• Sjekk alle oppsummeringene til Fiselin her

Stian og Eivind serverer frokost i form av kokossaft. «Dudelidututuu, superkrefter!» synger Mari mens hun drikker.

Det stemmer, vi er kommet til nummer syv i rekken av Robinson-recaps (er vel egentlig ikke noe vits i å kalle det Robinson vs Paradise lenger). Syv er tilfeldigvis også det man av og til skulle tro var Maris mentale alder.

Kristin sliter med å komme inn i gruppen. Hun prøver å konversere med Mari: «Er du en … mye b … ute og telter, sku ti å si?»

Dette er morsomt, i god gammel Paradise-ånd.

Men man trenger tydeligvis ikke akkurat å legge på en femmer for å få Mari i gang, og hun skravler i vei. Kristin derimot, greier ikke komme med et eneste oppfølgingsspørsmål, og praten stopper opp igjen. Det er ganske imponerende i all sin talentløshet.

Kristins nye strategi er dermed å «bare gå rundt her og prøve å være blid og satse på at det holder.»

Noe sier meg at dagene til solstråla fra Bergen er talte.

Hos Lag Sør viser David gode leder- og delegeringsegenskaper der han står rett ved siden av Francois, oppdager en brevpinne i vannkanten, og ber Francois gå og hente den.

Francois, på sin side, viser gode pushoveregenskaper, og løper ivrig for å hente den som den bikkja han er. Patetisk.

Alle skal flytte til en annen øy, og de skal velge ut en deltager som skal «kjempe en kamp på liv og død.»

I wish.

Jeg nekter å få falske forhåpninger her, og tipper det heller er snakk om å kjempe til en blir sendt hjem.

Den som blir valgt skal også velge en deltager til, som skal være med i dødskampen, og blablabla.

Nikolina sier «Jeg tenkte bare: helvete.» Det er litt uklart hva regi har spurt henne om, men jeg tipper det var «Vet du hvor man må dra for å oppleve foredragene til Francois?»

Alle argumenterer med at de ikke bør velges fordi de har sykt lyst til å være her, og får sånn sett vist seg som frem som glimrende retorikere.

Kristin melder seg frivillig. Etter at Silje og Dennis røk ut, har hun nok hatt et dødsønske, akkurat som [SPOILER WARNING ANGÅENDE KIM BODNIAS KARAKTERUTVIKLING I SESONG 2 AV «BROEN»] Kim Bodnia i sesong 2 av «Broen».

Francois mener Poppe er en veldig dyktig medspiller. «Jeg er veldig interessert i å få Poppe ut.»

Som artig nok er nesten nøyaktig det samme Kristian René sa til Paradise-produksjonsteamet da de diskuterte hvordan han skulle gjøre en av sine mange entréer på årets Pærra: «Æ e vældig interessert i få poppe ut … av ei kake.»

Samtidig venter Poppe forgjeves på at noen skal komme og ta ham bakfra.

Lite tips: Vær litt mer hard to get, Poppe.

Lag Sør lager et uforståelig stemmesystem i sanden, og Poppe taper. Han tar med seg Francois, og det ligger agg mellom dem i luften. Agg er gøy. Håper Francois lugger Poppe i skjegget under tvekampen.

Stian, den menneskelige søppelkompressor/Godzilla, tar farvel med bungalowen ved å hoppe på den.

Petter Pilgaard ankommer og sier at de skal få ha dagsfylla på Petter Pilgaards Palmepyntede Partybåt™.

Det er god stemning. Pettern, som på mange måter er en vandrende Postgirobygget-sang, dekker på med vin og røde roser, og åpner en veuve clicquot. Faktisk.

Det settes over til kappestriden. «Dere har blitt valgt ut til å kjempe en kamp på liv og død,» sier Christer. «Og i dag er det bare en seier som er bra nok.» I motsetning til vanlige kamper på liv og død, der det holder med tap også, eller? Tenk før du snakker, a, Christer. og klipp deg. Makan. Voksen fyr som går rundt og ser ut som en føkkings hippie.

Konkurransen går ut på å henge i noen trestokker så lenge man kan. Poppe ser bekymret ut, forståelig nok.

«God damn treehuggers,» tenker den indre republikaneren i meg, fortrinnsvis med sørstatsdialekt.

Jeg synes deltagerene holder ut overraskende lenge. Francois er den første som begynner å slite.

Han ber til sin skaper.

Og taper.

Han velger likevel ikke å revurdere livssynet sitt, eller i det minste hvorvidt det er innafor, rent hovmodsmessig, å bry universets skaper med å be om styrke til å klare å holde rundt en trestamme lengre enn en tjukkas fra Stavanger, en bergensk blogger og en nordnorsk ginger i et realityprogram på Norges fjerde største tv-kanal.

Tilbake på båten. Stian rapper, og ørene våre «velsignes» med en låt han forhåpentligvis ikke var over konfirmasjonsalder da han laget.

Kristin mister takket rundt trestammen sin.

På båten har de dansering.

Mari danser syvåringsdans.

Mikkel danser krabbedansen.

Og Nikolina danser bootyshaking sexydans.

Tipper hun er sånn som blir litt i overkant «fyrrig» på personalfestene i barnehagen og blir veldig nærgående på den batikkledde sivilarbeideren. Hjælp.

Tilbake hos trestammene. Poppe og Eivind holder fortsatt ut.

«Jeg kunne ikke gi meg,» sier Poppe.

Poppe gir seg.

Eivind vinner, får immunitet, og kan velge med seg en av de andre. Han velger «en god mann med et stort hjerte». Poppe øyner et håp, men det er visst Francois han mener. Poppe forbanner at han ikke også lider av kardiomegali.

Francois og Eivind går langs den nye stranden.

«Det var helt fantastisk å komme til en strand hvor det ikke var noen andre enn meg og Eivind. Da fikk vi god tid sammen.» De utforsker stranden, og, akkurat som Brooke Shields og han blonde krølltoppen i «Den blå lagune», hverandres gryende seksualitet, fritt for samfunnets fordommer og konvensjoner.

«Æ e så glad det ble dæ. Æ e det,» sier Eivind Segtnan, som, i et forsøk på å kompensere for altfor mange konsonanter i etternavnet sitt, velger å bruke altfor mange vokaler når han snakker.

De andre kommer i land, og uskyldens tid i paradiset er forbi. Francois og Eivind gjemmer seg i skogen og skremmer dem, rampeguttene.

Nikolina synes det er dritt at det ikke var Poppe og Kristin som dukket opp.

David synes det var fint.

Samtidig synes han det var dritt han ikke fikk vært med i «Den blå lagune» med Eivind og Francois.

Mari sier noe på uforståelig røverspråk. Eller på Øyer-dialekt. Poteito-potato.

Mikkel feller en bambus-stang (pinne? stokk? strå?), og forsøker sikkert å spise den etterpå, som den pandaen han er.

Hans Olaf og BT inspiserer et båtvrak ute i vannet.

BT foreslår at de skal tenne på den. Kan ikke si at det akkurat kom som et sjokk at han har pyroman-tilbøyeligheter.

Carl prøver å baonde med veteran-«jentene». De savner Poppe.

«Poppe passa på oss,» allittererer Marit.

Så får vi et magisk lite øyeblikk med subtil slapstick, der Hans Olaf sliter med å holde seg på bena. Følg med i bakgrunnen til høyre.

Min humor.

Det er klart for Robinson-kamp.

BT og Grete står og maler bokstaver på hverandre.

«Hva er det M’en din står for?» spør han.

«Marselius» svarer hun. Eller noe i den duren.

«Vet du hva min står for?» maser han videre, når oppfølgingsspørsmålet han håper på ikke kommer.

«Nei,» svarer hun.

«Motherfucker,» svarer han på spørsmålet han aldri fikk. «Vet du hva L’en står for?»

«Loser,» kommer det kjapt fra Grete.

Bra dame.

Mari synes det er gøy å endelig få lov til å male seg i ansiktet.

På SFO får de nemlig alltid kjeft når de søler med malingen.

Kampen skal begynne.

«Ekspedisjonen går inn i en ny fase,» sier Christer. «Nå er det alle mot alle, og deltagerne skal ta seg gjennom en hinderbane i et håp om vinne denne greia her, som jeg kjøpte i «Pirates of the Caribbean»-giftshopen da jeg var i Eurodisney.»

De skal finne bokstaver i hinderløypa, memorere dem, og sette dem sammen til et løsningsord.

«I dag så ønsker jeg Nikolina og Marits hode på et fat,» sier David. Noe å notere seg til neste fødselsdagen hans, Alita?

Det er tilløp til mølje.

De finner bokstavene EM og SA.

«SAME!» roper Mikkel, før han kommer på at de skal finne 12 bokstaver totalt.

MT er neste bokstavpar.

Jeg prøver å løse gåten selv, og kommer frem til MASTEM – kan løsningsordet være MASTEMYR, det gudsforlatte konferansehotellet på Kolbotn?

RE
TK
ES

Nei, da er det ikke Mastemyr likevel. Pokker, survival-skillsa mine er lik null. Jeg hadde ikke overlevd et sekund på en øde øy.

Mari har en god start, og imponerer med sine mnemoniske teknikker. Hun er sikkert en jævel i memory mot de andre barna på SFO.

Men stavingen er det verre med. Hun har bare ti bokstaver, mangler altså to, og gambler på at løsningen er «SAMMENKOMSTEN», til tross for at det er 13 bokstaver.

Nikolina prøver seg på «SAMMENSETTER», og driter da i at hun ikke har noen N’er til rådighet, at hun ikke har brukt K’en sin, og at ordet egentlig ikke finnes.

Hans Olav går for «STEMME-RESKAP».

Jeg vet ikke engang hvor jeg skal begynne med denne. Selv om han hadde klart å stave det riktig, hva er liksom et stemmeredskap? En valgseddel? En stemmegaffel? Et adamseple?

Bjørn Tore tenker så det knaker. Han vurderer å sette fyr på tavlen sin.

Til slutt klarer Mari det.

– Ordet vi var ute etter vår selvfølgelig «EKSTRASTEMME», sier Christer.

Kult å hovere når man vet svaret fra før, Falck.

«Schjipt, selvfølgelig,» sier Nikolina, som hjemme i Norge har ansvar for å lære små, påvirkelig barn hvordan man skal snakke korrekt.

Mari får staven til Jack Sparrow. Dette er det største hun har opplevd siden hun fikk hilse på Fantorangen på besøk hos NRK Aktivum i fjor.

Hun fester hodetørklet sitt på den. «Du får lov til å ha på deg denne her da, tøffen» sier hun til den. Seriøst, hun gjør det.

David er bekymret for at Francois, Nikolina og Marit snakker sammen.

«Me no like,» sier han til Alita.

«Det der er rasistisk,» burde Alita si til David.

Nikolina griner. Muligens fordi hun har helt sykt lange føtter.

Hans Olaf viser frem det nyeste nye av skinnhattmoter fra skinnhatt-metropolen Hurum.

Det er tid for Øyråd. Denne gangen er det jo faktisk litt spennende.

«Øyråd er gøyråd,» som Christer pleier å si, før han setter i gang med sine sedvanlige dølle spørsmål for å strekke ut tiden sånn at TV3 kan rettferdiggjøre enda en reklamepause.

Christer: «Stian, hva er det som, er viktig for deg når man kommer til en ny strand?»

Stian: «Ja, det var litt vanskelig spørsmål, egentlig.»

For ikke å si idiotisk og totalt uinteressant.

Christer: «Eivind og Francois, det var jo så vidt dere endte opp her. Det holdt på å gå gærent, spesielt for Francois, men Eivind tok det med videre. Hva tenker du om det?»

Francois: «Jeg tenker at det var en veldig stor og god … gjerning. Som jeg har tenkt å tilbakebetale på et eller annet tidspunkt, og på en eller annen måte.»

De sender hverandre et langt blikk. Den seksuelle spenningen ligger tykt i luften.

Jeg gjør meg opp to tanker mens jeg venter på at Christer skal bli ferdig med å trå vannet.

1) Ingvild har faktisk ikke sagt et eneste ord i hele episoden. Jeg tipper seriøst hun vinner i år.

2) Poppe og Kristin røk faktisk ut av programmet i sted. Det var ikke akkurat mye fanfare rundt deres avskjed.

Det stemmes.

Mari får ventetiden til å gå med hviskeleken.

Hun hvisker: «En gang så klappet jeg på en katt på en tirsdag.»

Mikkel hvisker videre: «Sami ædnan.»

Haha. Hviskeleken, ass. Er det ikke sprøtt hvor fort det man hvisker forandrer seg?

Bjørn Tore, på sin side, får ventetiden til å gå ved å se for seg hvor fort øyrådsscenografien vil bli et skikkelig fint bål hvis han tenner på den.

Christer leser opp.

Nikolina.
Nikolina.
Marit.
Bjørn Tore.
Hans Olav.
Nikolina.
Nikolina.
Nikolina.
Nikolina.
Nikolina.

Nikolina er ute, om noen lurte.

Det står Nikolina på alle de resterende lappene også. Valgskred.

Tilbake til hverdagen for Nikolina, med alt det innebærer av utvanning av språklige nyanser hos den oppvoksende generasjon og sexydans på personalfester.

Gråter dere også av og til fordi dere har sykt lange føtter?

  • Sjekk alle oppsummeringene til Fiselin her