ta en titt på Youtube-kontoen til Rebecca, bare for å få litt påfyll av agg.

Premien for å vinne konkurransen i sted er pizza. Veteranjentene deler med Pærra-jentene. Silje synes det var digg. «Assa, det k****a i munn, for å si det rett ut.»

Tipper ordet som ble blipet ut var «knulla».

Veterangutta beholder sin pizza for seg selv, og Pærra-gutta må dele en kokosnøtt. Det ser ganske stusselig og morsomt ut.

Men så kommer Poppe med en pizzaeske og spør om noen vil ha. Jeg håper han kødder med dem, det hadde vært så min humor.

Poppe kødder ikke med dem, dusten.

«Det e det snillaste pabba har gjort for meg noen gang, tror eg», sier Dennis.

Det er noe av det såreste, vondeste og mest hjerteskjærende jeg har hørt noen gang, tror jeg.

Robinson-gjengen fanger fisk og lager mat, og irriterer seg over at PH-gutta ikke gjør noe. De spiser igjen. Ærlig talt, jeg synes ikke de gjør annet enn å spise i dette programmet, jeg.

Litt vanskelig å sympatisere så altfor mye med at de er sultne når de holder på sånn som dette her.

PH-gutta finner ikke skjellene de har brukt som tallerkener, og Francois er oppgitt. «Hva skjer egentlig her på denne øya, er det noe system liksom? («Ikkje virkelig», skyter Amir inn, på Google Translate-norsken sin.) Tenker dere at det er sånn Paradise liksom beach-sak hvor folk kommer og serverer dere mat og?»

Jeg tipper tittelen på Francois‘ foredragsserie er «Hvordan få ekstremt enkle og lettfattelige poenger til å høres totalt usammenhengende ut.»

Det er ny konkurranse. De skal hente gigantiske puslespillbiter i vannet, sette dem sammen til et kart, som de så skal bruke til å lede en med bind for øynene ut av en labyrint.

Dette er faktisk en ganske kul konkurranse, og jeg angrer litt (ikke så veldig) på at jeg var eplekjekk forrige uke og klaget over at det så ut til å være puslespillkonkurranse igjen denne uken.

For at det ikke skal være like vrient som sist har de forenklet puslespillet fra 16 til 6 biter.

Kristin får en puslespillbit over seg. Jeg elsker slapstick.

Stian savner en lederskikkelse på laget, men velger å ikke ta rollen selv. Han er imponert over motstanderne, spesielt Francois, som tar styringen.

Jeg er litt mer avmålt i min entusiasme, og synes Robinson-gjengen stresser og maser og oppfører seg sånn selvhøytidelig og andpustent agitert som man gjør når man har overtenning. De peker vilt rundt seg.

«Se på den her, og se på den,» sier David. «Ja, greit, stemmer, stemmer, stemmer, stemmer, stemmer, stemmer!», sier Francois heseblesende. Lurer på om han mener at det stemmer.

Av en eller annen grunn jeg ikke kan fatte har Pærra-laget plassert Silje inni labyrinten. Hun evner selvsagt ikke å ta instruksjoner overhodet, og bare spinner rundt sin egen akse.

Det skrikes veldig mye, og til slutt vinner Robinson lett. Igjen.

Det er helt opplagt at disse lagene ikke er jevne, den eneste grunnen til at Pærra vant i forrige episode var jo fordi Hans Olaf saboterte sitt eget lag.

Kjønnene går tilbake hver til sitt. Jentene vurderer å få sendt hjem Carl.

Silje vil helst sole seg. «Greit å bare suge til seg siste tænnen, veit jo faen aldri, plutselig sitter jeg og jøde bare, ja, ja, bye, liksom,» snøvler hun med den hese partystemmen sin.

Jeg er ikke helt sikker på at det er «jøde» hun sier, men jeg håper det, det setter liksom en ekstra liten snert på setningen hennes.

Carl og Stian har en arrangert samtale i skogen om hva de tror kommer til å skje. Stian har tatt på den sorte tanktopen sin for anledningen.

Han ser ganske tynn ut, men så kommer jeg på at jeg har glemt at jeg har sett hele episoden i skvist 4:3-format, og at jeg må strekke ut bildet til den korrekte 16:9-ratioen.

Sånn.

Jeg tror Carl aner at han står i fare, men han vil ikke ta grep for å gjøre noe. «Jeg følger magefølelsen, det funka forrige gang, får håpe det funker nå. Funker det ikke, så ok, sayonara, da har vi vært her, been here done that. Snakes on a plane.»

Francois setter seg ned med Carl for å coache ham litt:

– Jeg tror at Kristin er med på en eller annen plan, når hu har engasjert seg med de jentene på denne måten her så…du er sikta ut, og det er ikke tilfeldig. Skjønner du hva jeg prøver å si med deg?

– Ja, lyver Carl.

– Det er ikke tilfeldig at du plutselig skal serveres i kveld.

Håper Francois husket å sende Carl en faktura for den konsultasjonen der.

Øyrådet begynner.

Christer: «Hva tenker du om å flytte sammen med veteranene, Amir?»

Amir: «Det var en obblevelse eg ikkje kan forklara, for eg har lært i de dagene så mye.»

Syntaks dritt noe er.

Stian er sykt fornøyd, for de har fått så mye opplæring i villmarksliv, spesielt av Hans Olaf. Han har blant annet lært hvordan perlen i muslinger blir laget.

Lykke til med å ta den lærdommen i praktisk bruk for å vinne årets Robinson, Stian.

Det blir litt dårligere stemning. Kristin mener det har vært vanskelig å være jente de siste dagene.

– Eg e litt u-enig, sier Amir, med trykk på U’en.

Dennis har løsningen:

 – Me bodde på et luksushotell med masse frihed og mad. Me får jo ingen goder her.

Klipp deg, Dennis.

– Alle kan bidra med sine kvaliteter, alle er gode på sine forskjellige ting, sier Kristin. Hun har helt rett. Hun, for eksempel, er veldig god på passiv-aggressiv bitching og bedreviteri av ypperste kvalitet.

Christer spør om noen har vurdert å trekke seg fordi det er for tøft.

Amir: – Å trekka, det hadde ikkje vært noge for meg, for å si det sånn. Men å spella taktisk. Eg tenker litt lengre eg. Ikkje bare nå her og nå, siden det er uansett ein person som skal ryga i kveld.

Jaha. Noe sier meg at Amir har sett foredraget til Francois.

Det stemmes.

Begge veterankjønnene stemte på Carl.

Amir får en stemme.

Silje.

Stian.

Amir.

Amir.

Amir.

Amir.

Amir ryker altså. Det kommer frem at han hadde bedt de andre om å stemme på ham. Dette er rart.

Christer stiller det eneste riktige spørsmålet: Er ikke dette det samme som å trekke seg?

– Næh, svarer Amir nonchalant. Eg hadd ikkje ryge i dag, for å sei det sånn, hvis eg ikkje hadde bestemt meg for det.

Hva nå det må bety.

Hele øyrådet har utviklet seg i en ganske merkelig retning. Christer virker litt provosert.

– Men du har bedt de andre om å stemme på deg?

– Stemme det.

– Hvorfor sa du ikke det da jeg spurte deg i sted?

– Hvis eg hadde gjort det hadde Carro ryge i dag.

Jeg er ikke i nærheten av å forstå hva han prater om. Kan noen som kjenner reglene bedre enn meg pliiiiiis oppklare: Hva skjer om en deltager trekker seg frivillig? Hva var logikken i stuntet til Amir? Reddet han faktisk skinnet til noen der?

Jeg skjønner ingenting akkurat nå, bortsett fra hvordan det må være å sitte i den lille forelesningssalen på Quality Hotel Gardermoen når Francois går på scenen.

Christer fyrer seg faktisk opp på ordentlig:

– Var det noe med reglene du aldri forsto? Du topper listen over alle meningsløse deltakere i Robinson gjennom alle tider. ( <3<3<3 Christer! Unnskyld for alt jeg skrev i sted!)

– Jah. Det må dømmes sånn som det må dømmes.

– På ryggen din står det «Go hard or go home.»

– I go home.

– Ja, tror det er best at du gjør det.

Konge. Norges beste Olav Johnsen-imitator er død. Christer Falck er tilbake.

Har dere også tatt på dere tanktopen deres for anledningen? Diskuter det i kommentarfeltet, da vel!

Snakes on a plane om en uke.