- Les alle Robinson-oppsummeringene til Fiselin her
Husker dere hvor vi slapp forrige episode?
Bra, for produsenten for det hele viser over gjennomsnittet god grad av forståelse/måloppnåelse når det kommer til litterære virkemidler i norsktimene på ungdomsskolen, og starter episode ti in medias res.
Christern samler inn ymse immuniteter fra de gjenværende øyrådistene, og sier at de nå skal finne ut hvem som er mest og minst verdig i gruppa.
Via en innfløkt og smått udemokratisk stemmeprosess, der irrasjonell affekt tydeligvis heller skal fremdyrkes enn båndpålegges, ender Grete, Carl, Marit og Bjørn Tore opp som de mest uverdige til å eventuelt vinne årets Robinson.
Eller noe sånt.
Stian, Hansi, Alita og David er følgelig de mest verdige. Eller noe sånt.
Carl synes også dette er rart. «Jeg tror alle ser at jeg er en verdig vinner. Jeg har kommet meg helt hit.»
I motsetning til de andre her, Carl?
«Jeg har ikke dolket noen i ryggen…selv om jeg kanskje…hadde en liten greie der med Eivind…»
Ikke spesielt innsiktsfullt kanskje, men han setter uforvarende fingeren på noe viktig: det virker ikke som om noen egentlig er enige om hva kriteriene for en verdig Robinson-vinner er.
Ingen premie om dere klarer å gjette hva Bjørn Tore synes om dette. Ok, dere skal få et hint: «Stempelet ‘uverdig’ synes jeg hele Robinson kan tørke seg i ræva med,» sier solstrålen fra Fredrikstad.
Det er altså to nye lag i ekspedisjonen, og de uverdige blir flyttet til en stusselig liten øy, som ikke lever opp til BTs høye krav til levestandard.
«Hvis en øy kan få kreft, så har den øya her kreft, og spredning til absolutt alle organer. Det er navleloet i det kinesiske havet,» sier hobby-onkologen fra Fredrikstad.
«Og her har jeg endt med dem menneskene jeg overhodet ikke har løst til å være et minutt sammens med.»
Gud, så gøyal han er når han er sint.
Grete har heller ikke nevneverdig lyst til å henge med BT, og griner.
BT sier han skal sove på andre siden av øya.
Ingen snakker med hverandre. Det er mye tung, ladet stillhet, kryptiske ansiktsuttrykk, og tidvis litt atonal kvasijazz på soundtracket.
Det er akkurat som å være i en norsk film fra glansdagene på 70-tallet.
I et anfall av klarsyn skjønner BT at han har litt skylda for tingenes tilstand, han også.
«Jeg er så sinna på meg sjøl at jeg har lyst til å skalle i støkker en lavasten, altså.»
«Me må bara prøva gjera det besta ut av det,» sier Grete med gråtkvalt stemme, og jeg innser med ett at min opplevelse av lykke er omvendt proporsjonal med deltagernes opplevelse av lidelse – jo verre de har det, jo mer koser jeg meg.
Gjør det meg til en sadist? Diskutér i kommentarfeltet. På tide at ting handler litt om meg, her. Bruk hele setninger.
I Camp Verdig er det bedre stemning. Altfor god stemning, egentlig. Alle er toppfornøyde med å bli sett på som verdige, og legger altfor mye i det.
De ser på det som en opplest og vedtatt sannhet at de er bedre enn de andre, at dette er noe de har gjort seg fortjent til. Selvgodheten går fullstendig til hodet på dem i løpet av en formiddag.
Skulle tro de kom fra et land som ut av det blå vant jackpot i et oljelotteri eller noe.
Siden dette med hva som utgjør en verdig Robinson-vinner er noe jeg er veldig nysgjerrig på, og overhodet ikke forstår, skal jeg begynne å lage en liste. At ingen stemmer på deg som uverdig, er tydeligvis første krav.
Tilbake på Camp Moro/Uverdig har BTs agg nådd kritisk masse, han går opp i sinnafistelstemmen sin, og eksploderer på Carl for det han opplever som en voldsom uredelighet i Øyrådet.
Carl, på sin side, legger elegant all skyld på sin fraværende våpendrager Stian, og får en unnskyldning av BT. Smooth move.
Grete håper også på en unnskyldning, men BT sier at hun ikke bør prøve seg engang. «Alt til sin tid, Grete».
Makan til forulempet, selvrettferdig type.
«La meg få trekt pusten, så kommer det nok.» Vil hans raushet ingen ende ta?
Det er natt, og så blir det, som seg hør og bør, dag igjen.
Camp Verdig har ligget og marinert i sin egen fortreffelighet hele natten, og er om mulig enda mer ufordragelig enn i går.
Hansi mener at alle på laget er verdige, men at Stian kanskje er litt mindre verdig enn de andre. «Når det gjelder Stian som en Robinson så trur jeg han hadde sliti. Jeg ser jo ikke for meg han som en survival i skogen.»
Ok, så å være en «survival» i skogen, hva nå enn det måtte bety, er også et viktig kriterium for å være verdig Robinson. Check.
Den gamle hurumingen snakker om å dra til Afrika for å skyte en antilope. Han anbefaler de andre å dra på sebra-jakt.
«Skyte sitt første gulvteppe, det er moro.» Ok, så å betale seg til å få henrette beitende pantomime-hester på nært hold er også et kriterium? Check.
Husk å sage av ansiktsfallosen på et hvitt nesehorn også da, Store Hvite Jeger. Det skal visst være bra for potensen.
I Camp Kreftsvulst har Bjørn Tore sovet. Og innsett, i sitt storsinn, at Grete ble like sviktet som ham.
Inspirert av altruisten Amon Goeth, tilgir han henne.
«Jeg er bare sånn. Det bare koker over i huet mitt,» trøster han. Åja, daaa så.
Ikke noe vits i å jobbe med å forbedre seg sjæl, da BT. Det er jo tross alt bare sånn.
Han trøster Grete, og selv når han skal skvære opp fremstår han som småaggressiv. Det har sikkert litt med at trøstefistelstemmen hans er klin lik sinnafistelstemmen.
De klemmer. «Nå kommer vi oss ut av denne hælvetes kreftbyllen av en føkkings øy, assa,» sier actionhelten fra Fredrikstad.
Brevpinne. Konkurranse. De uverdige vs. de verdige. Laget som vinner får en etterlengtet premie.
«Det er alfa og mega å vinne kappestriden i dag,» sier BT, som skulket siste timen da de skulle lære seg de greske bokstavene på obersturmführer-skolen.
David føler press nå som han har blitt stemt frem som verdig.
Hvis det hjelper, David, så er ikke det å ikke bli stemt på som uverdig det samme som at folk anser deg som en verdig vinner.
Det betyr bare at de synes bøttehatten til BT er mer irriterende enn klessmaken og halsboble-stemmen din.
Apropos uverdig, David: det antrekket her…
«Vi må forsvare tittelen som verdige. Ikke noe annet enn seier er godt nok.» I motsetning til før denne kåringen, da alle var toppfornøyd med uavgjort?
Konkurransen er å balansere på noen stokker og kaste kokosnøtter fra den ene siden, via medspillerne, og opp i en beholder.
Hvis ikke dette beviser hvem som er verdige, gjør ingenting det.
Det starter ganske jevnt, og Stian balanserer som om han var en Disney-ballerina.
Visuell poesi.
Så begynner David å tryne. Flere ganger. Jeg koser meg, og de uverdige nærmer seg seier.
Carl, som har ansvaret for å putte nøttene i kurven, haler ut match-nøtta igjen. De andre på laget blir dritstressa. Carl er så konge, ass.
De uverdige vinner.
«Det var ikke mye uverdighet over den seieren der,» sier programlederen. Hehe, fiffig sagt, Christer.
De vinner et festmåltid, og Marit viser sitt første personlighetstrekk siden hun kom til øya, nemlig at hun får innmari lyst på mat når hun er sulten.
Camp Verdig er skuffet.
Robinson-shæsteparet viser seg i et usedvanlig innsiktsfullt og veltalende hjørne:
David: «Jeg hadde skikkelig lyst til å vinne den middagen.»
Alita: «Det er ikke bare det at vi var dårlige, men vi var skikkelig dårligst.»
Hun føler hun har tapt hele Robinson.
«Å tape nå sugde skikkelig pung,» sier David. Jeg går ut fra at han vet hva han snakker om. «Jeg synes vi er en gjeng late dovne folk, som aldeles ikke burde kalle seg verdig.»
Skulle ikke mye til for å snu moralen til denne gjengen, gitt.
De uverdige spiser.
«Lættis digg,» sier Carl.
Marit begynner å grine fordi hun har fått mat.
«Det finnes ikke et snev uverdige, i noen av oss,» sier Bjørn Tore, ytterpunktenes mann. «Nå er jeg ikke noe sinna. Bare glad nå.»
Han ligner på Mr. Burns når han smiler.
De uverdige føler seg fulle av ny energi, og selvgodheten og -tilliten begynner å nærme seg nivået de andre var på før kampen. Med andre ord: ingen ny innsikt eller lærdom etter at produksjonen prøvde å lære dem litt ydmykhet.
Tida flyr når man klapper seg selv på skulderen/fråtser i selvmedlidenhet, og vips så er det Robinsonkamp igjen.
Det skal være svømmestafett, deltagerne skal svømme til en plattform i sjøen, hente en nøkkel og låse ut et lagflagg, før neste deltager kan svømme.
Hansi har skulderproblemer. Sikkert på grunn av rekylen på penisforlenger-rifla han skyter bedøvede elefantunger i en innhegning med.
«Alt står egentlig på HO akkurat nå,» sier Alita. «For hvis han føkker det skikkelig til, da har vi tapt.»
Beklager at jeg er vrien nå, Alita, men er dere ikke like føkka om noen andre av dere føkker det til skikkelig?
Kampen er i gang.
«Jeg hev meg ut som sjølveste Tore Torpedo,» sier Bjørn Tore, og refererer nok til den kjente tegneseriefiguren, et jovialt undervannsprosjektil med dådyrøyne og en søt talefeil, som ble kåret til «Beste Barnefilm» av Reichsministerium für Volksaufklärung und Propaganda i 1941.
Hans Olaf kommer seg endelig frem til plattformen, men misforstår reglene og legger nøkkelen i skrittet.
For å gjøre en kort historie kort: De uverdige vinner. Og er immune neste runde.
«Det betyr at vi har uverdige vinnere,» sier Christer. Hehe, fiffig.
Det er feelgood-stemning hos vinnerne.
«Jeg elsker mine nye lagkamerater,» utbryter Bjørn Tore, som har lært en hjertevarmende moral om at andre mennesker også har verdi, så lenge de hjelper ham med å vinne noe.
«De såkalte verdige må sende én hjem, og det synes jeg er ganske lættis.» Det er faktisk ganske lættis, BT.
At du har gått fra å være en PH-hater, til å i forrige episode komme i skade for å avsløre at du ser på programmet, og nå ikke bare elske dem, men til og med snakke som dem, er intet annet enn rørende.
Alita vil at Stian skal få svi for tapet. Alltid lurt å finne en syndebukk, Alita, gjerne den svakeste i gruppa. Veldig Fluenes Herre-aktig av deg. Kill the pig, og alt det der.
Stian skjønner at de andre skal stemme på ham. Han sier til dem at han ikke blir sur for det. Adjø, overlevelsesinstinkt.
David føler at tapet har ført dem nærmere hverandre. «Man skulle aldri behøve å stemme på sine egne brødre da.»
Man skulle aldri behøve å høre voksne menn med mannetørkle og matroslue selvhøytidelig referere til folk man har vært på lag med i to dager som «brødre».
Hans Olaf sier til David at han er trygg i dette øyrådet. «Du har ryki ut som nummer sju før, og det skal du ikke nå heller.»
Det. Gir. Ingen. Mening.
Øyrådet begynner, med kun taperlaget til stede.
Stian: «Før jeg dro ut på Robinson…og ble en Robinson-deltager, så var vel ikke det første som slo meg at jeg kanskje var den mest verdige gjennom tidene som har deltatt i det spillet her. Men…sånn som ting har gått da…nå ble en jo verdig da, så da er det vel kanskje fortjent da.»
Nå tar vi det helt med ro her. Det er ingen som engang har antydet at det å ikke bli stemt på som uverdig automatisk gjør at du er den mest verdige gjennom tidene.
Det stemmes.
David stemmer på Stian, og sier «Unnskyld, bror,» inn i kamera.
Slapp av, a. Dramaqueen.
Det bør komme en tvist snart.
Stian.
Bror Stian.
David.
Stiand.
Best. Stavefeil. Ever.
Stian fikk altså 3 av 4 stemmer.
Han begynner å grine, fordi dette har vært et minne for livet, og at han har lært veldig mye om seg selv.
Mye selvgod grining i dag, gitt.
«Dette øyrådet er ikke over,» sier Christer igjen, i et forsøk på skaffe seg en catchphrase.
«Jeg visste det!» sier Alita, i et forsøk på å stjele catchphrasen til Tina.
De uverdige kommer inn. Den nyfrelste BT smiler bredt til alle. Jeg stolær’nte på’n.
De skal selvsagt stemme de også.
David får de første tre stemmene.
Christer: «Hvis det blir 4-4 blir det da en omstemming hvor det bare er lov til å stemme på David og Stian.»
I og med at det bare er de to som har fått stemmer uansett ser jeg ikke helt hvordan det skulle gjøre noen forskjell, Christer?
Men han kan puste lettet ut. Det står David på lappen. Døvt det, «bror».
Lagene slås sammen igjen, og de uverdige kan forlate campen sin.
Bjørn Tore – Kreftøy: 1-0.
«Vaya con dios,» sier David.
«Vaya con taper,» sier jeg.
- Les alle Robinson-oppsummeringene til Fiselin her
