• Les samtlige av Fiselins oppsummeringer her

Morgengry, og blablabla.

Eivind står opp, lykkelig etter en natt som the little spoon i BFF Francois‘ trygge armer.

Bjørn Tore har fanget hai i garnet (ikke en eufemisme). Med hendene (fortsatt ikke en eufemisme). Hvis de andre ikke allerede har begynt å trå varsomt rundt ham bør de i hvert fall begynne nå.

Han klager over at Stian sover lenge om morgenen. Så får vi en montasje tonesatt til «Brev från kolonien» av at Stian ikke gjør noe. Haha, det er morsomt fordi han er lat!

Francois oppdager at noen har stjålet tre hermetikkbokser.

«Trollmannen fra Oz»-fugleskremsel-imitator Mari er sjokkert.

Kanskje det er bestevennen hennes, Tinnmannen, som har gjort det fordi han trodde det var noen slektninger?

«Dette er sjukt føkka,» sier Carl. Jeg tror han snakker om dialekten til Mari.

Rått! Alle mistenker alle. «Det er noen fingre å peke,» sier David. «Men jeg ønsker virkelig ikke å tro at det er dem.» Ikke er hva da? Fingrene dine?

Klassisk krimgåte! Er det en ting mitt 57-årige medlemskap i detektivklubben til Mikke Mus har lært meg, så er det at det alltid er en inside-job. Glasskårene ligger på utsiden av vinduet, ergo er det knust innenfra, ergo er tjuvradden eieren selv, i et forsøk på forsikringssvindel.

Med andre ord: jeg tipper det er Francois som har boksene. Med noen enda andrere ord: «Den som fisen først ble var, det er fisens rette Francois.» (Det er morsomst om du tenker at R’en i «var» er stum, for da rimer det.) .

Case closed, ut og lufte Pluto og polere ørene mine.

«Den som har gjort det har første billett hjem væffal,» sier Bjørn Tore, som er temmelig forbanna, hvis du skjønner hva jeg mener.

De bestemmer seg for å låse kisten, og Grete tar ansvar for nøkkelen.

Hurra, tid for Bjørn Tore-monolog!

«Det atte noen stjæler mat, er kanskje noe av det mest patetiske folk kan gjøre. For den personen har bare drete seg ut. Fullstendig! Mista min respekt, og fortjener ansiktet tredd ner i den møøøkete skittentøyskurven min. Brenn. I. Helvete,» sier kosegutten fra Fredrikstad.

David vil vise at han også kan være sint og tøff, og sparker i sanden og banner.

Robinsonkampbrevpinne. To stykker skal konkurrere. Vinneren får invitere med seg to andre på en smakfull opplevelse. Da er premien i hvert fall ikke en motevernissage der Hans Olaf og David viser frem sine respektive skinnhatt- og mannehalstørkle-kolleksjoner, etterfulgt av at Stian holder intimkonsert.

Deltagerne og produksjonsteamet slår ihjel tid med å ha en sandalkastekonkurranse for å avgjøre hvem som skal ut i kamp.

Det blir Eivind vs. Grete.

De skal fange fisk med henda, og vinneren får lage et festmåltid med naturens egne råvarer. Pluss en hemmelig ingrediens: kjærlighet.

Kjedelige greier. All moroa foregår under vann, de knoter ikke så mye som man hadde håpet på, og det er altfor lite som står på spill.

De synes det er vanskelig. «Fisken svømmer jo så fort,» sier Grete, som hjemme i (på?) Bryne er kjent for sine skarpe observasjoner.

Eivind vinner.

Tilbake på stranden. Hans Olaf sier det er stygt å mistenke noen når man ikke er sikker. Så mistenker han noen selv om han ikke er sikker. Han tror også, akkurat som meg, at det er Francois. Hans Olaf er tydeligvis medlem av Hurum-avsnittet til Mikkes detektivklubb.

Han kjenner igjen mønsteret fra sist gang Francois var med på Robinson. «Det kan se ut som hannes verk.» (For ordens skyld: «hannes», er ikke genitivsform av Hanne, men et hurumsk eiendomspronomen.)

Han går bort til Francois, og prøver å late som ingenting for å få i gang en prat om tyveriet.

Han pirker i bakken, prøver å virke helt casual, men er så dårlig skuespiller at jeg er forbauset over at han ikke står med hendene i lommen og plystrer i været, som en undercover Politimester Fiks. Francois, mesterhjernen, ser rett gjennom ham og bare ler.

Men Hans Olafs casualness er et spill for galleriet, og han konfronterer Francois direkte med teorien sin. Klassisk triks, å skremme frem en tilståelse. Han lykkes. Jøss, det gikk fort. Hans Olaf smisker med Francois, og lover å ikke avsløre hemmeligheten. Typisk detektiver å bli forelska i skurken de jakter på, ass. Så sykt klisjé.

«Hans Olav er en skarp kniv,» sier Francois. «Jeg spiller mitt spill.»

Metaforen hamres inn ved å klippe til at Francois spiller kort med de andre. Subtilt.

Eivind og Grete kommer tilbake. Bjørn Tore og Stian har tydeligvis fått beskjed om å spekulere seg i mellom om hvem som har vunnet. Eller så bare øver de seg på å snakke mest mulig stivt i et håp om at det skal være en viktig egenskap i en fremtidig Robinson-kamp.

«Hvis Eivind har klart det, hvem er det han ber seg med, tru?» spør Bjørn Tore, samtidig som han håper at syntaksbeherskelse ikke blir en viktig egenskap i en fremtidig Robinsonkamp.

For å få enda mer tid til å gå gjenforteller Grete og Eivind hva som skjedde i konkurransen. Det er om mulig enda kjedeligere enn å se det på ordentlig.

Eivind velger å ta med seg Mikkel og Mari. «Nå vart jæ gla’, wiiiiii,» sier syvåringen fra Øyer.

Jeg kjenner en enorm tilfredsstillelse i å se det skuffede trynet til Bjørn Tore.

Håper sult fremprovoserer stormannsgalskapen og raseriet hans. Jeg vil se ham klikke, bryte sammen, go native.

De tre middagsgjestene drar for å møte en slags malaysisk Mr. Miyagi, bare at han er dritgod på fisk i stedet for karate.

De får lage mat med råvarer som løk, hvitløk, tørket chili og ingefær.

Oi, eksotisk a gitt! Sånt har vi ikke i Norge. Mangler bare litt tacokrydder og «Nytt på Nytt» på kopekassa, så er fredagskvelden reddet.

De lærer å sløye fisk, lager mat, yadayadayada, og vips har ti minutter til av programmet gått.

De får med seg litt løk og piffi-krydder og låser det ned i kisten.

Francois er skuffet over at ingen prøver å løse krimgåten hans lenger. Som alle mesterkriminelle vil han egentlig bli tatt, og han forteller stolt til David og Alita hva han har gjort. Han er akkurat som Kevin Spacey i «Se7en», ass. Pass på, David, før du vet ordet av det har han kappet av hodet til Alita og lagt det i en (SPOILER ALERT ANG. SLUTTEN PÅ «SE7EN») pappeske, som straff mot din dødssynd: tribal-tatovering og skinnhatt.

Francois vil utvide komplottet sitt, og har en noe uforløst plan om å stjele nøkkelen fra Grete sånn at hun kommer i trøbbel. Men i og med at Alita har nøkkelen går ikke det.

Francois er skuffet og kapper av henne hodet.

Eller så ber han henne sørge for at Grete har nøkkelen en natt, jeg fulgte ikke helt med.

Alita vil egentlig ikke, men føler hun ikke kan dolke Francois i ryggen. Jeg skjønner ikke helt hvordan å ikke gidde å løpe Spøkelseskladdens rampete ærend er å dolke ham i ryggen, men så har ikke jeg vunnet både Robinson og Davids tribal-tatoverte hjerte heller, da.

Dagen etter, etter reklamen, sier Alita at hun har sagt til Grete at Francois vil ha tak i nøkkelen. Ok, dét er å dolke ham i ryggen, Alita.

Vi får et innklippsbilde av en gjennomsiktig krabbe som har fanget en diger, slimete flyvemaur eller noe sånt.

Denne metaforen er litt vanskeligere å få tak på enn den med kortspillet, så jeg håper dere kan hjelpe meg her:

STILOPPGAVE: Grei ut og drøft mulige tolkninger av «gjennomsiktig krabbe fanger slimete flyvemaur eller noe sånt»-metaforen. Husk å trekke inn og ta i bruk det du har lært om visuelle virkemidler denne høsten. Dere kan kun levere i kommentarfeltet, ikke på papir eller i Fronter. Jeg kommer til å rette stilene deres og gi dere karakter. Alternativt kan dere velge å skrive en novelle med valgfri tittel, men vit at det er plankeoppgaven og at det er temmelig umulig å få noe bedre enn 4+ på den.

Uansett. Alita prøver å sette sitt lille Quisling-stunt i et mildere lys ved å påpeke at hun ba Grete ikke si det til noen andre.

Klipp til: Grete sier det til alle de andre, mens Ingvild lukter på hånden sin.

(Hun har ikke sagt et eneste ord i denne episoden heller, men hun er så søt at det ikke gjør noe.)

Hehe. Grete bare gjorde det stikk motsatte av det Alita ba om, akkurat som Alita gjorde det stikk motsatte av det Francois ba om! Poetic justice, ass.

Bjørn Tore blir sur (stopp pressen!). «Det ække verdig!» kommer det fra mannen som har et Robinson-skaut på hodet, og som benytter enhver anledning til å vise frem sin solbrentrosa, tynnfeite overkropp.

Ingvild er helt enig, og oppfordrer ham til å lukte på hendene hennes.

Hun skal til å si noe, men blir avbrutt av Grete.

«Nå er det et stort problem, for nå vil alle utfordrerne ha ut Francois,» sier Alita til kamera. Hm. Lurer på hvorfor de vil det, Alita? Hun virker like forvirret som Lauretta i årets «Paradise». Tenke seg til at jeg mente hun var den smarteste der for et par eppiser siden.

Det er Robinson-kamp.

Francois skjønner at han er i faresonen, men det virker ikke som om han har fått med seg at han er blitt backstabba i ryggen av Auletta.

Produksjonsteamet har fått hjemlengsel, og har som location valgt en liten gressplen som like gjerne kunne vært på Folkemuseet på Bygdøy.

Konkurransen går ut på at de skal klatre opp i noen trær, hente ned noen blå baller (hehehe) løpe gjennom en hinderløype, og prøve å kaste dem oppi et noen hull som gir ulike poengsummer, litt som på tivoli. Jo flere poeng, jo høyere klatrer en ape (ikke ekte, dessverre. Gjerrigknarker) oppover en stang.

«Den som først får sin ape til topps vinner,» sier den selvhøytidelige TV3-voiceoveren.

Fordi gjerrigknarkene bare har bygget 12 baner og det er 13 deltagere, må den som kommer sist frem til trærne stå over konkurransen, og får heller ikke stemme i øyrådet. Det er dårlig gjort. Det blir Marit, og i og med at jeg egentlig hadde glemt at hun var med i denne serien, velger jeg å ikke fyre meg så innmari opp over dette.

Konkurransen er i gang. Det er litt gøy. Carl og Bjørn Tore er de flinkeste.

Bjørn Tore: «Jeg la faktisk ikke merke til posisjonen min underveis. Altfor fokusert på å hente baller.»

Francois: «Jeg ser at Carls ape fyker i været.»

Håper Carl vinner. Han har forresten skrevet «Fortsatt singel» på ryggen for anledningen.

Francois gjør det dårlig, og legger skylden på at han har spist lite i det siste. Jada, helt sikkert, Francois. Jeg fikk også alltid en beleilig strekk i låret eller et tett nesebor rett før vi skulle løpe Cooper-testen i gymmen.

Carl vinner. «Jeg har vært jævlig mye på Tusenfryd. Det var som å ta godteri fra unger.» Jeg digger Carl.

Tilbake i leiren. Endelig snakker Ingvild. «For min del så kan Francois reisa hem.» Hun har litt knirkete stemme, men er fortsatt til å spise opp.

Mikkel snakker med de andre. Mest sannsynlig om å spise opp Ingvild.

Mari sier noe på dialekten hun har funnet på selv. Jeg tror det handler om å få Pærra-gutta med på deres lag, men for alt jeg vet snakker hun om enhjørninger og regnbuer.

Mari: «Bare stol på oss somabudd på aumarøm, at døm æ med oss sø lenge oss vil.»
Mikkel: «Vi e livsforsikringa demmers.»
Mari: «Ja, nettupp.»

Det er bare et lite hull i den glimrende planen hennes: De gidder ikke snakke med Pærra-gutta om det.

Carl og Stian skjønner at de andre vil prøve å bruke dem som brikker, siden de representerer vippestemmene. De planlegger å bytte allianser fra øyråd til øyråd, slik at de kan spille veteranene og utfordrerne opp mot hverandre og få ut én og én fra annenhver allianse hver gang. I motsetning til den foregående setningen min (som jeg ikke gidder å skrive om) henger planen deres nesten på greip. Håper de får det til.

Stian begynner å bli gresselig tynn. Vel, relativt sett.

Ny metafor-alarm! Francois prøver å stupe, men det blir et uelegant mageplask. Subtilt.

Han prøver å få Carl og Stian med i alliansen. De avtaler å stemme ut Mikkel.

Mikkel ser dem på avstand og skjønner hva som skjer. Nå er det mye intrigering her, det er et skritt i riktig retning. Fortsatt for lite krangling.

Øyråd. Christer forteller oss at det skal stemmes ut to denne gangen. Fett. Det betyr at det er én episode mindre til denne sesongen er ferdig.

Christer begynner å spørre om maten som har blitt borte og deltag-HVA I HELVETE ER DET DU HAR PÅ DEG DAVID, OG ER DET IKKE PÅ TIDE AT DU BEGYNNER Å STILLE ET PAR BETIMELIGE SPØRSMÅL, ALITA? ER DETTE GREIT?!?!?!??!?!?!??!?!

Sorry, hvor var jeg? Jo, de snakker om krimgåten.

Dødsengelen fra Fredrikstad synes det «rett og slett er feigt og patetisk å stjæle mat. Den personen som har gjort det synes jeg kan skamme seg hele veien hjem. Det irriterer meg langt inn i brystet her. Kjenner jeg blir kjempeirritert, jeg synes det er utrolig patetisk.» Der ja, Bjørn Tore. Gi etter for sinnet ditt. La hatet spise deg opp, og din ferd til den mørke siden vil være komplett.

«Men Francois, kan du ikke bare spørre om å få ekstra mat da?» bitcher Grete.

Forbanna streber. Hun var sikkert en sånn unge som ringte på døren og spurte om hun kunne få et eple i stedet for å gå på epleslang.

Eivind er vonbroten over at BFFen hans kunne gjøre noe sånt.

Det er krangling! Alle snakker i munnen på hverandre.

Wiiiiiiiii, som Mari ville sagt, hvis hun elsket intriger i stedet for ponnier og kattepuser.

Det stemmes. Christer har fortsatt ikke fortalt dem at to stykker skal hjem i dag.

Carl stemmer på Mikkel, og som den raffinerte komikeren han er sier han «lykke til i sameland» inn i kamera.

Ah, samevitser, hverdagsrasismens siste, uangripelige bastion. Han legger lappen (stemmeseddelen altså, ikke Mikkel) i krukken.

Christer avslører tvisten, på useremonielt vis. Kunne man ikke gjort dette litt mer dramatisk? Deltagerne virker like uaffiserte som meg.

Mikkel.
Fransoa
. Hehe.

Marit.
Mikkel (rev). Heh.

Mikkel.
Francois.
Francois.
Mikkel.
Franc.
Mikkel.
Francois.
Mikkel.

Mikkel og Francois må altså hjem, til henholdsvis sameland og Andeby.

Det begynner å «tynnes» ut i rekkene. Hehe. Skjønner? Det er morsomt fordi de har høy BMI.

Francois: «Det har nok litt med min væremåte å gjøre, og litt med at folk kan se meg som en sterk konkurrent.» Og ikke noe med at du oppførte deg som en kødd og bøffet mat bare for å lage kvalm?

Og der var eppisen over. Trykkokeren fra Fredrikstad eksploderte ikke i dag heller. Vi får leve i håpet til neste uke.

Innleveringsfrist på stiloppgaven er torsdag etter midttimen!

  • Les samtlige av Fiselins oppsummeringer her